Vanskelig forhold til min mor

[AnonymBruker]

Vet ikke helt om det er så mange råd og gi, men føler jeg trenger å skrive av meg det jeg tenker og føler om dette.

Jeg er en voksen kvinne som har en mor som nå begynner å bli eldre. Hun har på mange måter vært en god mor for oss, har stillet opp og gjort mye for oss (meg og mine søsken). Samtidig har hun hatt sine begrensninger og hennes største utfordringer for meg har vært at hun har vært svært dominerende som person og ikke vært i stand til å innrømme feil. Mange kan slite med å innrømme feil, men for henne blir det nesten sykelig og det er utrolig hva slags krumspring og manipulasjonsteknikker hun kan bruke for å unngå å innrømme noen som helst feil.

Hun og jeg har kranglet mye i oppveksten og jeg har ofte fått høre at jeg har vært vanskelig, melodramatisk, at jeg misforstår henne, at mine søsken ikke er som dette og at de forstår henne bedre. Dette har gjort at jeg alltid har hatt et ambivalent forhold til henne. 

Jeg var og besøkte henne i dag. Hun prater svært mye, svært fort, svelger halve ord og setninger, avbryter mye og penser alltid samtalen over på henne selv. Jeg har nettopp oppdaget at det finnes en talefeil som heter "løpsk tale". Jeg kan ikke si om det er hva hun har, men hun har alle symptomene. Hun gjentar seg selv, gjerne i samme samtale, og vil fortelle de samme meningene og samme anekdotene hver eneste gang jeg er hos henne. 

I dag fortalte jeg glad om noe jeg hadde mestret for første gang, noe som hun øyeblikkelig brukte som springbrett til å fortelle om hvordan hun oppdaget sin kroniske sykdom (noe jeg selvsagt har hørt veldig mange ganger før), overtok samtalen og pratet masse om dette.

Så samtaler med henne er intense, jeg blir ofte avbrutt, det er hovedsaklig gjentagelse av ting jeg har hørt svært mange ganger før - og kommer jeg med noe nytt så hører hun på i kort tid før hun må avbryte for å pense det jeg snakker om over på henne selv. Selv om det jeg sier er noe nytt og det hun sier er noe hun har sagt en haug med ganger.

Alt dette gjør at det er veldig slitsomt å besøke henne (og enda verre å prate med henne i telefonen). "Normale" folk vil kanskje ha litt mer tålmodighet med dette, fordi noe av oppførselen hennes er ganske vanlig hos en del eldre mennesker, men pga vår forhistorie så har jeg rett og slett ikke mer mental energi igjen til henne. Jeg merker at jeg fort blir irritabel og når jeg går derfra så er jeg i dårlig humør. Jeg går derfra med en blanding av irritasjon mot henne, frustrasjon og dårlig samvittighet ovenfor meg selv som burde vært en bedre og mer tålmodig datter.

Vet ikke om det er så mye man kan hjelpe med dette, men er det noen som har tilsvarende erfaringer? Hva gjorde dere?

Anonymkode: 1d900...8b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vet ikke om det er så mye man kan hjelpe med dette, men er det noen som har tilsvarende erfaringer? Hva gjorde dere?

Jeg har erfaringer med en vanskelig mor, om enn på en litt annen måte enn deg. 

Jeg har brukt et helt liv på å gå i terapi og lærte til slutt å sette grenser for meg selv. Det nytter ikke å forandre din mor, det er du som må forandre deg i samhandlingen med henne. Mitt beste råd er å sette opp en mur sånn at ikke negative ting får nå deg og ellers bare svelge mange kameler. Prøv å la henne bety minst mulig for deg. Skap følelsesmessig avstand. 

Anonymkode: d7948...29b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har erfaringer med en vanskelig mor, om enn på en litt annen måte enn deg. 

Jeg har brukt et helt liv på å gå i terapi og lærte til slutt å sette grenser for meg selv. Det nytter ikke å forandre din mor, det er du som må forandre deg i samhandlingen med henne. Mitt beste råd er å sette opp en mur sånn at ikke negative ting får nå deg og ellers bare svelge mange kameler. Prøv å la henne bety minst mulig for deg. Skap følelsesmessig avstand. 

Anonymkode: d7948...29b

Takk for svar.

