Er det feil å se det positive ved forskjellige diagnoser?

[Kashmir-]

At det ikke skal snakkes om? 

For å si det med en gang så skjønner jeg at de aller fleste helst ikke ville hatt en diagnose. Jeg mener altså ikke at noen skal være takknemlige for diagnosen de har selv om det er positive ting med den, eller at de til og med kan ha fordeler av den. Jeg må poengtere det!

Saken er at under en samtale med flere så kom dette opp. For det første så har jeg OCD selv, og jeg ser jo fordeler ved det. Jeg er 100% renslig, og alle stoler på at maten jeg lager er både fersk og lagd med største omhu for ikke å risikere bakterier. Jeg mener, jeg lager ikke mat til andre jeg må ta i, uten å bruke engangshansker. Knapt nok til meg selv. Over alt hvor jeg har vært får jeg i oppgave å lage mat og gjøre rent hvis vi er flere sammen og ting skal gjøres. Folk vet også at jeg alltid er ærlig om de spør om meningen min, for jeg har tvangstanker mot å lyve når de fks spør hva jeg syns om noe de har lagd eller ordnet. Så kan det selvfølgelig føre til noe stress og bekymring, men sånn om jeg skjærer vekk det, så er det jo positive ting, fordi de stoler på at jeg snakker sant. 

Jeg fikk litt kritikk for å dra fram positive ting ved flere diagnoser, som at hvis man har en, så er man oftest talentfull innen kunstneriske områder. Alle som er talentfulle har ikke en diagnose, men de som har en er som hovedregel alltid talentfulle på et visst område. Det leste jeg en gang, og en bekjent av meg er kunstterapaut bekrefter dette ut fra sin erfaring.

Så, er det feil å snakke om det positive ved diagnoser? Er det av lite betydning fordi det negative alltid er så dominerende at det blir overfladisk å nevne det positive? 

Og, tenker du med diagnose over hva som er positivt med nettopp din? 

[UtakknemligDiva]

Vi med min diagnose ser visst 10x bedre enn «vanlige». Ikke som i at synet er bedre, men vi er visuelle. Derfor kommer detaljefokuset så sterkt. 
 

Det blir fort ryddigere med med oss. Sier ikke at alle med as er så ryddige, men jeg er sånn. Takler ikke noe rot, at ting har krøllet seg osv. og plass skal utnyttes så godt som mulig. Takler dårlig når jeg går i butikker og varene er bare strødd utover. Blir også tullete av at det som står på prislappen ikke er det samme som varen.

Vi har god langtidshukommelse. Derfor kan jeg gjenfortelle ting som skjedde for mange år siden, som mange ikke husker. Jeg kan også huske hvilke klær folk brukte i en gitt situasjon. 

Vi kan tenke utenfor boksen. Finne løsninger som mange ikke klarer. Men sier ikke at vi er bedre på dette i alt siden vi også fast låser oss til det kjente.

Jeg har ikke syntes det har vært så fint å ha denne diagnosen og ble ikke glad da jeg fikk den. Mange blir så lettet fordi de får en forklaring. Da jeg fikk den følte jeg at jeg fikk beskjeden: «da kan vi bekrefte at det er noe galt med deg som du mistenkte». 

Nå føler jeg av og til at diagnosen min er noe tull. Fordi det er så mye jeg ikke kjenner meg igjen i. Jeg ser folk i øynene når jeg snakker, jeg fikk meg jobb uten hjelp fra nav. Jeg forstår når folk er ironiske stort sett. Men jeg liker ikke når folk tuller og skal være morsomme, og så må jeg le bare fordi de ikke skal bli støtt. Er også lei av folk som vet om diagnosen min som stadig vekk skal nevne den så fort jeg har sagt eller gjort/ikke gjort noe de er litt misfornøyd med. Altså, en annen person kan gjøre det samme, men da er det greit, men er det meg blir det noe mas om Aspergers med en gang. Som om jeg skal være klar over at det alltid er jeg som har feil altså. Liker heller ikke mye av det jeg leser på nett. Alle utfordringene barn med as får, og foreldre som er fortvilet. Når de beskrive sine barn så kjenner ikke jeg meg igjen. Og lurer noen ganger på om det er noe annet jeg egentlig har. 

