Gå til innhold

Redd for å få ett sammenbrudd


dagdrømmer

Anbefalte innlegg

Jeg er innlagt på DPS nå. Jeg føler at følelsene har begynt å bygge seg opp. Jeg gråter aldri, men når det først skjer bryter det ut helt plutselig og jeg begynner å hylgrine og får ett slags panikkanfall. Jeg tror egentlig ikke det kommer til å skje sånn egentlig, men jeg bekymrer meg mye for det likevel. Det jeg da tenker på er, hva gjør jeg da såfall? 

Endret av dagdrømmer
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • dagdrømmer endret tittelen til Redd for å få ett sammenbrudd

Fortsetter under...

Når jeg får det sånn når jeg er innlagt så pleier jeg å oppsøke kontakten min, eller den som er tilgjengelig også får vi snakket om det også får bare gråten komme. Har knekt sammen i korridoren, ved dørterskelen til vaktrommet osv. Men det er nå greit. Er det en plass hvor det er vanlig med litt ukontrollerte følelser så er det jo i psykiatrien. Og det er trygt å slippe det ut også.

Skal sies at det tok meg flere år før jeg klarte å gå og be om en prat, og før holdt jeg igjen følelsene så langt jeg kunne. Nå blir det ikke så ofte ukontrollerte panikkanfall med sterk gråt for jeg lar det komme, og oppsøker støtte på et tidligere tidspunkt. 

Å tåle følelsene sine sammen med noen er første steg mot å også tåle de alene hjemme.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Glitter skrev (7 minutter siden):

Når jeg får det sånn når jeg er innlagt så pleier jeg å oppsøke kontakten min, eller den som er tilgjengelig også får vi snakket om det også får bare gråten komme. Har knekt sammen i korridoren, ved dørterskelen til vaktrommet osv. Men det er nå greit. Er det en plass hvor det er vanlig med litt ukontrollerte følelser så er det jo i psykiatrien. Og det er trygt å slippe det ut også.

Skal sies at det tok meg flere år før jeg klarte å gå og be om en prat, og før holdt jeg igjen følelsene så langt jeg kunne. Nå blir det ikke så ofte ukontrollerte panikkanfall med sterk gråt for jeg lar det komme, og oppsøker støtte på et tidligere tidspunkt. 

Å tåle følelsene sine sammen med noen er første steg mot å også tåle de alene hjemme.

Ja, jeg vil jo gjerne oppsøke kontaktperson, men kjenner på at jeg er veldig nervøs på hvordan jeg vil bli møtt. Tror ikke alarmen fungerer her heller, så må såfall ut av rommet for å finne hun og be om hjelp. Men skal forsøke om jeg skulle trenge det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...