Samtaleterapi

[Glitter]

Hei. Jeg hørte på podcast om samtaleterapi. Hvor man blant annet skulle skrive brev til feks foreldre, mobbere, voldsmenn, tidligere partnere osv (men ikke nødvendigvis sende de).

Vanligvis skriver jeg jo en del, men ikke slik. Tenkte at ja, kanskje det ville være bra? Men så begynte jeg å frykte at det kunne være destabiliserende. At det må jeg gjøre med skikkelig oppfølging? Er redd det skal rippe opp i mer enn at det hjelper meg å komme videre? Min behandler er i permisjon en måned nå så kan ikke snakke med henne. Har mange brev å skrive. 

Erfaringer?

[Glitter]

Mente skriveterapi.

[Fru2020]

 

Jeg var på et webinar om terapeutisk skriving og det med å skrive brev var en av oppgavene, mene jeg ville absolutt ventet til du har snakket med behandler om dette. Jeg utsatte meg for noen vonde minner for noen uker siden og har hatt tre akuttinnleggelser som resultat.

 

[Glitter]

Fru2020 skrev (10 timer siden):

 

Jeg var på et webinar om terapeutisk skriving og det med å skrive brev var en av oppgavene, mene jeg ville absolutt ventet til du har snakket med behandler om dette. Jeg utsatte meg for noen vonde minner for noen uker siden og har hatt tre akuttinnleggelser som resultat.

 

Ja, ser jo for meg det kan rippe opp i mye jeg egentlig har prøvd å legge lokk på. Har jo ikke akkurat alltid en bra måte å reagere på når jeg blir destabilisert. 

[Eva Sofie]

Det ble vel sagt etter hva jeg husker noe om at det kunne være lurt å gjøre dette i samarbeid med terapeuten sin også og gjerne gjennomgå brevene med denne? Selv ser jeg ikke at det ville kommet noe godt ut av å sende brev til den det angår.

Terapeuten min har selv foreslått dette for ett års tid siden, men jeg har ennå ikke turt å ta tak i det fordi jeg er redd for følelser jeg har forsøkt å dempe igjennom et helt liv, men det slår meg nå at mulig det var derfor han ønsket at brevene skulle skrives fordi jeg strever sånn med å få sagt ting i timene...

[Glitter]

Eva Sofie skrev (31 minutter siden):

Det ble vel sagt etter hva jeg husker noe om at det kunne være lurt å gjøre dette i samarbeid med terapeuten sin også og gjerne gjennomgå brevene med denne? Selv ser jeg ikke at det ville kommet noe godt ut av å sende brev til den det angår.

Terapeuten min har selv foreslått dette for ett års tid siden, men jeg har ennå ikke turt å ta tak i det fordi jeg er redd for følelser jeg har forsøkt å dempe igjennom et helt liv, men det slår meg nå at mulig det var derfor han ønsket at brevene skulle skrives fordi jeg strever sånn med å få sagt ting i timene...

Ja, det ble vel sikkert sagt det ja. Han leste jo også opp et brev så han psykologen gjorde det jo sammen med pasientene sine. Eller de gjorde det sammen med dem. 

Jeg for min del har bare tenkt det kunne være en måte for meg å få sagt akkurat hvordan det har vært og hvordan det har påvirket meg. Men selvsagt uten å sende de brevene. For det er ikke slikt jeg har sagt så mye om til de det gjelder. Eller jeg forsøkte jo da jeg var med eksen min å fortelle hvordan han påvirket og skadet meg, men det ble ikke akkurat tatt godt i mot. Det førte bare til ennå mer drit fra han. Å skrive det som om de skulle lest det, hvor jeg ikke legger skjul på noe og hevder meg selv ved å la meg sette ord på at det der ikke var bra, kunne jo kanskje hjulpet meg å legge det bak meg. Kommer jo alltid til å bære med meg sårene, men kanskje de heller bare kan bli til arr. Uansett tror jeg at jeg vil vente med det. Kanskje jeg kan gjøre det når jeg drar i behandling i løpet av året. Aner jo egentlig ikke hva som vil bli oppgavene mine eller hva jeg skal gjøre der. Annet enn å lære å tåle det vonde bedre. Kanskje det ikke er rett sted å gjøre det der heller. 

[XbellaX]

Glitter skrev (På 10.5.2021 den 21.46):

Hei. Jeg hørte på podcast om samtaleterapi. Hvor man blant annet skulle skrive brev til feks foreldre, mobbere, voldsmenn, tidligere partnere osv (men ikke nødvendigvis sende de).

Vanligvis skriver jeg jo en del, men ikke slik. Tenkte at ja, kanskje det ville være bra? Men så begynte jeg å frykte at det kunne være destabiliserende. At det må jeg gjøre med skikkelig oppfølging? Er redd det skal rippe opp i mer enn at det hjelper meg å komme videre? Min behandler er i permisjon en måned nå så kan ikke snakke med henne. Har mange brev å skrive. 

Erfaringer?

Skriving har vært en viktig del av traumefeltet i en årrekke, men jeg lurer på om jeg ville vinklet det litt annerledes. Hva om du utfordrer deg selv på noe ala dette: Du har opplevd mye vondt i livet ditt, det har vært mange kriser og mange års smerte. Klarer du å sette ord på hva du opplever å ha lært/erfart gjennom alle disse årene som er av positiv karakter? Hva har medført positive konsekvenser for deg, til tross for den smerten det kommer fra?

