Gå til innhold

Syntes du asperegeren var/er værst som barn, ungdom eller voksen?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Voksen. Det var tungt som barn også men jeg hadde på en måte mye trygghet i mine foreldre og barndomshjemmet med faste rutiner. Som voksen er foreldrene mine og barndomshjemmet borte, og jeg henger etter mine jevnaldrende. Det er egentlig det verste, å se folk på min alder ferdig utdannet i full jobb som eier bolig og har partner og barn. Jeg er ung ufør og eier ikke nåla i veggen, ute partner, barn og nettverk.

Anonymkode: bad3c...6f0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var verst som ung voksen.

Da jeg stadig fikk sammenbrudd i diverse jobber, og ikke skjønte hvorfor.

Nå har jeg et godt liv, med mann og barn, og tydelige grenser.

Og jeg har forståelse for mine reaksjonsmønstre.

 

Anonymkode: 8dfd7...879

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Verst som voksen. For det er i voksen alder man virkelig skiller seg ut ifra andre normale. Normale folk har jobb, de har venner, de har kjæreste og barn... 

Anonymkode: c291e...3c0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg var det verst som barn og ungdom. Har jo lært en del teknikker nå mtp det sosiale. Men samtidig så kom jo det store sammenbruddet mitt som voksen da. Da alt det kjente ble borte (samlivsbrudd), og det var jo et sammenbrudd ut av dimensjoner og jeg har ennå ikke lært å fungere godt nok alene. 

Så jeg ble egentlig usikker imens jeg skrev. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

UtakknemligDiva

Var mye verre som ungdom/tenåring. Som barn trodde jeg at alle følte at de var mer spesielle enn andre og at jeg egentlig ikke var det. Jeg var noe annerledes, men jeg hadde trygghet i foreldre og hjem. Jeg hadde også ei god venninne, noen ganger var jeg venn med andre.

På ungdomsskolen flyttet venninna mi og jeg hadde ofte ingen. På videregående ble det verre siden jeg bodde hjemmefra og følte meg veldig forlatt. Og slik var egentlig alle tenårene. Var ofte utmattet av mye skole, for lite søvn og analyserte hvorfor jeg aldri klarte å få venner. Prøvde å etterligne alle andre men det var så ubehagelig å hele tiden late som jeg mente ting jeg ikke mente, alt strittet imot og jeg prøvde til og med å ha sex med en sexgal ung mann fordi «alle andre» hadde gjort det. Men jeg klarte ikke. Jeg etterlignet kleesstilene, oppførsel men det ble bare feil. 
 

I voksen alder så har jeg bare godtatt at mange av oss har vårt og at jeg har sluppet unna mye som andre lider med. De som ser ut til å ha det flotteste livet kan få alt snudd på hodet av plutselig sykdom, så mister de også disse flotte vennene sine (har sett det). Noen får til utdannelse og har høy lønn men har mye dødsfall blandt mange venner og familie. 
 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Voksne må klare alt selv, klarer du ikke alt selv vil du merke det ganske brutalt når ingen andre ordner ting for deg.

Mange foreldre forventer også at du skal oppføre deg som en voksen når du blir voksen så mye av støtten kan forsvinne fra den fronten

På skolen trenger du bare delta, på jobb må du både delta og prestere samtidig som kan være mer krevende

Nei voksenlivet som asperger er betydelig værre (for meg)

Anonymkode: 8e8c1...fc0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...