Hvordan er det for et barn når mamma er psykisk syk?

[vicca]

Jeg går med en gråt inni meg. En sår gråt, den presser seg stadig lenger og lenger opp i halsen. Jeg blir så fortvilet av meg selv nå, skjønner ikke; hvordan kan jeg synke så langt ned når det meste rundt meg er så bra? I dag var jeg i møte med barnevernet, det er barnefaren som mener jeg er for ustabil til å ta hånd om sønnen min. Men jeg vet at jeg mestrer det, selv om jeg er den første til å innrømme at jeg trenger hjelp i perioder. Tror kanskje et avlastingshjem/besøkshjem noen dager i måneden ville vært bra. Barnefar kan jeg ikke regne med, selv om han melder meg til BV er han ikke interessert i å stille opp noe selv. Hele situasjonen gjør meg så frustrert, uten sønnen min - ja da har jeg ikke noe å leve for da. Hvordan er det for et barn å vokse opp med en mor som er psykisk syk? Jeg er glad det settes litt mer fokus på det nå, jeg aner ikke hvordan det er, min egen mor er så sunn som bare det.

Og...jeg lurer på om det er noen som har erfaringer med, enten fra eget liv eller fra andres, om hvordan det er for et barn dersom mor tar selvmord? Hvordan preges man, hva skjer? Føler man skyld, selv om en egenltig vet at det ikke er pga en selv at moren døde? Beklager hvis jeg tråkker på noens tær, det er bare det at jeg desperat leter etter grunner til å ikke ville dø. For jeg VIL dø, jeg lengter etter døden, og jeg er samtidig redd, for hva vil da skje med den nydelige sønnen min? Jeg hater virkelig meg selv, skal til psyk etterpå, må snakke med henne om dette. Skjønner at jeg virker utrolig dobbeltmoralsk, jeg sier jo både at jeg vil leve og at jeg vil dø. Men, jeg vil leve for sønnn min, samtidig ønsker JEG å dø! Føler meg så egoistisk, men jeg er jo her, ikke sant: jeg tar jo ikke livet av meg selv om jeg veldig gjerne vil. Kanskje er jeg også litt redd for hvordan det er å være død.

Hadde det vært sånn at jeg, selv som død, kunne snike meg inn på sønnen min sitt soverom, bre dynen over han og kysse pannen hans... Men sånn er det nok ikke, så jeg skal jobbe på, slite meg gjennom dette som kalles livet - og reise meg til slutt,og være pokker så stolt for at jeg kom meg gjennom denne depresjonsperioden også...

Hilsen fra sliten

[frosken]

De voksne jeg kjenner som har hatt foreldre med alvorlige psykiske lidelser er svært bitre på at de måtte vokse opp med denne belastningen. De skjønner ikke at omgivelsene kunne la være å sørge for at de fikk andre oppvekstvilkår, at de skulle være nødt til å oppleve svingningene på nært hold og være så bekymret for sine foreldres helse. De følte at de levde med en trussel i hverdagen som gjorde at de ikke fikk være barn.

En opplevde at hennes mor begikk selvmord. Hun slet i årevis med reaksjonene på dette - også som voksen.

Hvorvidt deres opplevelser er representative kjenner jeg ikke til. Men det er vel en del forskning som viser at barn som vokser opp med denne type belastning langt fra får de optimale utviklingsbetingelser.

Hvorvidt ditt barn har det OK har jeg ingen formening om.

[Gjest pi@-m@rtine]

De voksne jeg kjenner som har hatt foreldre med alvorlige psykiske lidelser er svært bitre på at de måtte vokse opp med denne belastningen. De skjønner ikke at omgivelsene kunne la være å sørge for at de fikk andre oppvekstvilkår, at de skulle være nødt til å oppleve svingningene på nært hold og være så bekymret for sine foreldres helse. De følte at de levde med en trussel i hverdagen som gjorde at de ikke fikk være barn.

En opplevde at hennes mor begikk selvmord. Hun slet i årevis med reaksjonene på dette - også som voksen.

Hvorvidt deres opplevelser er representative kjenner jeg ikke til. Men det er vel en del forskning som viser at barn som vokser opp med denne type belastning langt fra får de optimale utviklingsbetingelser.

Hvorvidt ditt barn har det OK har jeg ingen formening om.

