Ok å si nei takk til medisiner?

[AnonymBruker]

Worrisome Plenty skrev (14 minutter siden):

Hvis du virkelig har schizofreni, så trenger du medisiner. Jeg har gått fast på det i 20 år. Det er noe dritt, men det er bedre enn å tro att folk kan høre tankene mine, og slikt. Hvis du hadde diabetes, ville du da latt være å ta insulin?

Unntaket er vel hvis du bare har trekk av schizofreni, men har du vært psykotisk så trenger du medisin. Har TS vært psykotisk?

Selvfølgelig har jeg vært psykotisk. Jeg er det nå også i følge min behandler. Schizofreni er en psykoselidelse, og hadde jeg ikke hatt psykoser så hadde jeg ikke fått denne diagnosen, det forstår du vel. Men det mange ikke ser ut til å forstå er at det er et vidt spekter bl.a mtp fungering. 1/3 fungerer relativt bra i hverdagen og kan skjøtte både familie og arbeid. De kan f.eks kun ha hatt en episode og så aldri noe mer. 1/3 er så syke at de må være på institusjoner store deler av livet, og 1/3 er et sted midt i mellom. Det har min behandler fortalt meg. 

I min situasjon tenker jeg at det går an å la være å bruke medisiner fast, men heller be om hjelp når stemmene blir for overveldende og vanskelige å takle. Har alliert meg med en pårørende som vil ta grep om jeg kommer helt ut å sykle.  

Anonymkode: 7e878...995

[Gjest Anonym 2]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Selvfølgelig har jeg vært psykotisk. Jeg er det nå også i følge min behandler. Schizofreni er en psykoselidelse, og hadde jeg ikke hatt psykoser så hadde jeg ikke fått denne diagnosen, det forstår du vel. Men det mange ikke ser ut til å forstå er at det er et vidt spekter bl.a mtp fungering. 1/3 fungerer relativt bra i hverdagen og kan skjøtte både familie og arbeid. De kan f.eks kun ha hatt en episode og så aldri noe mer. 1/3 er så syke at de må være på institusjoner store deler av livet, og 1/3 er et sted midt i mellom. Det har min behandler fortalt meg. 

I min situasjon tenker jeg at det går an å la være å bruke medisiner fast, men heller be om hjelp når stemmene blir for overveldende og vanskelige å takle. Har alliert meg med en pårørende som vil ta grep om jeg kommer helt ut å sykle.  

Anonymkode: 7e878...995

Jeg syns det høres veldig bra ut. Det er akkurat sånn jeg også vil prøve. Jeg har gått på medisiner,  men skal nå prøve uten. Siden jeg er så voksen som jeg er, og vet akkurat når jeg får symptomer og kan si ifra, får jeg nå prøve uten. Jeg heier på deg.

[Worrisome Plenty]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Selvfølgelig har jeg vært psykotisk. Jeg er det nå også i følge min behandler. Schizofreni er en psykoselidelse, og hadde jeg ikke hatt psykoser så hadde jeg ikke fått denne diagnosen, det forstår du vel. Men det mange ikke ser ut til å forstå er at det er et vidt spekter bl.a mtp fungering. 1/3 fungerer relativt bra i hverdagen og kan skjøtte både familie og arbeid. De kan f.eks kun ha hatt en episode og så aldri noe mer. 1/3 er så syke at de må være på institusjoner store deler av livet, og 1/3 er et sted midt i mellom. Det har min behandler fortalt meg. 

I min situasjon tenker jeg at det går an å la være å bruke medisiner fast, men heller be om hjelp når stemmene blir for overveldende og vanskelige å takle. Har alliert meg med en pårørende som vil ta grep om jeg kommer helt ut å sykle.  

Anonymkode: 7e878...995

Det kan ikke være særlig plagsom psykose da. Hvis du orker å leve med den? Det må være psykose light. Da du jo virker å være klar over den, samt reflektere over att du ikke vil ha medisin. Det er vanlig å ikke ville ha medisin fordi man "føler seg frisk", dvs ikke er klar over at man er psykotisk og heller ikke ville samarbeide.

For meg var psykosen så plagsom at jeg aldri vil tilbake dit.

[AnonymBruker]

Worrisome Plenty skrev (28 minutter siden):

Det kan ikke være særlig plagsom psykose da. Hvis du orker å leve med den? Det må være psykose light. Da du jo virker å være klar over den, samt reflektere over att du ikke vil ha medisin. Det er vanlig å ikke ville ha medisin fordi man "føler seg frisk", dvs ikke er klar over at man er psykotisk og heller ikke ville samarbeide.