Det har alltid vært jeg som har måtte svelge kameler og endre meg når det gjelder forholdet med min mor, og det kjenner jeg at jeg er veldig lei av. Siden min mor ikke kan innrømme feil og jeg er den som er vanskelig/misforstår osv, så er det alltid jeg som har måttet jenke meg. 

Men jeg forstår også at jeg ikke kan endre henne. Jeg er enig i at jeg må endre mitt forhold til henne. Jeg har distansert meg en del følelsesmessig, selv om det er vondt å gjøre. Men hun trigger en del frustrasjon og irritasjon i meg, pga vår forhistorie.

TS

Anonymkode: 1d900...8b6

[Ekstra]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Vet ikke helt om det er så mange råd og gi, men føler jeg trenger å skrive av meg det jeg tenker og føler om dette.

Jeg er en voksen kvinne som har en mor som nå begynner å bli eldre. Hun har på mange måter vært en god mor for oss, har stillet opp og gjort mye for oss (meg og mine søsken). Samtidig har hun hatt sine begrensninger og hennes største utfordringer for meg har vært at hun har vært svært dominerende som person og ikke vært i stand til å innrømme feil. Mange kan slite med å innrømme feil, men for henne blir det nesten sykelig og det er utrolig hva slags krumspring og manipulasjonsteknikker hun kan bruke for å unngå å innrømme noen som helst feil.

Hun og jeg har kranglet mye i oppveksten og jeg har ofte fått høre at jeg har vært vanskelig, melodramatisk, at jeg misforstår henne, at mine søsken ikke er som dette og at de forstår henne bedre. Dette har gjort at jeg alltid har hatt et ambivalent forhold til henne. 

Jeg var og besøkte henne i dag. Hun prater svært mye, svært fort, svelger halve ord og setninger, avbryter mye og penser alltid samtalen over på henne selv. Jeg har nettopp oppdaget at det finnes en talefeil som heter "løpsk tale". Jeg kan ikke si om det er hva hun har, men hun har alle symptomene. Hun gjentar seg selv, gjerne i samme samtale, og vil fortelle de samme meningene og samme anekdotene hver eneste gang jeg er hos henne. 

I dag fortalte jeg glad om noe jeg hadde mestret for første gang, noe som hun øyeblikkelig brukte som springbrett til å fortelle om hvordan hun oppdaget sin kroniske sykdom (noe jeg selvsagt har hørt veldig mange ganger før), overtok samtalen og pratet masse om dette.

Så samtaler med henne er intense, jeg blir ofte avbrutt, det er hovedsaklig gjentagelse av ting jeg har hørt svært mange ganger før - og kommer jeg med noe nytt så hører hun på i kort tid før hun må avbryte for å pense det jeg snakker om over på henne selv. Selv om det jeg sier er noe nytt og det hun sier er noe hun har sagt en haug med ganger.

Alt dette gjør at det er veldig slitsomt å besøke henne (og enda verre å prate med henne i telefonen). "Normale" folk vil kanskje ha litt mer tålmodighet med dette, fordi noe av oppførselen hennes er ganske vanlig hos en del eldre mennesker, men pga vår forhistorie så har jeg rett og slett ikke mer mental energi igjen til henne. Jeg merker at jeg fort blir irritabel og når jeg går derfra så er jeg i dårlig humør. Jeg går derfra med en blanding av irritasjon mot henne, frustrasjon og dårlig samvittighet ovenfor meg selv som burde vært en bedre og mer tålmodig datter.

Vet ikke om det er så mye man kan hjelpe med dette, men er det noen som har tilsvarende erfaringer? Hva gjorde dere?

Anonymkode: 1d900...8b6

Jeg tenker at hun kanskje begynner å bli dement. Da er det dessverre bare overbærenhet som hjelper.

[AnonymBruker]

Ekstra skrev (9 minutter siden):

Jeg tenker at hun kanskje begynner å bli dement. Da er det dessverre bare overbærenhet som hjelper.

Jeg har tenkt det samme, for hun glemmer en del ting og det er mye hun ikke forstår. Samtidig har hun ingen av de "vanlige" symptomene på å være dement (glemme mobilen i kjøleskapet, ikke vite hvem folk er, ikke vite hvor hun bor osv). Alle symptomene jeg har nevnt har hun hatt så lenge jeg kan huske, de er ikke nye. De har bare blitt forsterket med alderen:

Husker en episode fra da jeg var ganske ung (og min mor var ca 40-50 år gammel) da vi hadde besøk og mor pratet masse og høyt som hun pleier. Min far tok fjernkontrollen til TVen og skrudde ned volumet på henne. De hadde et godt forhold og det var gjort med humor, men hun synes nok ikke det var særlig morsomt. Nevner det bare for å vise at måten hun er og prater på ikke er noe nytt som har oppstått når hun har blitt eldre. Men, ja, det har blitt mer intenst med årene.

