Er du avhengig av psykologen din?

[AnonymBruker]

Eller klarer du deg egentlig uten? 

Anonymkode: efe60...675

[Glitter]

Er avhengig av henne. Det er vi klar over begge to. 

[hattifnattus]

Jeg har kun vært avhengig av en psykolog, og det var den nest siste jeg hadde. Alle andre psykologer jeg har hatt har jeg aldri klart å skape noen tillatt til og derfor ikke gjort meg avhengig av dem.

[Glitter]

hattifnattus skrev (2 timer siden):

Jeg har kun vært avhengig av en psykolog, og det var den nest siste jeg hadde. Alle andre psykologer jeg har hatt har jeg aldri klart å skape noen tillatt til og derfor ikke gjort meg avhengig av dem.

Slik er det for meg også. Jeg har knyttet meg veldig til to stk, men ellers har jeg ikke det. Og jeg har reflektert masse rundt hva det er som gjør at jeg føler tillitt og at det blir framgang i terapi og slikt, og føler jeg har funnet ut av hva som har gjort at jeg har knyttet meg til de to jeg har hatt/har. Det har vært nyttig refleksjon for min del. Uten at jeg orker å skrive en lang avhandling om det nå.

[Madelenemie]

Glitter skrev (18 timer siden):

Slik er det for meg også. Jeg har knyttet meg veldig til to stk, men ellers har jeg ikke det. Og jeg har reflektert masse rundt hva det er som gjør at jeg føler tillitt og at det blir framgang i terapi og slikt, og føler jeg har funnet ut av hva som har gjort at jeg har knyttet meg til de to jeg har hatt/har. Det har vært nyttig refleksjon for min del. Uten at jeg orker å skrive en lang avhandling om det nå.

Hei

Jeg gikk selv i mange år til en eldre, nå pensjonert psykiater. Den eneste jeg har gått til, vi utviklet en dyp relasjon. Først trodde jeg det bare var psykiateren som var viktig for meg, etter mange år, fikk jeg høre jeg også var viktig for psykiateren. Vi fikk noe begge to, på hver våre måter. Det var hyggelig å høre.

jeg syns denne beskrivelse fra en psykolog var fin om terapi.

https://psykologtidsskriftet.no/kronikk/2014/05/terapi-er-kjaerlighet

 

[hattifnattus]

Glitter skrev (18 timer siden):

Slik er det for meg også. Jeg har knyttet meg veldig til to stk, men ellers har jeg ikke det. Og jeg har reflektert masse rundt hva det er som gjør at jeg føler tillitt og at det blir framgang i terapi og slikt, og føler jeg har funnet ut av hva som har gjort at jeg har knyttet meg til de to jeg har hatt/har. Det har vært nyttig refleksjon for min del. Uten at jeg orker å skrive en lang avhandling om det nå.

Ja det samme gjorde jeg. Jeg fant ut at jeg klarte å knytte meg til han nest siste fordi han så meg og tok meg på alvor. Hvis jeg slet med å snakke så klarte han å hjelpe meg igang og få fylt timene. Tidligere så har psykologene jeg har gått til ofte avsluttet timene etter 15 minutter når jeg har vært dårlig i stedet for å prøve å få meg igang. 

Han tok også selvmordstankene mine og selvskadingen/alkoholmisbruket på alvor, noe min siste psykolog ikke gjorde. Tvert imot ble jeg ganske brått avsluttet så fort hun fikk satt Aspergerdiagnosen og overlatt til meg selv til tross for lavt funksjonsnivå  og mye selvmordstanker.

Jeg savner han veldig fremdeles, og nå er jeg jo helt ute av psykiatrien så blir jo ikke å knytte meg til noen nye heller. Kanskje like greit, for jeg har ingen tillit til psykiatrien mer.