For meg var psykosen så plagsom at jeg aldri vil tilbake dit.

Nei for øyeblikket er ikke psykosen så plagsom, men den er der og varierer i alvorlighetsgrad. 

Det er viktig å være klar over at en og samme sykdom ikke behøver å opptre likt for alle. En må passe seg for å ikke havne i den fella jeg har sett noen havne i, nemlig at en mistror hverandres diagnoser fordi symptomene ikke oppfattes å være like "hardcore" og "ekte" som de dem har selv.  

Anonymkode: 7e878...995

[AnonymBruker]

Anonym 2 skrev (1 time siden):

Jeg syns det høres veldig bra ut. Det er akkurat sånn jeg også vil prøve. Jeg har gått på medisiner,  men skal nå prøve uten. Siden jeg er så voksen som jeg er, og vet akkurat når jeg får symptomer og kan si ifra, får jeg nå prøve uten. Jeg heier på deg.

Takk! Lykke til du også! 

Anonymkode: 7e878...995

[stjernestøv]

kupton skrev (11 timer siden):

Dette er ikke å gi opp folk. Men hvis pasientene ikke fester lit til mine faglige råd, synes jeg de skal bytte til en behandler de har tiltro til.

Selv ville jeg aldri gått hos en lege som jeg ikke stolte på ga meg gode råd.

Ok. Var det sånn du mente det, da forstår jeg det. Er enig i det da  

[Eva Sofie]

kupton skrev (16 timer siden):

Jeg gjorde det slik at pasienter fikk bestemme det meste selv. Men hvis de stadig valgte veier jeg ikke anbefalte og i tillegg ikke ble bedre, avsluttet jeg samarbeidet. Pasienter bør gå hos behandlere de har tillit til kan sitt fag.

Du vet jo gjennom det jeg har skrevet gjennom mine år her, at jeg ikke har noen psykoselidelse, men har fra første stund jeg kom innenfor dørene på en psykiatrisk avdeling fått mistanke om psykose fordi jeg hørte befalende og straffende stemmer. Etter bare to uker under første innleggelse, sa de at enten går du med på frivillig medisinering eller du blir tvangsmedisinert. Selv om de der konkluderte med traumelidelse og dissosiasjon, fortsatte antipsykotisk medisinering. Og medisineringen fortsatte i 13 år. Da jeg forsøkte Abilify og hadde kraftig kronisk diaré i tre uker (rakk ikke altid å komme meg på toalettet  ), husker jeg at behandleren min sa at "litt må du tåle du også" og mente at hun også måtte gjennomgå bivirkninger med sine medisiner.

Etter å ha stått på 5-6 ulike antipsykotiske medisiner fra 2002-2015, og ingen hjalp mot stemmene mine, ønsket jeg å bli tatt av den siste som var 20 mg Zyprexa. Da ble jeg møtt med at jeg motarbeidet terapien. Men jeg vet jo nå at jeg har blitt feilbehandlet. I dag er jeg i liten grad plaget av stemmene fordi jeg har blitt møtt med de gjennom terapi og ikke medisiner. Terapeuten er interessert i å anerkjenne stemmen og ikke medisinere den bort som noe som ikke skal være der som nesten er mer med på å trigge stemmen enn å dempe den (i mitt tilfelle).

Jeg har jo vært inne på tanken å gå med saken til Norsk Pasientskadeerstatning, men der får man kun erstatning om en kan bevise at man har hatt et økonomisk tap som følge av feilbehandlingen. Ikke for å bli feilbehandlet i seg selv. Det kan jeg ikke se at jeg har (økonomisk tap), for en psykisk lidelse hadde jeg jo hatt og mest trolig utfallet hadde blitt det samme. NPE gir ikke ut erstatning for "tort og svie" som de selv uttalte det i denne podcasten med Pia og psyken der hun snakker med en jurist fra Norsk Pasientskadeerstatning. En fin innføring uansett for alle som vurderer å ta en sak til NPE. Jeg antar de får utrolig mange saker som ikke har grunnlag for å være der...

