Noen tanker om skammen ved å spise, og krenkelse over å bli tilbudt mat.

[Kashmir-]

Jeg blir ganske tankefull av noen innlegg her på forumet. Sist over innlegget om å bli tilbudt mat ved ankomst på psykriatisk avdeling.

Jeg vil ikke late som at jeg ikke skjønner hva jeg tror det handler om. Jeg svarte i tråden om "Vafler" at å bli tilbudt mat var en fin gest som innebar omsorg. Det tror jeg også at det er, men så skriver en annen at det ville blitt oppfattet som en krenkelse ( med litt andre ord ).

Og dermed begynte jeg å tenke. Jeg tenkte på den dagen vi samlet oss etter et brått og sjokkerende dødsfall. Vi satt flere sammen og visste ikke hva vi skulle si, så vi sa litt, gråt litt, var i en utenfor-deg-selv-tilstand. Etter et par timer kom en på at vi kanskje skulle bestille noen pizzaer. Og jeg tenkte : hva f...? Hvordan kan han tenke på mat NÅ? 

Og jeg var egentlig kjempe sulten. Men spiste jeg? Nei, jeg tok en bit og følte skam for hver bit jeg svelget. Det passet ikke å være sulten og nyte mat i den stunden. Det var for hverdagslig og rasjonelt, og det passet ikke med situasjonen. Ingenting var hverdagslig, men jeg var noe så hverdagslig som å være sulten. Jeg var jo det. Og det skammet jeg meg over! Så det ble bare med den ene lille pizzabiten. Jeg tror ærlig talt at jeg kunne spist fem biter, men det ville kanskje stoppet seg selv før det. At maten ville begynne "å vokse i munnen" etterhvert. For den skal det når vi ikke har det bra, og noen ganger gjør den selvsagt det også. 

Og så det å bli tilbudt mat. Hvordan kan noen tilby deg mat når du er helt på randen uansett hvilke følelser som har bragt deg dit? At noen kan tro at du tenker på noe så hverdagslig og rutinemessig som å spise når alt er kaos i hodet? Å være sulten i en slik tilstand er for rasjonelt og normalt til at det kanhende føles ok, og hvordan kan noen tro at noe så alminnelig som sult vil "plage" deg nå? 

Jeg har også sett amerikanske filmer hvor det er en tragedie som rammer noen, og så kommer alle naboene med mat. Og jeg har tenkt at det er en merkelig ting å gjøre, men har også etterhvert skjønt at det er pur omsorg og for å passe på at det normale faktisk kan hindre en i å flippe helt og fullstendig ut. Mat er viktig, og rutiner er viktig. Så det er veldig snålt med disse tankene på at sult skal føles som skam og at å bli tilbudt det føles som en krenkelse. 

Eller kanskje det ikke er så rart?  Om jeg har rett i noen av tankene da. 

[AnonymBruker]

Mennesker som har spiseforstyrrelser og et problematisk forhold til mat føler seg nok ganske krenket når noen tilbyr de mat som de ikke har full kontroll over.

Jeg tror mange er livredde for å bli oppfattet som glupske. Etter årevis med fatshaming fra egne foreldre (og jeg var et normalvektig barn) så føler jeg mye skam rundt måltider, og da faren min døde så takket jeg nei til all mat før begravelsen og droppet også selskapet etter begravelsen med familien og slekta hvor det var servering fordi jeg kunne jo ikke være glupsk.

Jeg spiste alle mine måltider gjennom  ungdomsskolen og videregående på do alene, og jeg sliter fremdeles hvis samboeren min vil ha middagsbesøk hvor jeg må spise foran andre.  

Mat er helt essensielt for å overleve, men vi har fått det banket inn i oss gjennom flere tiår med dietter at ingenting er viktigere enn å være tynn og fremstå som om man overlever på luft og agurkskiver.  Bare se på begrepet " almond mom ".

