Bipolar: Hvordan vet en hva som er normalen?

[Orion]

Kanskje et dumt spørsmål? Men jeg har tenkt en del på hvordan en vet hva som er ens normal når man har bipolar.

Jeg føler at jeg nesten alltid de siste årene har vert en eller annen form for deprimert. Er lenge siden jeg har følt på at jeg har hatt det ordentlig bra i alle fall. Sett bort fra den ene hypomanien jeg hadde for noen år siden, da følte jeg meg virkelig helt fantastisk. Jeg husker nesten ikke hvordan jeg hadde det før jeg ble syk heller, så har på en måte ikke noe referanseområde (blir det rett ord?).

En stund nå har jeg følt meg bra, men stort sett føler jeg på en måte at jeg enten har det dårlig eller så ligger jeg helt på nøytral der jeg er ganske likegyldig. Om det gir mening?

Men kanskje er dette min normal? Kanskje blir det ikke bedre enn dette?

Endret 6. desember 2022 av Orion

[AnonymBruker]

Da har du nok mye restsymptomer mellom periodene med sykdom. Høres ikke ut som om du er optimalt medisinert? 

Anonymkode: f91f5...a95

[Orion]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Da har du nok mye restsymptomer mellom periodene med sykdom. Høres ikke ut som om du er optimalt medisinert? 

Anonymkode: f91f5...a95

Det kan godt være. Jeg går på to stemningsstabiliserende samt en antipsykotika så skulle jo egentlig tro det var tilstrekkelig? Har tatt serumspeil flere ganger og fastlegen sier at det ser bra ut, så jeg vet ikke helt jeg. Kanskje jeg heller hadde trengt antidepressiva?

Endret 6. desember 2022 av Orion

[AnonymBruker]

Kanskje. Jeg skal i gang med det snart, fordi jeg og er deppa en gang i året på stemningsstab.  

Anonymkode: f91f5...a95

[Glitter]

Jeg er ganske lik deg på det der. Deprimert store deler av året, og min normal er mer type nøytral til lett depressiv. Det går liksom aldri helt over. Men nå om dagen er jeg det jeg tror er helt normal. Både deppa, nøytral, likegyldig osv alt ettersom, men stort sett ok. Sånn hadde jeg det før jeg ble hypoman og nå når jeg har landet igjen. Det er uvanlig for meg å være sånn over så lang tid så jeg har fått kjenne litt på hvordan det er. 

Jeg har så langt ikke tatt feil av når det har bygget seg opp til hypomani. Det kjennes helt annerledes ut enn den type glede jeg kan ha nå. I morrest kjente jeg meg noe depressiv, men lettet utover dagen og er nå i helt ok humør. Men de depressive og negative tankene kommer mer og mer og jeg må jobbe mye imot dem så de ikke får utvikle seg. 

Men uansett det viktigste tror jeg for deg er å forsøke å stole på at det er greit å ha det bedre og ikke gå og vente på at det skal smelle til igjen. Det er veldig fort gjort å gjøre og det minner jeg meg selv på hver dag.

Endret 6. desember 2022 av Glitter

[Orion]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Kanskje. Jeg skal i gang med det snart, fordi jeg og er deppa en gang i året på stemningsstab.  

Anonymkode: f91f5...a95

Håper at det vil funke for deg 🙂

[Orion]

Glitter skrev (24 minutter siden):

Jeg er ganske lik deg på det der. Deprimert store deler av året, og min normal er mer type nøytral til lett depressiv. Det går liksom aldri helt over. Men nå om dagen er jeg det jeg tror er helt normal. Både deppa, nøytral, likegyldig osv alt ettersom, men stort sett ok. Sånn hadde jeg det før jeg ble hypoman og nå når jeg har landet igjen. Det er uvanlig for meg å være sånn over så lang tid så jeg har fått kjenne litt på hvordan det er. 