[Gjest Anonym 2]

Eva Sofie skrev (8 timer siden):

Du vet jo gjennom det jeg har skrevet gjennom mine år her, at jeg ikke har noen psykoselidelse, men har fra første stund jeg kom innenfor dørene på en psykiatrisk avdeling fått mistanke om psykose fordi jeg hørte befalende og straffende stemmer. Etter bare to uker under første innleggelse, sa de at enten går du med på frivillig medisinering eller du blir tvangsmedisinert. Selv om de der konkluderte med traumelidelse og dissosiasjon, fortsatte antipsykotisk medisinering. Og medisineringen fortsatte i 13 år. Da jeg forsøkte Abilify og hadde kraftig kronisk diaré i tre uker (rakk ikke altid å komme meg på toalettet  ), husker jeg at behandleren min sa at "litt må du tåle du også" og mente at hun også måtte gjennomgå bivirkninger med sine medisiner.

Etter å ha stått på 5-6 ulike antipsykotiske medisiner fra 2002-2015, og ingen hjalp mot stemmene mine, ønsket jeg å bli tatt av den siste som var 20 mg Zyprexa. Da ble jeg møtt med at jeg motarbeidet terapien. Men jeg vet jo nå at jeg har blitt feilbehandlet. I dag er jeg i liten grad plaget av stemmene fordi jeg har blitt møtt med de gjennom terapi og ikke medisiner. Terapeuten er interessert i å anerkjenne stemmen og ikke medisinere den bort som noe som ikke skal være der som nesten er mer med på å trigge stemmen enn å dempe den (i mitt tilfelle).

Jeg har jo vært inne på tanken å gå med saken til Norsk Pasientskadeerstatning, men der får man kun erstatning om en kan bevise at man har hatt et økonomisk tap som følge av feilbehandlingen. Ikke for å bli feilbehandlet i seg selv. Det kan jeg ikke se at jeg har (økonomisk tap), for en psykisk lidelse hadde jeg jo hatt og mest trolig utfallet hadde blitt det samme. NPE gir ikke ut erstatning for "tort og svie" som de selv uttalte det i denne podcasten med Pia og psyken der hun snakker med en jurist fra Norsk Pasientskadeerstatning. En fin innføring uansett for alle som vurderer å ta en sak til NPE. Jeg antar de får utrolig mange saker som ikke har grunnlag for å være der...

Jeg trodde at hvis man ble feildiagnotisert, hadde man krav på erstatning jeg. Er det bare hvis man har fått økonomisk tap? Jeg vil få økonomisk tap, siden jeg har mistet pensjonspoeng,  ved bortfall av jobb. Jeg har nå bare 20% stilling,  siden jeg mistet jobben min. Og mistet referanser,  da min forrige arbeidsgiver trodde på min diagnose, og ikke ville gi meg referanser. Er det nok til å få erstatning,  hvis man finner ut at jeg har blitt feildiagnotisert?

Endret 3. mai 2021 av Anonym 2

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (7 timer siden):

Du vet jo gjennom det jeg har skrevet gjennom mine år her, at jeg ikke har noen psykoselidelse, men har fra første stund jeg kom innenfor dørene på en psykiatrisk avdeling fått mistanke om psykose fordi jeg hørte befalende og straffende stemmer. Etter bare to uker under første innleggelse, sa de at enten går du med på frivillig medisinering eller du blir tvangsmedisinert. Selv om de der konkluderte med traumelidelse og dissosiasjon, fortsatte antipsykotisk medisinering. Og medisineringen fortsatte i 13 år. Da jeg forsøkte Abilify og hadde kraftig kronisk diaré i tre uker (rakk ikke altid å komme meg på toalettet  ), husker jeg at behandleren min sa at "litt må du tåle du også" og mente at hun også måtte gjennomgå bivirkninger med sine medisiner.

Etter å ha stått på 5-6 ulike antipsykotiske medisiner fra 2002-2015, og ingen hjalp mot stemmene mine, ønsket jeg å bli tatt av den siste som var 20 mg Zyprexa. Da ble jeg møtt med at jeg motarbeidet terapien. Men jeg vet jo nå at jeg har blitt feilbehandlet. I dag er jeg i liten grad plaget av stemmene fordi jeg har blitt møtt med de gjennom terapi og ikke medisiner. Terapeuten er interessert i å anerkjenne stemmen og ikke medisinere den bort som noe som ikke skal være der som nesten er mer med på å trigge stemmen enn å dempe den (i mitt tilfelle).