Nå mener jeg ikke at alle som reagerer slik har en spiseforstyrrelse, men vi lever i et ganske spiseforstyrret samfunn hvor vi via foreldre og andre voksne lærte at "nothing taste as good as skinny feels " og med mødre på ekstremdietter hvor de kutter ut hele matgrupper. Da er det jo ikke rart at man sliter med å akseptere mat fra andre selv om det er i beste mening. Man vil ikke fremstå som grådig og feit.

Jeg tror ikke vedkommende på psykatrisk hadde blitt like fornærmet om de hadde blitt møtt med en lavkalorisalat på 150 kcal. Her var nok det skumle at de ble møtt med vafler som inneholder hvetemel, sukker og fett. Et spiseforstyrrets individs verste fiende. 

Anonymkode: fa663...453

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Mennesker som har spiseforstyrrelser og et problematisk forhold til mat føler seg nok ganske krenket når noen tilbyr de mat som de ikke har full kontroll over.

Jeg tror mange er livredde for å bli oppfattet som glupske. Etter årevis med fatshaming fra egne foreldre (og jeg var et normalvektig barn) så føler jeg mye skam rundt måltider, og da faren min døde så takket jeg nei til all mat før begravelsen og droppet også selskapet etter begravelsen med familien og slekta hvor det var servering fordi jeg kunne jo ikke være glupsk.

Jeg spiste alle mine måltider gjennom  ungdomsskolen og videregående på do alene, og jeg sliter fremdeles hvis samboeren min vil ha middagsbesøk hvor jeg må spise foran andre.  

Mat er helt essensielt for å overleve, men vi har fått det banket inn i oss gjennom flere tiår med dietter at ingenting er viktigere enn å være tynn og fremstå som om man overlever på luft og agurkskiver.  Bare se på begrepet " almond mom ".

Nå mener jeg ikke at alle som reagerer slik har en spiseforstyrrelse, men vi lever i et ganske spiseforstyrret samfunn hvor vi via foreldre og andre voksne lærte at "nothing taste as good as skinny feels " og med mødre på ekstremdietter hvor de kutter ut hele matgrupper. Da er det jo ikke rart at man sliter med å akseptere mat fra andre selv om det er i beste mening. Man vil ikke fremstå som grådig og feit.

Jeg tror ikke vedkommende på psykatrisk hadde blitt like fornærmet om de hadde blitt møtt med en lavkalorisalat på 150 kcal. Her var nok det skumle at de ble møtt med vafler som inneholder hvetemel, sukker og fett. Et spiseforstyrrets individs verste fiende. 

Anonymkode: fa663...453

Ja, dette er jo også en side av saken! Jeg er enig med deg i at skam også rammer de som har spiseforstyrrelser mer enn andre. Fokuset på å se ut på en viss måte er stort, men jeg protesterer på min måte. Jeg deltar aldri i tråder med fokus på "sunt" kosthold og slanking. Er så dritt lei det. 

[Vhanja]

Jeg kjenner meg igjen i det du skrev om pizzaen. Da min far døde spiste jeg bare noen få brødskiver totalt på to uker. Jeg følte sult, men syntes ikke jeg kunne gjøre noe så trivielt som å spise i en så forferdelig situasjon.

[AnonymBruker]

Vhanja skrev (1 minutt siden):

Jeg kjenner meg igjen i det du skrev om pizzaen. Da min far døde spiste jeg bare noen få brødskiver totalt på to uker. Jeg følte sult, men syntes ikke jeg kunne gjøre noe så trivielt som å spise i en så forferdelig situasjon.

Det rare er jo at man føler jo ikke det samme om å f.eks å gå på do eller å sove, som er er en like stor triviel situasjon som det å føle sult.

Anonymkode: fa663...453

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (5 minutter siden):

Ja, dette er jo også en side av saken! Jeg er enig med deg i at skam også rammer de som har spiseforstyrrelser mer enn andre. Fokuset på å se ut på en viss måte er stort, men jeg protesterer på min måte. Jeg deltar aldri i tråder med fokus på "sunt" kosthold og slanking. Er så dritt lei det. 

Ikke jeg heller. Har blokkert alle former for diettforum og dagbøker med stort fokus på mat her inne og andre steder.  Det holder at jeg har en spiseforstyrret mor å forholde meg til og bekymre meg over hjemme.