[Glitter]

Madelenemie skrev (2 timer siden):

Hei

Jeg gikk selv i mange år til en eldre, nå pensjonert psykiater. Den eneste jeg har gått til, vi utviklet en dyp relasjon. Først trodde jeg det bare var psykiateren som var viktig for meg, etter mange år, fikk jeg høre jeg også var viktig for psykiateren. Vi fikk noe begge to, på hver våre måter. Det var hyggelig å høre.

jeg syns denne beskrivelse fra en psykolog var fin om terapi.

https://psykologtidsskriftet.no/kronikk/2014/05/terapi-er-kjaerlighet

 

Takk for link. Ja, der settes mye av det ord på, på en god måte. Jeg responderer ikke på psykologer som har en mur rundt seg. Hvor det er umulig å få et glimt av de som person. Hvor alt bare er flatt, hvor de ikke utfordrer meg, men bare "stakkars deg", hvor det ikke er humor, og hvor jeg ikke opplever å bli sett for den jeg er. Og masse annet. Og ja, jeg har behov for å føle at behandleren virkelig bryr seg om meg. For jeg føler meg så lite verdt, at i en slik relasjon trenger jeg at det bygges opp en tilknytning mellom oss hvor jeg kan merke engasjement og følelser hos terapeuten. Uten at det går over styr hvis man kan si det slik. Det er også viktig for min trygghet, og for at jeg skal respondere motstand med refleksjon og ettertanke framfor å bare gå i lås. Listen er egentlig lang hvor hva jeg har funnet ut at jeg trenger og responderer på i en slik relasjon. 

hattifnattus skrev (2 timer siden):

Ja det samme gjorde jeg. Jeg fant ut at jeg klarte å knytte meg til han nest siste fordi han så meg og tok meg på alvor. Hvis jeg slet med å snakke så klarte han å hjelpe meg igang og få fylt timene. Tidligere så har psykologene jeg har gått til ofte avsluttet timene etter 15 minutter når jeg har vært dårlig i stedet for å prøve å få meg igang. 

Han tok også selvmordstankene mine og selvskadingen/alkoholmisbruket på alvor, noe min siste psykolog ikke gjorde. Tvert imot ble jeg ganske brått avsluttet så fort hun fikk satt Aspergerdiagnosen og overlatt til meg selv til tross for lavt funksjonsnivå  og mye selvmordstanker.

Jeg savner han veldig fremdeles, og nå er jeg jo helt ute av psykiatrien så blir jo ikke å knytte meg til noen nye heller. Kanskje like greit, for jeg har ingen tillit til psykiatrien mer.

Ja, det der er veldig viktig. 

Så leit å høre at det ble sånn. Man skal jo få hjelp til man fungere sånn noen lunde i hvert fall uavhengig av om man har Asperger. 

Hm. Ja. Jeg har litt brist i tilliten til psykiatrien om dagen, men håper det skal gå over. For noe annet er bare utrygt. 

Håper du har funnet en måte å leve greit på nå da.

[Eva Sofie]

Jeg merker at terapeuten betydde mer i livet mitt for en del år siden. Jeg tenkte svært mye på vedkommende som person mellom timene.  Det føles befriende nåå å ikke hele tiden "se opp til" terapeuten sin og bruke store ressurser på det hver dag, for jeg synes det var slitsomt. Jeg tror jeg så opp til terapeuten som en "omsorgsperson" fordi jeg i mange situasjoner selv har manglet en i oppveksten. Nå kan jeg istedenfor bruke de ressursene på å leve hverdagen og arbeide med meg selv terapeutisk. En annen positiv side ved det, er at det ikke føles belastende når det er ferier eller blir noe opphold mellom hver time. Jeg minnes hva han har sagt i ulike sammenhenger, og som jeg ofte kan referere fra her på DOL, men følelsene er koblet fra. Det fungerer best for min del.

Terapeuten min lærer meg hvordan jeg skal leve. Han hjelper meg ikke til å leve.