Jeg har jo vært inne på tanken å gå med saken til Norsk Pasientskadeerstatning, men der får man kun erstatning om en kan bevise at man har hatt et økonomisk tap som følge av feilbehandlingen. Ikke for å bli feilbehandlet i seg selv. Det kan jeg ikke se at jeg har (økonomisk tap), for en psykisk lidelse hadde jeg jo hatt og mest trolig utfallet hadde blitt det samme. NPE gir ikke ut erstatning for "tort og svie" som de selv uttalte det i denne podcasten med Pia og psyken der hun snakker med en jurist fra Norsk Pasientskadeerstatning. En fin innføring uansett for alle som vurderer å ta en sak til NPE. Jeg antar de får utrolig mange saker som ikke har grunnlag for å være der...

Jeg trodde at hvis man ble feildiagnotisert, hadde man krav på erstatning jeg. Er det bare hvis man har fått økonomisk tap? Jeg vil få økonomisk tap, siden jeg har mistet pensjonspoeng,  ved bortfall av jobb. Jeg har nå bare 20% stilling,  siden jeg mistet jobben min. Og mistet referanser,  da min forrige arbeidsgiver trodde på min diagnose, og ikke ville gi meg referanser. Er det nok til å få erstatning,  hvis man finner ut at jeg har blitt feildiagnotisert?

Anonymkode: ba153...130

[Marye]

Kan fort få et stikk i rævva om man nekter 

[AnonymBruker]

Marye skrev (2 minutter siden):

Kan fort få et stikk i rævva om man nekter 

Jeg tror kanskje man må prøve først, og så få behandleren til å bli med på nedtrapping og avslutning etterhvert,  det gjorde jeg. Så nå skal jeg slutte med medisiner.

Anonymkode: ba153...130

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.5.2021 den 19.20):

Jeg lever greit uten medisiner.  Men en hver må veie opp fordeler og ulemper og finne ut hva som er best for seg. Vis du ikke har forsøkt medisiner kan du ikke ta et valg basert på erfaring så da hadde jeg gjort et forsøk vis jeg var deg. 

Jeg lever et liv der jeg kan tilpasse hverdagen til det jeg klarer og så har jeg oppfølging av psykolog en gang I uka.  Og avlastning i form av innleggelse vis ytre faktorer gjør at stresset over tid har ført til forverring.  Det fungerer ikke fantastisk, men det hadde det ikke gjort med medisiner heller. Skulle det bli verre  over tid hadde jeg prøvd medisiner igjen. 

Anonymkode: eaf27...fff

Takk for at du deler dette. Jeg har aldri tatt en eneste tablett for noe i hele mitt liv, bortsett fra Paracet. Så vil helst ikke ta medisiner. Fint å se at det går an å klare seg uten. Livet mitt kan kanskje tilpasses litt mtp arbeid. Jeg jobber fra før 50%, men kan nok med fordel jobbe litt mindre nå som jeg har fått en alvorlig diagnose. Tenker at det også kan hindre at jeg trenger å ta medisiner om jeg jobber mindre. Med diagnose er det også nå lettere å søke uføretrygd, ihvertfall gradert. 

Anonymkode: 7e878...995

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Takk for at du deler dette. Jeg har aldri tatt en eneste tablett for noe i hele mitt liv, bortsett fra Paracet. Så vil helst ikke ta medisiner. Fint å se at det går an å klare seg uten. Livet mitt kan kanskje tilpasses litt mtp arbeid. Jeg jobber fra før 50%, men kan nok med fordel jobbe litt mindre nå som jeg har fått en alvorlig diagnose. Tenker at det også kan hindre at jeg trenger å ta medisiner om jeg jobber mindre. Med diagnose er det også nå lettere å søke uføretrygd, ihvertfall gradert. 

Anonymkode: 7e878...995

Husk på at hvis du får 50% uføretrygd,  får du 50% av 50%. Du jobber jo allerede 50%, så du klarer sikkert å jobbe 50%

Anonymkode: ba153...130

[Eva Sofie]

Anonym 2 skrev (12 timer siden):

Jeg trodde at hvis man ble feildiagnotisert, hadde man krav på erstatning jeg. Er det bare hvis man har fått økonomisk tap? Jeg vil få økonomisk tap, siden jeg har mistet pensjonspoeng,  ved bortfall av jobb. Jeg har nå bare 20% stilling,  siden jeg mistet jobben min. Og mistet referanser,  da min forrige arbeidsgiver trodde på min diagnose, og ikke ville gi meg referanser. Er det nok til å få erstatning,  hvis man finner ut at jeg har blitt feildiagnotisert?

