Er alltid redd for at andre synes jeg er annerledes

[UtakknemligDiva]

Jeg er glad for at nav har vært så forståelsfulle og hjulpet meg. Jeg har fått en fin arbeidsplass også. Det som gir meg sorg er at jeg er nettopp gjennom nav. Jeg kom på et annet intervju mandag. Jeg kjenner jeg har godt av å ha noe å gå til igjen. Å måtte ha selvdisiplin, sosialisere, takle stress og multitasking. Men jeg er hele tiden redd for at noen skal kritisere meg. Det er et problem når det blir stress jeg føler andre klarer så mye bedre, og det er at jeg klarer ikke å holde blikkontakt, smile, huske alt og unngå å se stresset ut på samme tid. Jeg kan feks svare mens jeg stiller ryggen til noen. Jeg føler at man må være det jeg ser på som et supermenneske.

Jeg har alltid litt angst for at jeg virker rar, blitt sett ned på osv osv. Og så har vi fått en annen ny kollega fra et land jeg har bodd og jeg kom i prat med henne da jeg har bodd i byen hennes. Men de andre sa at hun har så positiv energi osv. Jeg lurer på hva de sier om meg. Er liksom redd for at de sier at jeg er rar, weird, depressiv osv. Jeg er ikke deprimert, og jeg er hyggelig på jobb. Men noen ganger bruker jeg så mye energi på å konsentrere meg om jobben at jeg ikke klarer å svare tydelig, se på folk og gi gjensidig kommunikasjon. 

[Gjest Liviane]

90tallsbarn skrev (26 minutter siden):

Jeg er glad for at nav har vært så forståelsfulle og hjulpet meg. Jeg har fått en fin arbeidsplass også. Det som gir meg sorg er at jeg er nettopp gjennom nav. Jeg kom på et annet intervju mandag. Jeg kjenner jeg har godt av å ha noe å gå til igjen. Å måtte ha selvdisiplin, sosialisere, takle stress og multitasking. Men jeg er hele tiden redd for at noen skal kritisere meg. Det er et problem når det blir stress jeg føler andre klarer så mye bedre, og det er at jeg klarer ikke å holde blikkontakt, smile, huske alt og unngå å se stresset ut på samme tid. Jeg kan feks svare mens jeg stiller ryggen til noen. Jeg føler at man må være det jeg ser på som et supermenneske.

Jeg har alltid litt angst for at jeg virker rar, blitt sett ned på osv osv. Og så har vi fått en annen ny kollega fra et land jeg har bodd og jeg kom i prat med henne da jeg har bodd i byen hennes. Men de andre sa at hun har så positiv energi osv. Jeg lurer på hva de sier om meg. Er liksom redd for at de sier at jeg er rar, weird, depressiv osv. Jeg er ikke deprimert, og jeg er hyggelig på jobb. Men noen ganger bruker jeg så mye energi på å konsentrere meg om jobben at jeg ikke klarer å svare tydelig, se på folk og gi gjensidig kommunikasjon. 

Jeg tenker at de fleste ikke reagerer negativt på deg så lenge du er hyggelig og gjør ditt beste. Jeg tenker videre at folk flest er veldig "godtakende" og runde i kantene ovenfor andre, og at det først og fremst er en selv som er den største kritikeren. Om jeg ser noen som sliter med noe, så føler jeg for det meste bare godhet og omsorg for vedkommende, og sånn tror jeg mange er.

Det er slitsomt å være så selvbevisst hele tiden i sosiale settinger (kan muligens relatere fordi jeg har sosialangst), men anbefaler deg å prøve og slappe litt mer av i forhold til dette. Fortsett med å være blid og hyggelig, så tenker jeg du kommer et godt stykke på vei! Lykke til!

[UtakknemligDiva]

Liviane skrev (4 minutter siden):

Jeg tenker at de fleste ikke reagerer negativt på deg så lenge du er hyggelig og gjør ditt beste. Jeg tenker videre at folk flest er veldig "godtakende" og runde i kantene ovenfor andre, og at det først og fremst er en selv som er den største kritikeren. Om jeg ser noen som sliter med noe, så føler jeg for det meste bare godhet og omsorg for vedkommende, og sånn tror jeg mange er.

Det er slitsomt å være så selvbevisst hele tiden i sosiale settinger (kan muligens relatere fordi jeg har sosialangst), men anbefaler deg å prøve og slappe litt mer av i forhold til dette. Fortsett med å være blid og hyggelig, så tenker jeg du kommer et godt stykke på vei! Lykke til!

Du har nok rett i at vi er vår egen verste kritiker. Men jeg har den diagnosen jeg har, og som barn ble jeg kritisert absolutt hele tiden. Jeg måtte bli mindre passiv, ikke sette meg, engasjere meg mer, «det er alltid noe å gjøre» osv. Å sette seg å ta pauser eller fri var liksom det siste vi skulle. Om det ikke var ting å gjøre så måtte man liksom få det til å se slik ut. Blir flau når jeg tenker på hvor barnslig det egentlig er. Men dette er det som sitter i meg enda. Jeg blir stresset når det ikke er noe å gjøre for da kan kanskje noen komme og be meg gjøre noe eller jeg blir snakket om som «hun som ikke gidder å gjøre noe». 
Så jeg gjør liksom bare for å gjøre noen ganger. Jeg er lei av å være så redd. 
Jeg kjeder meg også noen ganger, men det er jo derfor det kalles jobb. Jeg føler bare jeg skulle vært kommet lenger, hatt høyere stilling. Men når jeg når et mål blir livet tomt. 
Nå sitter jeg på kafe alene og har det egentlig fint. Men «stemmen» sier at jeg heller bør trene eller studere. Noe kjedelig. Så jeg har ikke lov å sitte og nyte som nå. Kan man ikke bli kvitt sosial angst? 

[Gjest Liviane]

90tallsbarn skrev (13 minutter siden):

Nå sitter jeg på kafe alene og har det egentlig fint. Men «stemmen» sier at jeg heller bør trene eller studere. Noe kjedelig. Så jeg har ikke lov å sitte og nyte som nå. Kan man ikke bli kvitt sosial angst?

Synes det er veldig bra at du har den praksisen at du går på kafé aleine og har fine stunder for deg selv på den måten. Det har du absolutt lov til å nyte!

Mange har en slik "stemme" i seg som sier at en burde trene eller gjøre noe annet fornuftig arbeid enn å sitte og slappe av. Jeg er sånn at jeg mange ganger tenker "Duty before pleasure", så når jeg har gjort unna pliktene mine tillater jeg meg å slappe av og finne på hyggelige ting å gjøre for meg selv. Jeg synes jo derfor at når du har vært på jobb en hel dag eller noen timer, så kan du med god samvittighet sitte på kafeen for deg selv og ha det fint etterpå!

Sosial angst kan man kanskje bli kvitt, men vet ikke om det er så lett. Målet mitt er først og fremst å bli bedre. 

Endret 3. november 2021 av Liviane