Endret 11. januar 2023 av 90tallsbarn

[Kashmir-]

90tallsbarn skrev (2 timer siden):

Vi med min diagnose ser visst 10x bedre enn «vanlige». Ikke som i at synet er bedre, men vi er visuelle. Derfor kommer detaljefokuset så sterkt. 
 

Det blir fort ryddigere med med oss. Sier ikke at alle med as er så ryddige, men jeg er sånn. Takler ikke noe rot, at ting har krøllet seg osv. og plass skal utnyttes så godt som mulig. Takler dårlig når jeg går i butikker og varene er bare strødd utover. Blir også tullete av at det som står på prislappen ikke er det samme som varen.

Vi har god langtidshukommelse. Derfor kan jeg gjenfortelle ting som skjedde for mange år siden, som mange ikke husker. Jeg kan også huske hvilke klær folk brukte i en gitt situasjon. 

Vi kan tenke utenfor boksen. Finne løsninger som mange ikke klarer. Men sier ikke at vi er bedre på dette i alt siden vi også fast låser oss til det kjente.

Jeg har ikke syntes det har vært så fint å ha denne diagnosen og ble ikke glad da jeg fikk den. Mange blir så lettet fordi de får en forklaring. Da jeg fikk den følte jeg at jeg fikk beskjeden: «da kan vi bekrefte at det er noe galt med deg som du mistenkte». 

Nå føler jeg av og til at diagnosen min er noe tull. Fordi det er så mye jeg ikke kjenner meg igjen i. Jeg ser folk i øynene når jeg snakker, jeg fikk meg jobb uten hjelp fra nav. Jeg forstår når folk er ironiske stort sett. Men jeg liker ikke når folk tuller og skal være morsomme, og så må jeg le bare fordi de ikke skal bli støtt. Er også lei av folk som vet om diagnosen min som stadig vekk skal nevne den så fort jeg har sagt eller gjort/ikke gjort noe de er litt misfornøyd med. Altså, en annen person kan gjøre det samme, men da er det greit, men er det meg blir det noe mas om Aspergers med en gang. Som om jeg skal være klar over at det alltid er jeg som har feil altså. Liker heller ikke mye av det jeg leser på nett. Alle utfordringene barn med as får, og foreldre som er fortvilet. Når de beskrive sine barn så kjenner ikke jeg meg igjen. Og lurer noen ganger på om det er noe annet jeg egentlig har. 

Jeg har en tidligere venn og en inngiftet i familien som har Asperger, og jeg kjenner heller ikke igjen det som oftest skrives på nettet. Begge har vanskelig for å se andres behov, men de har også evnen til å lytte. De er begge høyt utdannet innen det samme faktisk, og de har venner selv om de ikke har mange. De har sine typiske sider som er tydelige Asperger, men de fungerer helt greit og bra. Tror nok det er stor forskjell innen diagnoser, og at de som skriver på nett muligens er av de som har mest utfordringer, og foreldre som krisemaksimerer? 

Endret 11. januar 2023 av Kashmir

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (2 timer siden):

Jeg har en tidligere venn og en inngiftet i familien som har Asperger, og jeg kjenner heller ikke igjen det som oftest skrives på nettet. Begge har vanskelig for å se andres behov, men de har også evnen til å lytte. De er begge høyt utdannet innen det samme faktisk, og de har venner selv om de ikke har mange. De har sine typiske sider som er tydelige Asperger, men de fungerer helt greit og bra. Tror nok det er stor forskjell innen diagnoser, og at de som skriver på nett muligens er av de som har mest utfordringer, og foreldre som krisemaksimerer? 

Asperger er et ganske stort spekter, så det tror jeg så absolutt.

Jeg kjenner meg f.eks ikke igjen i påstanden som ofte kommer om at vi med asperger ikke bryr oss om utseende, verken sminker oss, steller oss, vasker oss eller kler oss i pene, rene klær fordi det er noe jeg gjør daglig. Jeg har blitt anklaget for å lyve om å ha diagnosen her inne fordi jeg går i push up bh, høye hæler og figursydde kjoler utendørs. MED sminke. 

