Jeg er helt sykelig opptatt av diagnosen min igjen og vet ikke hva jeg skal gjøre for å få det bedre

[UtakknemligDiva]

Jeg vil ikke være usosial. Men jeg er det, og jeg kjeder meg sammen med folk omtrent hele tiden. det folk flest gleder seg til ser jeg som ekstremt mas, det være seg konfirmasjon, dåp, 17.mai, fest og sånt. Man skal jo glede seg til slik. Jeg gjorde det før, men det har blitt verre med alderen? Det finnes 1 logisk forklaring, nemlig at ting er mer opp til meg selv. En må jobbe mer for å opprettholde forhold for en har ikke lenger foreldre som pusher en på skolen og dekker utgifter. En må ha noe felles med folka, og i tillegg så skal man liksom ha råd til å delta. 
Hele tiden jeg har kommunisert med noen så kritiserer jeg meg selv, enten jeg har vært kunde i en butikk, jobbintervju eller bare snakket med noen så analyserer jeg og kritiserer meg for alt. Tenker at jeg smilte sikkert ikke nok. Var jeg frekk uten å vite det? Ble de sure på meg? Syntes de jeg var rar? Ja de syntes jeg var rar.
Og så kommer alt fokuset på alt jeg ikke er og som virker totalt umulig å oppnå. 
Sprudlende og alltid hun blide som alle liker. Engasjert i alt, ha mange venner, ha god utdannelse, slutte å overanalysere alt, sensuell, elegant i bevegelsene... men nei. jeg har konsentrasjonsvansker, kanskje litt rare bevegelser, er innadvendt, venneløs, lav utdannelse og oppfyller egentlig alle negative statistikker. Jeg er så sint på meg selv og hele min bakgrunn. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!! føler meg så taltenløs som blir begresnet så jævlig av andre og min egen hjerne! 

[AnonymBruker]

Dagbokforumet? 

Anonymkode: fa25f...046

[AnonymBruker]

90tallsbarn skrev (10 timer siden):

Jeg vil ikke være usosial. Men jeg er det, og jeg kjeder meg sammen med folk omtrent hele tiden. det folk flest gleder seg til ser jeg som ekstremt mas, det være seg konfirmasjon, dåp, 17.mai, fest og sånt. Man skal jo glede seg til slik. Jeg gjorde det før, men det har blitt verre med alderen? Det finnes 1 logisk forklaring, nemlig at ting er mer opp til meg selv. En må jobbe mer for å opprettholde forhold for en har ikke lenger foreldre som pusher en på skolen og dekker utgifter. En må ha noe felles med folka, og i tillegg så skal man liksom ha råd til å delta. 
Hele tiden jeg har kommunisert med noen så kritiserer jeg meg selv, enten jeg har vært kunde i en butikk, jobbintervju eller bare snakket med noen så analyserer jeg og kritiserer meg for alt. Tenker at jeg smilte sikkert ikke nok. Var jeg frekk uten å vite det? Ble de sure på meg? Syntes de jeg var rar? Ja de syntes jeg var rar.
Og så kommer alt fokuset på alt jeg ikke er og som virker totalt umulig å oppnå. 
Sprudlende og alltid hun blide som alle liker. Engasjert i alt, ha mange venner, ha god utdannelse, slutte å overanalysere alt, sensuell, elegant i bevegelsene... men nei. jeg har konsentrasjonsvansker, kanskje litt rare bevegelser, er innadvendt, venneløs, lav utdannelse og oppfyller egentlig alle negative statistikker. Jeg er så sint på meg selv og hele min bakgrunn. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!! føler meg så taltenløs som blir begresnet så jævlig av andre og min egen hjerne! 

Jeg sliter med slike dårlige tanker om meg selv iblant også. Jeg har ingen diagnose men jeg tenker altfor mye på hva andre synes om meg. Å lære seg å på en måte kaste de tankene i søppelet er jo noe men ikke lett. 