Hun har en kronisk sykdom som også kan angripe hjernen og jeg tror at den, kombinert med (kanskje) denne talefeilen og alder, fører til at hun er som hun er.

TS

Anonymkode: 1d900...8b6

[Ekstra]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har tenkt det samme, for hun glemmer en del ting og det er mye hun ikke forstår. Samtidig har hun ingen av de "vanlige" symptomene på å være dement (glemme mobilen i kjøleskapet, ikke vite hvem folk er, ikke vite hvor hun bor osv). Alle symptomene jeg har nevnt har hun hatt så lenge jeg kan huske, de er ikke nye. De har bare blitt forsterket med alderen:

Husker en episode fra da jeg var ganske ung (og min mor var ca 40-50 år gammel) da vi hadde besøk og mor pratet masse og høyt som hun pleier. Min far tok fjernkontrollen til TVen og skrudde ned volumet på henne. De hadde et godt forhold og det var gjort med humor, men hun synes nok ikke det var særlig morsomt. Nevner det bare for å vise at måten hun er og prater på ikke er noe nytt som har oppstått når hun har blitt eldre. Men, ja, det har blitt mer intenst med årene.

Hun har en kronisk sykdom som også kan angripe hjernen og jeg tror at den, kombinert med (kanskje) denne talefeilen og alder, fører til at hun er som hun er.

TS

Anonymkode: 1d900...8b6

Her snakker du jo om fremskreden demens. Det kan gjerne gå mange år med glemsomhet, gjentakelser, selvopptatthet og mistenksomhet før man er der. 

[AnonymBruker]

Ekstra skrev (5 minutter siden):

Her snakker du jo om fremskreden demens. Det kan gjerne gå mange år med glemsomhet, gjentakelser, selvopptatthet og mistenksomhet før man er der. 

Ok, takk for tips. Jeg trodde mine eksempler var på tidlig demens, og hun har ingen av disse. Hun vet veldig godt hvem hun selv er, hvem vi er, hvor hun bor osv. Men det er mye annet som hun kan glemme og bli forvirret over.

Hun viser ingen tegn til mistenksomhet, men glemsomhet, gjentakelser og selvopptatthet viser hun veldig mye av.

TS

Anonymkode: 1d900...8b6

[laban]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Alle symptomene jeg har nevnt har hun hatt så lenge jeg kan huske, de er ikke nye. De har bare blitt forsterket med alderen.

Det er veldig vanlig i høy alder, enten det er kombinert med begynnende demens / svekkelse eller ikke. Typiske personlighetstrekk forsterkes, så man kan bli en slags parodi på seg selv. 

Ved framskreden demens kan personligheten endres, slik at man ikke kjenner igjen trekkene fra tidligere, men det skjer vanligvis  ikke sånn plutselig. 

[AnonymBruker]

laban skrev (24 minutter siden):

Det er veldig vanlig i høy alder, enten det er kombinert med begynnende demens / svekkelse eller ikke. Typiske personlighetstrekk forsterkes, så man kan bli en slags parodi på seg selv. 

Ved framskreden demens kan personligheten endres, slik at man ikke kjenner igjen trekkene fra tidligere, men det skjer vanligvis  ikke sånn plutselig. 

Ja, jeg tror "parodi på seg selv" er temmelig passende. På noen måter så føler jeg at jeg allerede har mistet min mor.

TS

Anonymkode: 1d900...8b6

[AnonymBruker]

Ja, det er kjedelig at foreldre i mange tilfeller ikke går an å ha som samtalepartnere. Jeg har heller ikke kunnet prate med mine foreldre om så mye.  Dette er jo trist, for man ønsker jo at det skal være et sted å kunne gå for å snakke om vanskelige ting. Jeg har heller ikke kunnet dra hjem til foreldre for å prate. De har vært emosjonelt utilgjengelige. 

Når jeg drar hjem til mine foreldre, så er det kun for å fysisk treffe dem. De har ikke innsikt i mine problemer. Dette må jeg løse andre steder. 

Anonymkode: b8034...692