Det var utrolig vondt fordi jeg sliter fremdeles slik som vi med asperger gjør, jeg oppfyller bare ikke akkurat den sterotypen.  Jeg har f.eks venner, men jeg har store vansker med å ha flere enn 1-2 og vi er ikke nære, og jeg har aldri hatt en bestevenn noe jeg har lært ofte er tilfellet med de med autisme. Jeg er veldig flink til å lytte, men jeg får ikke til å gi fysisk trøst til noen som gråter. Som å stryke dem på ryggen o.l.  Det betyr ikke at en annen autist ikke kan ha flere venner eller en nær bestevenn. For man oppfyller nødvendigvis ikke hvert eneste punkt. 

Men! Før jeg selv fikk diagnosen så var dette i første avsnitt en av fordommene jeg selv hadde som gjorde at jeg slet med å godta diagnosen, for det bildet både internett og media gav av en autist var en ustelt, sjuskete kortklipt figur i sekkete, møkkete klær som ikke brydde seg om verken såpe eller kam. Nå som jeg har møtt mange med forskjellige grader av autisme så ser jeg hvor forskjellig det kan være.

 

Anonymkode: 92a2e...d24

[UtakknemligDiva]

Kashmir skrev (2 timer siden):

Jeg har en tidligere venn og en inngiftet i familien som har Asperger, og jeg kjenner heller ikke igjen det som oftest skrives på nettet. Begge har vanskelig for å se andres behov, men de har også evnen til å lytte. De er begge høyt utdannet innen det samme faktisk, og de har venner selv om de ikke har mange. De har sine typiske sider som er tydelige Asperger, men de fungerer helt greit og bra. Tror nok det er stor forskjell innen diagnoser, og at de som skriver på nett muligens er av de som har mest utfordringer, og foreldre som krisemaksimerer? 

Mulig… 

Men folk uten as har også trekk. Så hvor skal grensen gå? Jeg kjenner folk jeg ikke orker å være sammen med over tid fordi de blir utmattet og stresset veldig fort, at det ikke er noe gøy å være samen med dem. De får nesten panikk om det blir forandring i planene (sånne enkle ting som at vi tar buss B istedet for A til kinoen). 
Klarer ingenting selv, vært hos meg flere ganger og må ringe og ha veibeskrivelse enda fordi de aldri finner frem. Betale dyre dommer for taxi fordi de ikke klarer å finne frem alene med kollektivtrafikk. Fordi de altså ikke takler stresset. 
Sånn har ikke jeg det, men hadde jeg vært sånn så hadde folk maset om Asperger med en gang.

Til og med det at jeg trenger å ha det ryddig er Asperger. Men broren min, har det IKKE ryddig. Han evner ikke å ha oversikt over økonomien (må ofte låne av mamma og meg, noen ganger må mamma og). Skal vite folk vil skylde på aspergersen siden jeg har oversikt på økonomien og. Men siden broren min ikke har det, er det vel typisk Asperger å ha rotete økonomi og…….

Folk….. 

[UtakknemligDiva]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Asperger er et ganske stort spekter, så det tror jeg så absolutt.

Jeg kjenner meg f.eks ikke igjen i påstanden som ofte kommer om at vi med asperger ikke bryr oss om utseende, verken sminker oss, steller oss

Det var utrolig vondt fordi jeg sliter fremdeles slik som vi med asperger gjør, jeg oppfyller bare ikke akkurat den sterotypen.  Jeg har f.eks venner, men jeg har store vansker med å ha flere enn 1-2 og vi er ikke nære, og jeg har aldri hatt en bestevenn noe jeg har lært ofte er tilfellet med de med autisme. Jeg er veldig flink til å lytte, men jeg får ikke til å gi fysisk trøst til noen som gråter. Som å stryke dem på ryggen o.l.  Det betyr ikke at en annen autist ikke kan ha flere venner eller en nær bestevenn. For man oppfyller nødvendigvis ikke hvert eneste punkt. 

Anonymkode: 92a2e...d24

Jeg har hatt bestevenn. Vi var venner fra barnehagen og ut barneskolen. Så flyttet hun.

Etter det har jeg ikke hatt noen bestevenn. Har gitt opp å prøve og. Håpløst å bli førstevalg til noen som man liker, de har nettverk fra før. Og mange andre er det vanskelig å få den kjemien med. Jeg har sluttet å henge med folk bare for å ikke være alene.

Jeg snakker lett med folk, men det er verre når det kommer til det dypere. det er som om jeg ikke vil folk skal bli kjent med meg. 