Jeg tør ikke svare med sikkerhet (selvsagt), men det koster ingenting å få prøvet saken sin inn for NPE. Det verste svaret du får er i så fall avslag, men etter hva jeg forsto da jeg hørte på podcasten, var de svært ydmyke og hadde respekt for den lidelse hver enkelt pasient hadde opplevd uansett om vedkommende fikk erstatning eller ikke.

Her er nettsiden til NPE for erstatningssøker hvor du kan lese deg frem til en del informasjon før du ev. søker. Saksbehandlerne gis da fullt innsyn i dine journaler. Helt øverst på denne siden står det jo dessuten: "Mener du at du har fått et økonomisk tap på grunn av en skade som skyldes svikt ved behandling i helsetjenesten?"

 Slik jeg tolker det, kan de kanskje ikke ta ansvar for forhold som går utover selve behandlingen, dvs. hva din arbeidsgiver velger å gjøre, og se § 1 Pasientskade i Pasientskadeloven for flere detaljer. Hun sier selv i podcasten at det kan virke veldig "kaldblodig" å kun beregne en menneskelig lidelse ut ifra hva en har hatt av økonomisk tap og ikke hva det har kostet av menneskelig lidelse, og en kan jo alltids diskutere om staten burde tatt et mer ansvar der... Men så er det at pengekisten har en bunn et sted... Selv om NPE betaler det det koster når det er behov for det, fra minstebeløpet på 10.000 kr. og oppover. Og legg merke til at de har en foreldelsesfrist på 3 år som i enkelte saker kan strekke seg til 20 år.

PS: Jeg ble plutselig litt usikker hvem som betaler kostnadene for saksutredningen om en får avslag på saken? Jeg leste igjennom de fleste paragrafene i loven, men så var det den elendige hukommelsen da...  Det er gode grunner til at jeg ikke studerer slik jeg ønsker...

Endret 4. mai 2021 av Eva Sofie

[Gjest Anonym 2]

Eva Sofie skrev (1 time siden):

Jeg tør ikke svare med sikkerhet (selvsagt), men det koster ingenting å få prøvet saken sin inn for NPE. Det verste svaret du får er i så fall avslag, men etter hva jeg forsto da jeg hørte på podcasten, var de svært ydmyke og hadde respekt for den lidelse hver enkelt pasient hadde opplevd uansett om vedkommende fikk erstatning eller ikke.

Her er nettsiden til NPE for erstatningssøker hvor du kan lese deg frem til en del informasjon før du ev. søker. Saksbehandlerne gis da fullt innsyn i dine journaler. Helt øverst på denne siden står det jo dessuten: "Mener du at du har fått et økonomisk tap på grunn av en skade som skyldes svikt ved behandling i helsetjenesten?"

 Slik jeg tolker det, kan de kanskje ikke ta ansvar for forhold som går utover selve behandlingen, dvs. hva din arbeidsgiver velger å gjøre, og se § 1 Pasientskade i Pasientskadeloven for flere detaljer. Hun sier selv i podcasten at det kan virke veldig "kaldblodig" å kun beregne en menneskelig lidelse ut ifra hva en har hatt av økonomisk tap og ikke hva det har kostet av menneskelig lidelse, og en kan jo alltids diskutere om staten burde tatt et mer ansvar der... Men så er det at pengekisten har en bunn et sted... Selv om NPE betaler det det koster når det er behov for det, fra minstebeløpet på 10.000 kr. og oppover. Og legg merke til at de har en foreldelsesfrist på 3 år som i enkelte saker kan strekke seg til 20 år.

PS: Jeg ble plutselig litt usikker hvem som betaler kostnadene for saksutredningen om en får avslag på saken? Jeg leste igjennom de fleste paragrafene i loven, men så var det den elendige hukommelsen da...  Det er gode grunner til at jeg ikke studerer slik jeg ønsker...

Takk for svar. Jeg skal lese igjennom det du har lagt ut.

[kupton]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg trodde at hvis man ble feildiagnostisert, hadde man krav på erstatning jeg.

Nei, det er ikke nok. Feildiagnosen må ha hatt betydelige negative konsekvenser.

[Drømmeautomat]

Eva Sofie skrev (23 timer siden):

Du vet jo gjennom det jeg har skrevet gjennom mine år her, at jeg ikke har noen psykoselidelse, men har fra første stund jeg kom innenfor dørene på en psykiatrisk avdeling fått mistanke om psykose fordi jeg hørte befalende og straffende stemmer.