Endret 12. mai 2021 av XbellaX

[Glitter]

XbellaX skrev (4 timer siden):

Skriving har vært en viktig del av traumefeltet i en årrekke, men jeg lurer på om jeg ville vinklet det litt annerledes. Hva om du utfordrer deg selv på noe ala dette: Du har opplevd mye vondt i livet ditt, det har vært mange kriser og mange års smerte. Klarer du å sette ord på hva du opplever å ha lært/erfart gjennom alle disse årene som er av positiv karakter? Hva har medført positive konsekvenser for deg, til tross for den smerten det kommer fra?

Hm. Ja, det blir en utfordring å svare på i alle fall. 😛 For jeg føler jo livet har falt i grus. Men jeg har jo utviklet meg og lært mye likevel. Den der må jeg tenke en del på altså.

[XbellaX]

Glitter skrev (14 timer siden):

Hm. Ja, det blir en utfordring å svare på i alle fall. 😛 For jeg føler jo livet har falt i grus. Men jeg har jo utviklet meg og lært mye likevel. Den der må jeg tenke en del på altså.

Den er helt klart utfordrende og det er heller ikke alle dager den egner seg på, men den kan være fin til å skape seg litt distanse. Med distanse kommer gjerne perspektiv ...som ikke er så altfor dumt å ha når man arbeider med egen sjel og tanker. Jeg mener ikke å si at man skal "prise seg lykkelig for alt vondt som har hendt", men å hente ut det som kan ha hatt gitt noe positivt (til tross for) har endel å si på hvordan man håndterer/takler livet.

[Glitter]

XbellaX skrev (1 time siden):

Den er helt klart utfordrende og det er heller ikke alle dager den egner seg på, men den kan være fin til å skape seg litt distanse. Med distanse kommer gjerne perspektiv ...som ikke er så altfor dumt å ha når man arbeider med egen sjel og tanker. Jeg mener ikke å si at man skal "prise seg lykkelig for alt vondt som har hendt", men å hente ut det som kan ha hatt gitt noe positivt (til tross for) har endel å si på hvordan man håndterer/takler livet.

Ja, det er sikkert sant det. Hadde jo vært fint om det kom noe positivt ut av å ha disse utfordringene. Hehe.

[Eva Sofie]

Glitter skrev (17 minutter siden):

Ja, det er sikkert sant det. Hadde jo vært fint om det kom noe positivt ut av å ha disse utfordringene. Hehe.

Jo, jeg tenkte som deg - at det finnes ikke positivt i å ha psykiske lidelser og problemer (jeg blir sprø av ordet "utfordringer" som jeg føler jeg hører over alt). Men jeg har selv begynt å snu litt på det. F.eks. i møte med andre, kan du bruke dine erfaringer på å kjenne på egen smerte med å forstå andres smerte (uten at nødvendigvis den andre må vite det) - du gjør jo det her på forumet. Det å selv erfare det daglig er en helt annen tilnærming enn de som kun leser seg til det, det gjelder f.eks. innen psykiatri, rus og kriminalomsorg. Noen kaller det realkompetanse.

[Glitter]

Eva Sofie skrev (1 time siden):

Jo, jeg tenkte som deg - at det finnes ikke positivt i å ha psykiske lidelser og problemer (jeg blir sprø av ordet "utfordringer" som jeg føler jeg hører over alt). Men jeg har selv begynt å snu litt på det. F.eks. i møte med andre, kan du bruke dine erfaringer på å kjenne på egen smerte med å forstå andres smerte (uten at nødvendigvis den andre må vite det) - du gjør jo det her på forumet. Det å selv erfare det daglig er en helt annen tilnærming enn de som kun leser seg til det, det gjelder f.eks. innen psykiatri, rus og kriminalomsorg. Noen kaller det realkompetanse.

Ja, man lærer jo så klart mye av å gjennomgå diverse ting, men skulle helst ha vært det foruten likevel. Jeg vet ikke om jeg har vokst nok som person av mine erfaringer til at det har vært verdt det. Men er jo mye som har endret seg inni meg etter at jeg begynte å jobbe i terapi og slikt. Og selv om jeg på mange måter er svak, så er jeg ganske sterk også. Siden jeg har den evnen at hver gang jeg faller fullstendig, og hver gang jeg kanskje reagerer for mye og hardt mot meg selv, så begynner jeg prosessen med å reise meg igjen. Det har jeg gjort igjen og igjen og igjen. 

Jeg vet egentlig ikke om jeg er så god på å forstå andres smerte, men jeg har lært meg å kjenne den igjen. På en måte. Vet egentlig ikke jeg.

[AnonymBruker]

Glitter skrev (8 timer siden):

Ja, man lærer jo så klart mye av å gjennomgå diverse ting, men skulle helst ha vært det foruten likevel. Jeg vet ikke om jeg har vokst nok som person av mine erfaringer til at det har vært verdt det. Men er jo mye som har endret seg inni meg etter at jeg begynte å jobbe i terapi og slikt. Og selv om jeg på mange måter er svak, så er jeg ganske sterk også. Siden jeg har den evnen at hver gang jeg faller fullstendig, og hver gang jeg kanskje reagerer for mye og hardt mot meg selv, så begynner jeg prosessen med å reise meg igjen. Det har jeg gjort igjen og igjen og igjen. 

Jeg vet egentlig ikke om jeg er så god på å forstå andres smerte, men jeg har lært meg å kjenne den igjen. På en måte. Vet egentlig ikke jeg.

Du framstår i hvert fall som en svært sympatisk og likandes person, uavhengig av om du har det bra eller dårlig. Fikk bare lyst å si det!❤️ 

Anonymkode: 1de50...e4a

[Glitter]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Du framstår i hvert fall som en svært sympatisk og likandes person, uavhengig av om du har det bra eller dårlig. Fikk bare lyst å si det!❤️ 

Anonymkode: 1de50...e4a

Takk. Det var fint sagt.