[AnonymBruker]

90tallsbarn skrev (1 minutt siden):

Jeg har hatt bestevenn. Vi var venner fra barnehagen og ut barneskolen. Så flyttet hun.

Etter det har jeg ikke hatt noen bestevenn. Har gitt opp å prøve og. Håpløst å bli førstevalg til noen som man liker, de har nettverk fra før. Og mange andre er det vanskelig å få den kjemien med. Jeg har sluttet å henge med folk bare for å ikke være alene.

Jeg snakker lett med folk, men det er verre når det kommer til det dypere. det er som om jeg ikke vil folk skal bli kjent med meg. 

Kjenner meg igjen i dette. Det blir vanskelig å "konkurrere" som nykommer også når de har venner fra av som de har hatt i årevis allerede og det er etablert en slags gruppe. Ofte så blir jeg reservevalget de kun har tid til hvis alle andre planer er avlyst eller hvis de trenger noe.

Hvis de allerede har en plan med meg så glemmer de den om en av de nærmere vennene har funnet på noe. Jeg har gitt litt opp det venneprosjektet, for etter å ha slitt i så mange år så føler jeg ikke at det er verdt det. Jeg har heldigvis en samboer da så jeg får oppfylt sosiale behov, men innimellom er det litt kjipt å ikke ha så mange andre.

 

Anonymkode: 92a2e...d24

[Subkutant]

Det er flere måter å se ting på. Det er jo kjekt å ha evnen til å se det positive i ting, også diagnoser (f.eks. at man lettere kan BEHANDLE sykdommen og jobbe mot å bli frisk), men man skal passe seg fra å forherlige diagnoser og skryte av det. 

Ta OCD f.eks. Ja, det er positivt å vaske hendene og være nøye med bakterier når man lager mat. Men det er ikke positivt når det går så langt at man holder seg fra å gå på do til kl 23 om kvelden når alle andre i huset sover, og du bruker 20 minutter på å rengjøre toalettet med antibac, og hele resten av natta er redd for at bakteriene skal følge etter deg inn i senga di.

Det er så mye stygt med f.eks. OCD at man knapt bør se det positive i det. 

[Kashmir-]

Subkutant skrev (10 timer siden):

Det er flere måter å se ting på. Det er jo kjekt å ha evnen til å se det positive i ting, også diagnoser (f.eks. at man lettere kan BEHANDLE sykdommen og jobbe mot å bli frisk), men man skal passe seg fra å forherlige diagnoser og skryte av det. 

Ta OCD f.eks. Ja, det er positivt å vaske hendene og være nøye med bakterier når man lager mat. Men det er ikke positivt når det går så langt at man holder seg fra å gå på do til kl 23 om kvelden når alle andre i huset sover, og du bruker 20 minutter på å rengjøre toalettet med antibac, og hele resten av natta er redd for at bakteriene skal følge etter deg inn i senga di.

Det er så mye stygt med f.eks. OCD at man knapt bør se det positive i det. 

Jeg snakker aldri om diagnosen min, så det er neppe noen forherligelse fra meg. Men det var jo når jeg kommenterte en annen sin diagnose da han snakket om den, som startet diskusjonen. Jeg har ikke problemer med å se positive ting ved diagnoser, men skjønner at det kan være upassende å si. 

Det fins grader av alt, og OCD kan man få av ulike årsaker. Jeg er nok langt fra hardest rammet, jeg har selvironi på det og ikke minst har jeg hatt det siden jeg var ca seks år. Kanskje før. Så for meg er det ingen big deal, det er like vanlig for meg som det er for andre å drikke vann. 

Jeg kan derimot ofte tro at mennesker med ulike diagnoser er bedre på å kommunisere, er klokere og også mange ganger mer intelligente. Det kan sikkert være feil, men det er jo bare mine erfaringer. 

[Subkutant]

Kashmir skrev (4 minutter siden):

Jeg snakker aldri om diagnosen min, så det er neppe noen forherligelse fra meg. Men det var jo når jeg kommenterte en annen sin diagnose da han snakket om den, som startet diskusjonen. Jeg har ikke problemer med å se positive ting ved diagnoser, men skjønner at det kan være upassende å si. 