Fikk du ikke noe tilbud om terapi for å forsøke å finne ut hvorfor du hørte stemmene og hva de betydde for deg? Utrolig trist hvis du ikke gjorde det.

Jeg tror faktisk mange ville fått et bedre tilbud på åtti- og nittitallet, da var det vanligere med terapier som gikk i dybden. Nå er det dessverre mange quick-fixes der fokuset kun er å fjerne symptomer.

[kupton]

@Eva SofieDet er trist og skremmende at behandlere ikke vet at stemmer hos alvorlig traumatiserte kalles pseudohallisinasjoner (falske hallucinasjoner), og at medisiner ikke virker på disse.

[Eva Sofie]

kupton skrev (1 time siden):

@Eva SofieDet er trist og skremmende at behandlere ikke vet at stemmer hos alvorlig traumatiserte kalles pseudohallisinasjoner (falske hallucinasjoner), og at medisiner ikke virker på disse.

Jo, jeg synes selv det er skremmende, og at det aldri ble tatt tak i selv om jeg opp igjennom årene hadde hele 15 behandlere. Satt virkelig ingen på denne kunnskapen av 15 behanlere, som var psykiatere, psykologer og psykiatriske sykepleiere? Jeg fikk jo sove svært godt og gikk ellers i en døs... Jeg sa det senest til samboeren min for et par dager siden, at jeg nå ikke hadde kjent på følelsen av å være fullstendig utmattet fra innerst til ytterst etter f.eks. bare å ha gått og luftet hunden min, der hele kroppen føles som gelé og verket. Det er en spesiell fysisk utmattelse jeg ikke har opplevd siden.

Men jeg synes det understreker hvor riktig det er med riktig diagnose og behandling, at jeg har hatt en så stor fremgang siste 5 år etter at jeg fikk en behandler med riktig forståelse for traumer og traumelidelse. Men jeg må legge til at fremgangen ikke har kommet av seg selv - for jeg har jo lagt ned ekstremt mye mer tid og krefter i denne terapien enn tidligere år fordi jeg nå virkelig har et ønske om å bli ferdig med ting og komme meg ut av psykiatrien. Og nå har jeg også en lege som er kritisk til å ta meg på for mange medisiner - det har ikke alle vært.

Det som skremmer meg når du påpeker dette, er at jeg trolig ikke er den eneste som sitter med en slik historie? Jeg hører jo at psykologer som ble utdannet (i hvert fall) før 2000 uttaler at det så å si ikke var fokus på traumer og reaksjoner på dette i utdannelsen. Det er det forhåpentligvis mer av i dag...

[Eva Sofie]

Drømmeautomat skrev (1 time siden):

Fikk du ikke noe tilbud om terapi for å forsøke å finne ut hvorfor du hørte stemmene og hva de betydde for deg? Utrolig trist hvis du ikke gjorde det.

Jeg tror faktisk mange ville fått et bedre tilbud på åtti- og nittitallet, da var det vanligere med terapier som gikk i dybden. Nå er det dessverre mange quick-fixes der fokuset kun er å fjerne symptomer.

Jeg fikk hele tiden høre at jeg kom til å bli dårligere og retraumatisert av å gå i traumeterapi og de satte krav om at jeg skulle være skadefri i minst to år om jeg skulle få begynne. Men nå i senere tid har jeg jo sett at de brukte metoder på meg som var helt imot anbefaling av behandlingen av traumepasienter. Det er først nå de siste 5 årene at jeg har fått god terapi. Tidligere var det kun fokus på å få stemmene medisinert bort fordi de ble sett på som et symptom som ikke skulle være der.

Jeg tror ikke 80- og 90-tallet burde glorifiseres for mye. Det er en god del bra terapi i dagens korttidsterapi, og man har mye kunnskap som man ikke satt på da om hvordan hjernen/tankene/følelsene fungerer. Det er langrt ifra lengden på terapien som avgjør kvaliteten, men innholdet i den. Det er også en del langtidsterapier som er svært dårlige og t.o.m. skadelige (se bare Dukkemann-tråden på forumet her). En kan jo også spørre seg hvilken kvalitet det er på den ofte langvarige terapien som tilbys fristbruddpasienter, særlig i Finnmark, som koster Helseforetaket millioner av kroner og som går utover tilbudet til øvrige pasienter (slik jeg har forstått det) fordi pengene tas fra en og samme pott til syvende og sist.