Jeg har så langt ikke tatt feil av når det har bygget seg opp til hypomani. Det kjennes helt annerledes ut enn den type glede jeg kan ha nå. I morrest kjente jeg meg noe depressiv, men lettet utover dagen og er nå i helt ok humør. Men de depressive og negative tankene kommer mer og mer og jeg må jobbe mye imot dem så de ikke får utvikle seg. 

Men uansett det viktigste tror jeg for deg er å forsøke å stole på at det er greit å ha det bedre og ikke gå og vente på at det skal smelle til igjen. Det er veldig fort gjort å gjøre og det minner jeg meg selv på hver dag.

Jeg kan ikke sist jeg virkelig følte glede, sinne, tristhet osv. Jeg er (nesten) alltid bare helt nøytral og likegyldig. Føler det er ganske ødeleggende for meg egentlig, tror jeg hadde hatt det mye lettere om jeg faktisk hadde kontakt med følelsene mine i større grad. Det er i alle fall en teori jeg har. 

Jeg har bare hatt en hypomani og den kom egentlig helt kastet på meg og eskalerte raskt. Viktig å jobbe mot depressive og negative tanker. Veldig krevende, men bedre enn å bare gi seg over, er min erfaring i alle fall. 

Jeg også tenker at det er noe av det viktigste. Jeg har så lett for å være redd for når nedturen kommer (for den kommer jo alltid). Og jeg tenker alltid på det at til bedre man har til høyere blir fallet, men det holder jo en egentlig bare tilbake. Blir på en måte redd for det friske og holder fast ved det som er sykt. Om det gir mening? 

Endret 6. desember 2022 av Orion
Slettet et avsnitt fordi jeg angret

[AnonymBruker]

Kan du være overmedisinering da? Kanskje droppe antipsykotisk og bare prøve stemningssta eventuelt kombinert med antidepressiv? 

Anonymkode: f91f5...a95

[Glitter]

Orion skrev (19 minutter siden):

Jeg kan ikke sist jeg virkelig følte glede, sinne, tristhet osv. Jeg er (nesten) alltid bare helt nøytral og likegyldig. Føler det er ganske ødeleggende for meg egentlig, tror jeg hadde hatt det mye lettere om jeg faktisk hadde kontakt med følelsene mine i større grad. Det er i alle fall en teori jeg har. 

Jeg har bare hatt en hypomani og den kom egentlig helt kastet på meg og eskalerte raskt. Viktig å jobbe mot depressive og negative tanker. Veldig krevende, men bedre enn å bare gi seg over, er min erfaring i alle fall. 

Jeg også tenker at det er noe av det viktigste. Jeg har så lett for å være redd for når nedturen kommer (for den kommer jo alltid). Og jeg tenker alltid på det at til bedre man har til høyere blir fallet, men det holder jo en egentlig bare tilbake. Blir på en måte redd for det friske og holder fast ved det som er sykt. Om det gir mening? 

Ja skjønner det føles ødeleggende. 

At du ikke har kontakt med dine følelser kan komme av andre ting enn bipolar lidelse, men klart at depresjon og likegyldighet gjør jo at man ofte får lite kontakt med det. 

Det gir mening det ja. Å bli redd for å bli/være frisk fordi en ikke orker tanken på å falle i tusen knas igjen. For hvordan skal en komme opp da? Samtidig må man jo våge hvis man skal oppnå varig bedring. Akkurat det er en prosess tror jeg. 

[Orion]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Kan du være overmedisinering da? Kanskje droppe antipsykotisk og bare prøve stemningssta eventuelt kombinert med antidepressiv? 

Anonymkode: f91f5...a95

Det kan også være. Men fastlegen har sagt at blodprøvene er fine da, så ville regnet med han sa fra dersom de var over referanseverdi? Ellers så kan det jo evnt være kombinasjonen av medisinene som gjør det? Jeg kan veldig lite om akkurat det. Men håper på å få behandlingsplass i løpet av neste år for å kunne begynne å seponere medisiner, så får nok vente til da.