Det fins grader av alt, og OCD kan man få av ulike årsaker. Jeg er nok langt fra hardest rammet, jeg har selvironi på det og ikke minst har jeg hatt det siden jeg var ca seks år. Kanskje før. Så for meg er det ingen big deal, det er like vanlig for meg som det er for andre å drikke vann. 

Jeg kan derimot ofte tro at mennesker med ulike diagnoser er bedre på å kommunisere, er klokere og også mange ganger mer intelligente. Det kan sikkert være feil, men det er jo bare mine erfaringer. 

Folk som har vært gjennom mye psykisk, er dypere mennesker. Det er min erfaring også. 

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (På 11.1.2023 den 10.39):

At det ikke skal snakkes om? 

For å si det med en gang så skjønner jeg at de aller fleste helst ikke ville hatt en diagnose. Jeg mener altså ikke at noen skal være takknemlige for diagnosen de har selv om det er positive ting med den, eller at de til og med kan ha fordeler av den. Jeg må poengtere det!

Saken er at under en samtale med flere så kom dette opp. For det første så har jeg OCD selv, og jeg ser jo fordeler ved det. Jeg er 100% renslig, og alle stoler på at maten jeg lager er både fersk og lagd med største omhu for ikke å risikere bakterier. Jeg mener, jeg lager ikke mat til andre jeg må ta i, uten å bruke engangshansker. Knapt nok til meg selv. Over alt hvor jeg har vært får jeg i oppgave å lage mat og gjøre rent hvis vi er flere sammen og ting skal gjøres. Folk vet også at jeg alltid er ærlig om de spør om meningen min, for jeg har tvangstanker mot å lyve når de fks spør hva jeg syns om noe de har lagd eller ordnet. Så kan det selvfølgelig føre til noe stress og bekymring, men sånn om jeg skjærer vekk det, så er det jo positive ting, fordi de stoler på at jeg snakker sant. 

Jeg fikk litt kritikk for å dra fram positive ting ved flere diagnoser, som at hvis man har en, så er man oftest talentfull innen kunstneriske områder. Alle som er talentfulle har ikke en diagnose, men de som har en er som hovedregel alltid talentfulle på et visst område. Det leste jeg en gang, og en bekjent av meg er kunstterapaut bekrefter dette ut fra sin erfaring.

Så, er det feil å snakke om det positive ved diagnoser? Er det av lite betydning fordi det negative alltid er så dominerende at det blir overfladisk å nevne det positive? 

Og, tenker du med diagnose over hva som er positivt med nettopp din? 

Det er absolutt ingen positivt med min såkalte diagnose.

Den arter seg i mareritt-  flashbacks - angst. Hadde noen fortalt de brukte engangshansker i matlaging (utenom gjærbakst) hadde jeg heller ikke tenkt det var friskt. 

Anonymkode: 377a1...7ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det er absolutt ingen positivt med min såkalte diagnose.

Den arter seg i mareritt-  flashbacks - angst. Hadde noen fortalt de brukte engangshansker i matlaging (utenom gjærbakst) hadde jeg heller ikke tenkt det var friskt. 

Anonymkode: 377a1...7ca

Jeg har PTSD, og jeg kan si én positiv ting om det. Det er at det direkte forhindret meg fra å ta koronavaksinene. Takk og lov. 

Anonymkode: 1e9ad...c8f

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det er absolutt ingen positivt med min såkalte diagnose.

Den arter seg i mareritt-  flashbacks - angst. Hadde noen fortalt de brukte engangshansker i matlaging (utenom gjærbakst) hadde jeg heller ikke tenkt det var friskt. 

Anonymkode: 377a1...7ca

Såkalt? 

Jeg bruker bare hansker når jeg må ta direkte på maten når jeg skal ha gjester. Nei, det er nok ikke å betrakte som friskt nei.. 🙂

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har PTSD, og jeg kan si én positiv ting om det. Det er at det direkte forhindret meg fra å ta koronavaksinene. Takk og lov. 

Anonymkode: 1e9ad...c8f

Også en måte å se det på 🙂

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (2 minutter siden):

Såkalt? 

Jeg bruker bare hansker når jeg må ta direkte på maten når jeg skal ha gjester. Nei, det er nok ikke å betrakte som friskt nei.. 🙂

Ja såkalt. Fullførte ikke traumebehandling rakk derfor ikke diagnosen på papiret. Like greit, hvem vil ha diagnoser på seg!? 

