Å få barn i alderen 45/46/47 år

[laban]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er på en måte bra at det stilles strenge krav og. Men spørsmålet er om de kunne reddet flere barns liv med å ikke stille så strenge krav til alt. Jeg vet ikke. Men man ser jo foreks gatebarn som lever på gaten i hele sitt liv.... 

Anonymkode: 369bd...e06

Det er ikke så vanskelig å tenke seg at land der myndighetene ikke klarer å forhindre at barn lever alene på gata, heller ikke har noe godt system for adopsjon.

Det er farlig å overlate dette til private som skal tjene penger, det kan føre til store feil og tragedier i "begge ender", altså både for "giver" og "mottaker". Det kan være barn som nærmest kidnappes - foreldrene kan f.eks. bli lurt til å skrive under på noe de ikke har forutsetninger for å forstå, mot å bli lovet gratis helsehjelp for mor eller barn. Jeg tror det var et tilfelle i "Tore på sporet" for noen år siden, der slektningene i giverlandet hadde en helt annen oppfatning av hva som hadde hendt, enn det adoptivforeldrene hadde fått vite. Dette til tross for at de norske adoptivforeningene som formidler utenlandsadopsjon, gjør et grundig arbeid og har seriøse samarbeidspartnere, noe som medvirker til at prosessen tar lang tid. I USA, der det finnes mange flere aktører enn i Norge, har det vært eksempler på at adopsjonsforeldrene har fått et barn som de senere har forsøkt å "reklamere" på, fordi de fikk en annen "vare" enn de betalte for.  Typisk russiske barn (som kan ha et  "vestlig og perfekt" utseende), som viser seg å være sterkt skadet av FAS (pga. mors alkoholmisbruk), som mange russiske barnehjemsbarn lider av. 

Adoptivforeldre ønsker seg først og fremst barn, ikke å drive u-hjelp eller veldedighet, og det er selvfølgelig den riktige motivasjonen. Da er det menneskelig å ønske seg et barn som ikke har rukket å pådra seg all verdens bagasje, akkurat som man ønsker at alt skal være bra med et barn man har i magen. Dermed er etterspørselen størst etter de minste barna, typen 0 - 2 år.

Den eneste måten man kan få prosessen til å gå litt raskere, er hvis man adopterer eldre barn, en søskenflokk eller barn med spesielle behov. Slik var det i hvert fall da jeg selv hadde småbarn. Det går fortere, men man må gjennom en enda grundigere godkjenningsprosess. Noen ganger kreves det at minst én av foreldrene har en bestemt kompetanse, og det er jo lett å forstå hvorfor.

Men "spesielle behov" trenger ikke alltid være alvorlige funksjonshemninger. Jeg husker jeg så denne enslige adoptivmoren i en TV-serie for noen år siden: https://www.klikk.no/foreldre/barn/det-storste-onsket-2353339  Jeg tror hun er sykepleier eller i hvert fall helsefaglig utdannet, det hjalp nok. 

 

 

 

 

[Gjest Anonym 2]

AnonymBruker skrev (På 17.4.2021 den 12.35):

Hvis jeg ikke hadde barn fra før og kanskje først i den alderen hadde funnet en partner hadde jeg vurdert det. Men tror ikke kvinner forstår hvor plutselig overgangsalder og aldring kommer rundt 50 år. Og hvordan man da gjerne forandrer seg. Har en venninne som fikk barn da hun var 49 og det gikk helt fint. En annen fikk tvillinger i samme alder og fikk en alvorlig psykisk reaksjon. En annen venninne i 40 årene fikk en med Down syndrom. Dessuten tror jeg det er viktig å ha søsken hvis foreldrene blir gamle når man fortsatt er ung. Personlig har jeg barnebarn og mine foreldre er enda i 70 årene. For meg har det vært supert å ha unge foreldre. 

Anonymkode: 4917c...3f4

Jeg har også barnebarn og mine foreldre er i 70 åra. Min mormor var 39 da hun fikk min mor, og 42 da hun fikk min onkel. Det gikk bra det. Hun fikk ikke oppleve å bli oldemor da, jeg var 17 år da hun døde. 

[Nascondere]

Nei

[AnonymBruker]

Anonym 2 skrev (På 1.5.2021 den 14.25):

Jeg har også barnebarn og mine foreldre er i 70 åra. Min mormor var 39 da hun fikk min mor, og 42 da hun fikk min onkel. Det gikk bra det. Hun fikk ikke oppleve å bli oldemor da, jeg var 17 år da hun døde. 

Livet er enda langt for mange etter en alder av 45 i dag. 

Anonymkode: 369bd...e06