Anonymkode: fa663...453

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (12 minutter siden):

Ja, dette er jo også en side av saken! Jeg er enig med deg i at skam også rammer de som har spiseforstyrrelser mer enn andre. Fokuset på å se ut på en viss måte er stort, men jeg protesterer på min måte. Jeg deltar aldri i tråder med fokus på "sunt" kosthold og slanking. Er så dritt lei det. 

Hvorfor lagde du denne tråden om det ikke interessere deg? 

Anonymkode: 4033e...ee2

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvorfor lagde du denne tråden om det ikke interessere deg? 

Anonymkode: 4033e...ee2

Fordi det i utgangspunktet handlet om skam og krenkelse ved å gjøre som Vanjha skriver, trivielle ting. At det normale føles feil i ulike alvorlige situasjoner. 

[ISW]

Kashmir skrev (7 minutter siden):

Fordi det i utgangspunktet handlet om skam og krenkelse ved å gjøre som Vanjha skriver, trivielle ting. At det normale føles feil i ulike alvorlige situasjoner. 

Den dagen pappa døde hadde jeg på forhånd avtalt å møte noen gamle venner på kvelden og spise og drikke litt. Jeg gjorde det. Årsak: Han var gått bort. Ingenting kunne få han tilbake, heller ikke at jeg selv gikk til grunne. Og viktigst: Han hadde ønsket at jeg gjorde noe hyggelig. 

Jeg skal skrive i mitt testament at jeg vil ha ølservering og rock/metal i begravelsen min. Det er sånn jeg vil minnes. Med godt humør og positivitet.

[RødPanda]

ISW skrev (14 minutter siden):

Den dagen pappa døde hadde jeg på forhånd avtalt å møte noen gamle venner på kvelden og spise og drikke litt. Jeg gjorde det. Årsak: Han var gått bort. Ingenting kunne få han tilbake, heller ikke at jeg selv gikk til grunne. Og viktigst: Han hadde ønsket at jeg gjorde noe hyggelig. 

Jeg skal skrive i mitt testament at jeg vil ha ølservering og rock/metal i begravelsen min. Det er sånn jeg vil minnes. Med godt humør og positivitet.

Samme her. Det skal være fargerike klær, spilles Rammstein og mine nærmeste skal få nyte iskald pils og god mat. ❤️ 

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (27 minutter siden):

Fordi det i utgangspunktet handlet om skam og krenkelse ved å gjøre som Vanjha skriver, trivielle ting. At det normale føles feil i ulike alvorlige situasjoner. 

Jeg følte nesten på en skyldsfølelse på å spise.

Pappa skulle aldri få nyte enda en kaffekopp, kaken han likte, middagen som var favoritten hans og da føltes det galt å skulle gjøre det selv. Hvorfor aner jeg ikke, for han kom jo ikke tilbake om jeg lot være. Det hele ble bare fryktelig vondt og jeg syntes så synd på han som ikke skulle gjøre noe mer.

Anonymkode: fa663...453

[ISW]

RødPanda skrev (1 minutt siden):

Samme her. Det skal være fargerike klær, spilles Rammstein og mine nærmeste skal få nyte iskald pils og god mat. ❤️ 

Rammstein skal være i min også! Og Iron Maiden, Metallica, Volbeat og kanskje et par av de mindre satanistiske Ghost-låtene! 

[AnonymBruker]

ISW skrev (17 minutter siden):

Rammstein skal være i min også! Og Iron Maiden, Metallica, Volbeat og kanskje et par av de mindre satanistiske Ghost-låtene! 

Hva er vitsen? Du lever jo ikke uansett og kommer ikke til å få med deg hva slags musikk som spilles i begravelsen eller ikke. 

Anonymkode: 2be32...364

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hva er vitsen? Du lever jo ikke uansett og kommer ikke til å få med deg hva slags musikk som spilles i begravelsen eller ikke. 

Anonymkode: 2be32...364

Kanskje våkner man til livet i det musikken går på… Neida. 