Anonymkode: 377a1...7ca

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja såkalt. Fullførte ikke traumebehandling rakk derfor ikke diagnosen på papiret. Like greit, hvem vil ha diagnoser på seg!? 

Anonymkode: 377a1...7ca

Jeg har spurt om hvorfor en diagnose hjelper, og har fått flere svar. Jeg bare skjønte at det jeg drev med ikke var vanlig, men gjorde egentlig ikke noe stort poeng ut av det. Prøvde, men jeg har veldig liten tillit til psykologer. Omtrent null vil jeg si.

Andre har jo det og gode erfaringer. De vet nok mer hva de skal jobbe med og hvorfor samt at de finner mestringsmetoder. Det er jo et pluss når man har en diagnose og vil ha hjelp. Men jeg syns det er mye styr med flere diagnoser og at ting går frem og tilbake og byttes på når det gjelder diagnoser og medisiner. Jeg tenker at jeg selv ville i hvertfall ikke ha blitt bedre av det, men vi er ikke like. Mange føler jo at de får god hjelp når de har diagnoser. 

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (6 minutter siden):

Jeg har spurt om hvorfor en diagnose hjelper, og har fått flere svar. Jeg bare skjønte at det jeg drev med ikke var vanlig, men gjorde egentlig ikke noe stort poeng ut av det. Prøvde, men jeg har veldig liten tillit til psykologer. Omtrent null vil jeg si.

Andre har jo det og gode erfaringer. De vet nok mer hva de skal jobbe med og hvorfor samt at de finner mestringsmetoder. Det er jo et pluss når man har en diagnose og vil ha hjelp. Men jeg syns det er mye styr med flere diagnoser og at ting går frem og tilbake og byttes på når det gjelder diagnoser og medisiner. Jeg tenker at jeg selv ville i hvertfall ikke ha blitt bedre av det, men vi er ikke like. Mange føler jo at de får god hjelp når de har diagnoser. 

Her inne er det et annet syn på psykiatri diagnoser og psyken. Jeg omgåes ikke psykiatri ellers, ingen jeg kjenner sliter psykisk. På et senere tidspunkt er det nok lurt av meg med bearbeiding men nå har jeg fokus på å klare mål samt bruke de ressursene jeg har til å kjempe med det jeg klarer. Det er ikke likt for alle og som du sier for noen hjelper det med diagnose for forståelse av seg selv. 

Anonymkode: 377a1...7ca

[Kashmir-]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Her inne er det et annet syn på psykiatri diagnoser og psyken. Jeg omgåes ikke psykiatri ellers, ingen jeg kjenner sliter psykisk. På et senere tidspunkt er det nok lurt av meg med bearbeiding men nå har jeg fokus på å klare mål samt bruke de ressursene jeg har til å kjempe med det jeg klarer. Det er ikke likt for alle og som du sier for noen hjelper det med diagnose for forståelse av seg selv. 

Anonymkode: 377a1...7ca

Ok. Jeg har venner med tildels alvorlige diagnoser og en med veldig alvorlig diagnose. Men vi snakker aldri om slike ting, for vi ble jo venner av andre grunner, så det er veldig lite snakk om. Det er vel også sånn det skal være i vennskap. Klart vi kommer innpå temaet, for vi er jo alle opptatt av mennesker og relasjoner, men da snakker vi ofte generelt.

Håper du kommer deg i mål. 

[AnonymBruker]

Kashmir skrev (1 minutt siden):

Ok. Jeg har venner med tildels alvorlige diagnoser og en med veldig alvorlig diagnose. Men vi snakker aldri om slike ting, for vi ble jo venner av andre grunner, så det er veldig lite snakk om. Det er vel også sånn det skal være i vennskap. Klart vi kommer innpå temaet, for vi er jo alle opptatt av mennesker og relasjoner, men da snakker vi ofte generelt.

Håper du kommer deg i mål. 

Vennskap arter seg forskjellig. Noen vennskap tåler problematiske vanskelige emner. Jeg klarer ikke snakke om dype ting som selvmord med noen, det er triggende emne. Vil bare understreke at jeg på ingen måte anbefaler noen slutte i traume- andre behandlinger. Fint du har venner du kan dele med. 

Anonymkode: 377a1...7ca