[Humlesurr]

Jeg er avhengig av psykologen for å bli bedre, men klarer meg fint uten psykolog i ferier og sånn. Jeg kunne nok levd livet mitt uten psykolog nå, men ønsker å bli bedre og det klarer jeg ikke på egenhånd. Har terapi en gang i uka. 

[Fru2020]

Jeg er ikke avhengig av min faste behandler, men har et annet forhold til min behandler på sengepost. Jeg tenker oftere på hva han har sagt og bekymrer meg for hva han skal si.

Jeg synes likevel det er en utfordring med ferier. Jeg har kommunen som jeg kan ventilere hos, men føler på en måte at det ikke er ekte før jeg har snakket med psykiateren om det.

[Humlesurr]

Fru2020 skrev (29 minutter siden):

Jeg er ikke avhengig av min faste behandler, men har et annet forhold til min behandler på sengepost. Jeg tenker oftere på hva han har sagt og bekymrer meg for hva han skal si.

Hvorfor er det forskjell? 

[Glitter]

Humlesurr skrev (44 minutter siden):

Hvorfor er det forskjell? 

Kan bare snakke for min del, og det er fordi behandler jeg har på sengepost er en helt annen person enn hun jeg hadde på VOP. Det fungerte til slutt ikke med hun på VOP, så vi avsluttet det. Er en del som skal gå opp i opp for å få denne veldig gode, tette relasjonen til en behandler. Nå har jeg også avhengig personlighetsforstyrrelses-problematikk så at jeg blir avhengig av enkelt-personer er en kjent sak som bare har måttet bli akseptert. Men det er ikke slik at jeg knytter meg til hvem som helst. Så langt ifra. Tilfeldigheter har gjort det slik at det er behandler på sykehuset jeg har knyttet meg til og ikke behandler på VOP.

Endret 21. juni 2021 av Glitter

[Humlesurr]

Glitter skrev (25 minutter siden):

Kan bare snakke for min del, og det er fordi behandler jeg har på sengepost er en helt annen person enn hun jeg hadde på VOP. Det fungerte til slutt ikke med hun på VOP, så vi avsluttet det. Er en del som skal gå opp i opp for å få denne veldig gode, tette relasjonen til en behandler. Nå har jeg også avhengig personlighetsforstyrrelses-problematikk så at jeg blir avhengig av enkelt-personer er en kjent sak som bare har måttet bli akseptert. Men det er ikke slik at jeg knytter meg til hvem som helst. Så langt ifra. Tilfeldigheter har gjort det slik at det er behandler på sykehuset jeg har knyttet meg til og ikke behandler på VOP.

Skjønner. Hvis det kun er personavhengig så er det jo forståelig. Man kommer jo ikke like godt overens med alle og noen knytter man seg ekstra til uten at det er så lett å sette ord på hvorfor. Og hvis man er mye innlagt så får man jo et tettere forhold til behandler der. Jeg bare begynte å tenke at det kanskje mentes at behandler på sykehuset hadde en annen type makt og derfor ble man mer engstelig for hva denne skulle tenke om ting.. 

[Glitter]

Humlesurr skrev (48 minutter siden):

Skjønner. Hvis det kun er personavhengig så er det jo forståelig. Man kommer jo ikke like godt overens med alle og noen knytter man seg ekstra til uten at det er så lett å sette ord på hvorfor. Og hvis man er mye innlagt så får man jo et tettere forhold til behandler der. Jeg bare begynte å tenke at det kanskje mentes at behandler på sykehuset hadde en annen type makt og derfor ble man mer engstelig for hva denne skulle tenke om ting.. 

Åja, nei for min del har der ikke noe med det å gjøre. Føler for øvrig ikke at hun har en form for makt. Vet ikke helt hva du mener med det, men det er i hvert fall det at jeg tilfeldigvis har knyttet meg til henne som jobber der, mens behandler på poliklinikken var det som å snakke til en mur og masse annet som gjorde at det ikke fungerte. Forsøkte i ett år da. Så gav ikke opp fort.