Det værste som kan skje sønnen din, er at du tar livet av deg! Selv om du sliter nå og er deprimert, og ikke kan yte maksimalt overfor barnet ditt, vil ditt selvmord ødelegge så mye av livet hans!!

Siden barnet har så lite kontakt med sin pappa, er det viktig at du og sønnen din får hjelp nå. Jeg syns du selv kunne foreslå avlastningshjem for barnevernet. Jeg er sikker på at de vil møte deg med forslag til løsninger.

gjør hva du kan for å bli frisk igjen. Ta godt vare på deg selv, vicca, du er ikke den eneste mammaen som er blitt rammet av psykdom. Det er mange av oss der ute, og jeg er sikker på at samtlige av oss ønsker det beste for ungene våre!

Hold ut! Dette kan du greie, jeg heier på deg og barnet ditt!

Klem fra

[Gjest bipoline]

Jeg har tre barn, men bor sammen med barnefaren. Alikevel kjenner jeg meg godt igjen i det du skriver.

Aller først vil jeg si, som de andre, at du er best som levende mor. Uansett hvilke grunner du vil finne for å ta livet ditt, så vil det være det største sviket du kan gjøre mot et barn. Selv når du føler at det beste for barnet er om du er død, så er det en stoor løgn. Da kan du nemlig aldri bre dynen godt rundt ham noengang, og han vil savne det enormt!

Jeg tror dessuten at du gjør en god jobb som mor selv nå når du er syk. Du ser jo at han er et barn som trenger hjelp nå som du ikke er i stand til å møte alle behovene og det er flott. Ta imot den hjelpen du får. Det er viktig for barnet at det har noen andre voksenpersoner det har tillit til, slik at han kan betro seg til noen. Det er også viktig at han vet at det ikke er hans skyld at du er syk - løft ansvaret fra hans skuldre, hvis han føler på det.

Det finnes grupper for barn som pårørende, men jeg husker ikke internettadressen her og nå - skal prøve å finne den for deg senere. Noen steder arrangeres det også egne kurs/grupper for barn som pårørende hvor det viktigste er at barna lærer at deres følelser er like verdifulle og skal også tas hensyn til som de voksnes. Dvs. at barnet f.eks. ikke skal behøve å liste seg rundt i huset med en bedrøvet mine selv om mor er syk. Det er også lov å vise sinne!

Det viktigste, tror jeg er at du har en åpen dialog med barnet ditt; at han får rett til eget liv i denne tunge tiden. Jeg tror du klarer det bra, jeg!

[Gjest bipoline]

Jeg har tre barn, men bor sammen med barnefaren. Alikevel kjenner jeg meg godt igjen i det du skriver.

Aller først vil jeg si, som de andre, at du er best som levende mor. Uansett hvilke grunner du vil finne for å ta livet ditt, så vil det være det største sviket du kan gjøre mot et barn. Selv når du føler at det beste for barnet er om du er død, så er det en stoor løgn. Da kan du nemlig aldri bre dynen godt rundt ham noengang, og han vil savne det enormt!

Jeg tror dessuten at du gjør en god jobb som mor selv nå når du er syk. Du ser jo at han er et barn som trenger hjelp nå som du ikke er i stand til å møte alle behovene og det er flott. Ta imot den hjelpen du får. Det er viktig for barnet at det har noen andre voksenpersoner det har tillit til, slik at han kan betro seg til noen. Det er også viktig at han vet at det ikke er hans skyld at du er syk - løft ansvaret fra hans skuldre, hvis han føler på det.

Det finnes grupper for barn som pårørende, men jeg husker ikke internettadressen her og nå - skal prøve å finne den for deg senere. Noen steder arrangeres det også egne kurs/grupper for barn som pårørende hvor det viktigste er at barna lærer at deres følelser er like verdifulle og skal også tas hensyn til som de voksnes. Dvs. at barnet f.eks. ikke skal behøve å liste seg rundt i huset med en bedrøvet mine selv om mor er syk. Det er også lov å vise sinne!

Det viktigste, tror jeg er at du har en åpen dialog med barnet ditt; at han får rett til eget liv i denne tunge tiden. Jeg tror du klarer det bra, jeg!

Her er adressen til interesseorganisasjonen for barn av psykisk syke foreldre:

http://www.morild.org/

[vicca]

...har ikke vært på nett før nå, men jeg ville bare få takke dere alle for gode svar. Jeg vet ikke hva som skjer med meg nå, jeg er redd, men jeg tror jeg skal klare det:-)