Anonymkode: 4033e...ee2

[Kashmir-]

RødPanda skrev (26 minutter siden):

Samme her. Det skal være fargerike klær, spilles Rammstein og mine nærmeste skal få nyte iskald pils og god mat. ❤️ 

 

ISW skrev (23 minutter siden):

Rammstein skal være i min også! Og Iron Maiden, Metallica, Volbeat og kanskje et par av de mindre satanistiske Ghost-låtene! 

Det er helt greie tanker og ønsker. At dere helst ser at det blir sånn at alle skal feire livet dere har levd og ikke sørge over at dere er borte ( fra denne verdenen iallefall ). Men er det egentlig riktig å legge føringer for hva andre skal føle og hvordan de skal oppføre seg? 

Jeg har lurt på dette selv. Er begravelsen for den døde og i regi av dem, eller for de som mister noen? 

Men det blir kanskje et annet tema og litt for alvorlig 🙂

[Eva Sofie]

Kashmir skrev (4 timer siden):

Jeg har også sett amerikanske filmer hvor det er en tragedie som rammer noen, og så kommer alle naboene med mat. Og jeg har tenkt at det er en merkelig ting å gjøre, men har også etterhvert skjønt at det er pur omsorg og for å passe på at det normale faktisk kan hindre en i å flippe helt og fullstendig ut. Mat er viktig, og rutiner er viktig.

Jeg synes det er interessant at du løfter frem tankene dine om trådene her på åpent forum - jeg kan selv tenke litt av det samme, men tankene farer så fort at de ikke rekker å feste seg. Takk

Selv om det passer upassende å få spørsmål om en vaffel i det en kommer inn dørene på en psyk.avdeling, tenker jeg at det er jo nettopp en avd. sin primære oppgave for de som blir innlagt og det som gjør oppholdet så avgjørende, å få innarbeidet rutiner igjen eller å få holdt på hverdagens rutiner. Det har jeg selv også erfart, at når alt går i oppløsning rundt en, hjelper faktisk en avdeling til å holde på det absolutt mest grunnleggende, som mat, søvn, hygiene, sosialisering og litt fysisk aktivitet. Ofte er hvile også viktig for mange i starten, fordi energinivået er lavt. 

Det jeg ble minnet på i den tråden, og nå når du løftet frem dette emnet, er det at noen av oss kan også, utrolig nok, nekte oss selv mat, drikke, søvn, å ta medisiner, som en form for selvstraff eller at vi blir befalt om å gjøre det. Det er slitsomt når det pågår, det også...

[RødPanda]

Kashmir skrev (13 minutter siden):

 

Det er helt greie tanker og ønsker. At dere helst ser at det blir sånn at alle skal feire livet dere har levd og ikke sørge over at dere er borte ( fra denne verdenen iallefall ). Men er det egentlig riktig å legge føringer for hva andre skal føle og hvordan de skal oppføre seg? 

Jeg har lurt på dette selv. Er begravelsen for den døde og i regi av dem, eller for de som mister noen? 

Men det blir kanskje et annet tema og litt for alvorlig 🙂

Jeg tenker at så lenge det er mine penger som går til min begravelse så er det jeg som bestemmer og har siste ordet. Jeg har vært med på å planlegge mange begravelser sammen med avdøde før de vandret videre, og deres siste ønsker var viktig å få oppfylt selv om de ikke var til stede.

Jeg legger ikke føringer på hva de som kommer skal føle eller opptre. De har selvsagt fullt lov til å sitte og hylgrine i sort kjole med slør og dra rett hjem etter begravelsen om de vil (det har jeg selv gjort i begravelser). I min begravelse skal det ikke være noen tvang, men rekker jeg det så kommer jeg til å skrive ned ønsker.

Begravelse er for å minnes og ta farvel med avdøde, men de som er igjen skal selvsagt finne trøst i den. Jeg mener dog at avdødes ønsker skal stå høyere enn de etterlatte.

Kan legge til at det skal selvsagt ikke bli noe drikke eller spisepress i begravelsen min, og folk skal selvsagt få lov til å sørge. Men jeg ser ikke hvordan min begravelse nødvendigvis krasjer  og legger føringer med det å få sørge og oppføre seg? 