[Orion]

Glitter skrev (2 minutter siden):

Ja skjønner det føles ødeleggende. 

At du ikke har kontakt med dine følelser kan komme av andre ting enn bipolar lidelse, men klart at depresjon og likegyldighet gjør jo at man ofte får lite kontakt med det. 

Det gir mening det ja. Å bli redd for å bli/være frisk fordi en ikke orker tanken på å falle i tusen knas igjen. For hvordan skal en komme opp da? Samtidig må man jo våge hvis man skal oppnå varig bedring. Akkurat det er en prosess tror jeg. 

Det er sant. Sannsynligvis vil jeg egentlig tro at det kommer av andre ting, men også kanskje at depresjon forsterker det. Vet ikke helt hva andre ting det kan være egentlig, men det er vel det som er mest sannsynlig. Har jobbet en del med det i terapi da, men kom egentlig ingen vei. Da vi avsluttet spurte jeg behandler om hvorfor hun tenkte jeg ikke klarte føle noe og da svarte hun at hun tenkte jeg ikke var klar for å slippe opp forsvaret. Så har tenkt mye på det. Og jeg aner jo ikke hva jeg kan gjøre for å klare å slippe opp forsvaret heller. Er litt frustrerende. 

Ja, det er akkurat det. Det er skummelt å skulle ta den sjansen, men om man skal få det bedre må man jo bare. Man kommer jo ingen vei om man hele tiden skal vende tilbake til det som man ser på som trygt (det syke). Jeg tror også at det er en prosess. 

[Glitter]

Orion skrev (9 timer siden):

Det er sant. Sannsynligvis vil jeg egentlig tro at det kommer av andre ting, men også kanskje at depresjon forsterker det. Vet ikke helt hva andre ting det kan være egentlig, men det er vel det som er mest sannsynlig. Har jobbet en del med det i terapi da, men kom egentlig ingen vei. Da vi avsluttet spurte jeg behandler om hvorfor hun tenkte jeg ikke klarte føle noe og da svarte hun at hun tenkte jeg ikke var klar for å slippe opp forsvaret. Så har tenkt mye på det. Og jeg aner jo ikke hva jeg kan gjøre for å klare å slippe opp forsvaret heller. Er litt frustrerende. 

Ja, det er akkurat det. Det er skummelt å skulle ta den sjansen, men om man skal få det bedre må man jo bare. Man kommer jo ingen vei om man hele tiden skal vende tilbake til det som man ser på som trygt (det syke). Jeg tror også at det er en prosess. 

Var det du som tenkte på BET? Der får man virkelig hjelp til å slippe opp forsvaret sitt. Jeg har veldig delte meninger om BET,  men jeg mener de har hjulpet meg til å få mer kontakt med meg selv. Jeg var også veldig flat før. 

[Orion]

Glitter skrev (6 timer siden):

Var det du som tenkte på BET? Der får man virkelig hjelp til å slippe opp forsvaret sitt. Jeg har veldig delte meninger om BET,  men jeg mener de har hjulpet meg til å få mer kontakt med meg selv. Jeg var også veldig flat før. 

Jeg har tenkt på det ja 🙂 Men fastlegen har sendt henvisning til ett annet behandlingssted nå da (fordi det ikke var mulig å henvise til flere samtidig). Men vi får se. Kanskje det blir om jeg får avslag fra dette stedet jeg har søkt til eller ikke skulle bli bedre. Vet du forresten hvilken terapiform de bruker? Eller er BET en terapiform i seg selv?

[Glitter]

Orion skrev (27 minutter siden):

Jeg har tenkt på det ja 🙂 Men fastlegen har sendt henvisning til ett annet behandlingssted nå da (fordi det ikke var mulig å henvise til flere samtidig). Men vi får se. Kanskje det blir om jeg får avslag fra dette stedet jeg har søkt til eller ikke skulle bli bedre. Vet du forresten hvilken terapiform de bruker? Eller er BET en terapiform i seg selv?