Jeg kan iblant ha problemer å gå ut døren fordi jeg har så mye naboer tett i tett og jeg kan hate å treffe på mye folk. Tenker på hva de synes om meg osv. Helt dumt for jeg kjenner de ikke engang. 

Anonymkode: 22201...457

[UtakknemligDiva]

Dagens opplevleser og tanker.
Har hengt meg opp i at du får tilbake det du gir, så jeg prøvde å smile og late som jeg liker folk da, men jeg møter bare likegyldige blikk tilbake, så tenker jeg at de sikkert ser at jeg er en needy person som kunne vært lett å utnytte, ellers så tenkte de ingenting og jeg ble bare teit som prøver å sende ut positive vibber. 
Men hvis noen smiler til meg og jeg ikke smiler tilbake så er jeg sur bitch. Bitch er kanskje litt for sexy til å være meg? 

Jeg føler meg så mindreverdig alle andre kvinner nesten. De virker så selvsikre, de har mange venninner også. Jeg prøver liksom å være tøff de få gangene jeg har møtt noen "venninner" men ender alltid opp med å ikke tørre å si imot eller har noe å fortelle. Jeg har ikke opplevelser og erfaringer i forhold til andre jeg, fordi jeg har vært så jævla forsiktig! Eneste jeg ikke er forsiktige med er å gå alene ute om nettene, dette forstår altså ikke mange andre at jeg tør, men det er vel aspergersen igjen da? jeg har ikke antenner og de andre har sikkert redd. Jeg er så feilkodet at jeg til og med er redd for feil ting og trygg i feil ting. Kanskje jeg innerst inne driter i hva som skjer meg eller tenker at ikke engang en kidnapper ville giddet, sånn innerst inne? Jeg føler faktisk det. Jeg kan gå trygt ute alene i de mest creepy strøk, for en seksualforbryter ville mest sannsnylig ikke giddet meg engang siden jeg støter så fra meg folk. Noen har "velkommende" energier, jeg har fraskyvende, jeg skulle vært foruten, men jeg føler at jeg tilhører den onde siden på en måte. Men så føler jeg meg for god også, at egentlig er det andre som er onde, men da vil jeg også være ond og prøve rå finne måter å være slemmer på, men så blir jeg plutselig samvittighetsfull og alt for snill igjen. Så tenker jeg igjen på diagnosen, at enten er jeg veldig slem enten så er jeg altfor snill. 

Det er nylig en ung mann som har vist "interesse" for meg. Ved å legge meg til på facebook, følge med på sosiale medier generelt og liker bilder (nei jeg poster ikke masse bilder og det er ikke teite trutmunn selfie) men jeg tenker faktisk at han velger det for å følge med på hvor dum jeg er. Han og vennene hans sitter sikker og ler i fylla, de har nok andre ting å gjøre og, men jeg føler folk egentlig bare ler. Hadde det vært omvendt ville det blitt min feil også, for hadde jeg lagt til noen, likt bildene til vedkommende og følg på alle sosiale medier så hadde sikkert vedkommende syntes at jeg var en creepy stalker. Men tydeligvis tenker ikke denne gutten over det, men jeg hadde tenkt slik om JEG var den som viste interesse for noen på denne måten.

Jeg gruer meg til jeg skal besøke familie i sommer fordi da blir det mye fester og slik og så kjenner jeg ingen der til tross for at jeg har vokst  opp der og det blir så flaut. Jeg er alltid hun som sitter hjemme og fremstår sikkert kjip og kjedelig. men skulle jeg bli med blir jeg sikkert bare et objekt blandt det motsatte kjønn. Jeg er redd de kan lukte dumskap, naivitet og at alt de sier eller gjør som gjør at jeg føler meg velkommen bare er triks for å få meg i senga for så å gjøre narr etterpå. Så det blir jo negativt uansett. Blir jeg med er jeg kun et hore objekt, er jeg ikke med ofres jeg nok ikke en tanke men må pent sitte og se på at andre har det gøy og at dette forblir umulig i min verden.