[Kashmir-]

RødPanda skrev (4 minutter siden):

Jeg tenker at så lenge det er mine penger som går til min begravelse så er det jeg som bestemmer og har siste ordet. Jeg har vært med på å planlegge mange begravelser sammen med avdøde før de vandret videre, og deres siste ønsker var viktig å få oppfylt selv om de ikke var til stede.

Jeg legger ikke føringer på hva de som kommer skal føle eller opptre. De har selvsagt fullt lov til å sitte og hylgrine i sort kjole med slør og dra rett hjem etter begravelsen om de vil (det har jeg selv gjort i begravelser). I min begravelse skal det ikke være noen tvang, men rekker jeg det så kommer jeg til å skrive ned ønsker.

Begravelse er for å minnes og ta farvel med avdøde, men de som er igjen skal selvsagt finne trøst i den. Jeg mener dog at avdødes ønsker skal stå høyere enn de etterlatte.

Kan legge til at det skal selvsagt ikke bli noe drikke eller spisepress i begravelsen min, og folk skal selvsagt få lov til å sørge. Men jeg ser ikke hvordan min begravelse nødvendigvis krasjer  og legger føringer med det å få sørge og oppføre seg? 

Nei altså, som sagt så har jeg tenkt på dette selv. Du ser for deg fargerike klær, Rammstein og kald øl og god mat. Jeg var nok inne på omtrent samme tanker ( ÷ Rammstein 😀 ), men så lurer jeg på om det ikke er veldig egoistisk? Jeg tenkte kanskje ekstra mye på akkurat egoisme fordi jeg er veldig vanskelig å påvirke for omgivelsene, og er veldig uavhengig osv, så jeg tror jeg blir oppfattet som egoistisk på en måte. Så da lurte jeg på om det ikke er å gå over grensen å ta styringen i egen begravelse også? Jeg vet ikke jeg altså. Det er jo ulike meninger om både det ene og det andre ifb med det.

 

[Kashmir-]

Ettersom tråden tok en liten vending her, så føler jeg for å opplyse om at jeg ikke har noen planer om å forlate denne verdenen altså! 🙂

[RødPanda]

Kashmir skrev (1 minutt siden):

Nei altså, som sagt så har jeg tenkt på dette selv. Du ser for deg fargerike klær, Rammstein og kald øl og god mat. Jeg var nok inne på omtrent samme tanker ( ÷ Rammstein 😀 ), men så lurer jeg på om det ikke er veldig egoistisk? Jeg tenkte kanskje ekstra mye på akkurat egoisme fordi jeg er veldig vanskelig å påvirke for omgivelsene, og er veldig uavhengig osv, så jeg tror jeg blir oppfattet som egoistisk på en måte. Så da lurte jeg på om det ikke er å gå over grensen å ta styringen i egen begravelse også? Jeg vet ikke jeg altså. Det er jo ulike meninger om både det ene og det andre ifb med det.

 

Jeg tror man må velge selv hva man er komfortabel med. Alle mennesker er jo egoistiske og tar egoistiske valg, så det ser jeg heller ikke noe galt med. Vi tar jo egoistiske valg stort sett hele livet på andre måter, og egoisme trenger ikke alltid være negativt.

For meg kunne det ikke falle meg inn å tenke at noen er egoistiske for å ville ha sine siste ønsker oppfylt i begravelsen sin selv om de ikke er til stede annet enn den fysiske, døde kroppen. Jeg sitter dessverre litt oppi det nå, hvor en familievenn  på 90 av mannen min ikke har mer enn noen dager igjen. Han har nå fått lov å fortelle hva han ønsker å ha i begravelsen sin og vi ønsker å oppfylle det  

For å snu på det.. Er det ikke egoistisk av de etterlatte som fremdeles har tid igjen på jorden å frata styringen og valgene fra vedkommende som har sin siste dag over jorden fordi de anser begravelsen som ikke A4 nok? Eller ikke i deres smak?