BET er en egenutviklet terapiform. Men det går mye på å eksponere seg for følelser litt etter litt. Kjenne etter i kroppen, i hodet, hva kjenner man, hva gjør man for å unnvike fra det/brskytte seg fra det osv. 

[Orion]

Glitter skrev (51 minutter siden):

BET er en egenutviklet terapiform. Men det går mye på å eksponere seg for følelser litt etter litt. Kjenne etter i kroppen, i hodet, hva kjenner man, hva gjør man for å unnvike fra det/brskytte seg fra det osv. 

Skjønner. Enn hvor lenge er det innleggelsen(e) varer og hvor lang ventetid er det? 😊

[Glitter]

Orion skrev (52 minutter siden):

Skjønner. Enn hvor lenge er det innleggelsen(e) varer og hvor lang ventetid er det? 😊

Ca 1,5 års ventetid da jeg søkte. 

Først en måned opphold, og deretter kan man søke seg inn på nytt og da er det tre måneder. Jeg delte opp mitt lengste opphold og avsluttet to uker før tiden. Det ble feil for meg å være der noe mer. 

Det var 5 mnd venting mellom opphold en og to.

[AnonymBruker]

Jeg syns BET virker veldig skummelt for bipolare? Om man ikke har traumer å arbeide med som man har lagt lokk på, sa er selvsagt «kontakt med følelsene»-terapi fint. Jeg har bipolar og trenger medisiner. Står jeg på det får alt greit, uten rakner det. Om noen fjernet medisinene mine gi ba meg lære å føle bedre og stå bedre i egne følelser ville det vært å stupe inn i farlig sykdom for min del.

Anonymkode: f91f5...a95

[Orion]

Glitter skrev (2 minutter siden):

Ca 1,5 års ventetid da jeg søkte. 

Først en måned opphold, og deretter kan man søke seg inn på nytt og da er det tre måneder. Jeg delte opp mitt lengste opphold og avsluttet to uker før tiden. Det ble feil for meg å være der noe mer. 

Det var 5 mnd venting mellom opphold en og to.

Såpass lang ventetid ja. Jeg hadde håpet på å finne den hjelpen jeg trengte til å bli bedre og ha fremgang før det. Kjenner jeg er utålmodig på å komme ut av det destruktive mønsteret jeg har vert inne i så lenge nå. Men så har jeg jo hatt det litt bedre i det siste da, så ikke godt å si, kanskje det snur nå 🙂

[Orion]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg syns BET virker veldig skummelt for bipolare? Om man ikke har traumer å arbeide med som man har lagt lokk på, sa er selvsagt «kontakt med følelsene»-terapi fint. Jeg har bipolar og trenger medisiner. Står jeg på det får alt greit, uten rakner det. Om noen fjernet medisinene mine gi ba meg lære å føle bedre og stå bedre i egne følelser ville det vært å stupe inn i farlig sykdom for min del.

Anonymkode: f91f5...a95

Må man absolutt slutte på medisiner når man er i BET terapi? Du har for øvrig et godt poeng. Jeg er helt for det å forsøke klare seg uten medisiner (for egen del), men jeg tror helt ærlig ikke jeg hadde klart meg helt uten noen form for medisin til tross for hvor motivert jeg er for å klare det. 

[Glitter]

Orion skrev (2 minutter siden):

Må man absolutt slutte på medisiner når man er i BET terapi? Du har for øvrig et godt poeng. Jeg er helt for det å forsøke klare seg uten medisiner (for egen del), men jeg tror helt ærlig ikke jeg hadde klart meg helt uten noen form for medisin til tross for hvor motivert jeg er for å klare det. 

Jeg ble presset til å slutte på medisiner og uten at de kjente meg påstod de jeg verken har bipolar eller borderline. Jeg bare er redd for følelser ifølge de. Det stemmer ikke. Jeg sitter dessverre igjen med å mene de ikke hjalp meg, og de gav meg jo skylden for å bli deprimert og hypoman.