Privat psykolog og ulike typer terapi

[AnonymBruker]

Hei!

Beklager, dette ble langt! Spørsmålet på slutten dreier seg om å oppsøke privat psykolog eller ikke, og i tilfelle hvilken type.

Jeg strever med depresjon (moderat sier legen) og spiseproblemer. Tror selv at det, i tillegg til en objektiv svært belastende livssituasjon siste åra, er noen sider ved meg som opprettholder dette. For å ikke skrive en avhandling så kjenner jeg meg igjen i 90% av det som skrives om engstelig unnvikende personlighetsproblemer, som bare har eskalert i denne perioden. Har stått utenfor arbeidslivet i over to år, men det som konkret førte til det (ingenting psykisk) er så mye bedre at jeg skal begynne på veien tilbake denne våren. Endelig! Burde jeg tenkt… Jobb er en ekstremt viktig mestringsarena for meg. Bortsett fra at slik jeg har det nå, så klarer jeg ikke. Har null motivasjon, null tro på fremtiden, null tro på meg selv, er en belastning for alle rundt, skammer meg over hvem jeg er. Føler jeg synker mer og mer ned i et mørkt hull for hver uke, og takler plutselig ikke å møte blikket til folk dersom de ser på meg (sånn skikkelig ser, folk som bryr seg liksom).

Ble henvist til DPS, vært på en del utredningsssamtaler der. Det var en veldig vond opplevelse egentlig, og som nå er avsluttet uten noe mer oppfølging. For meg var det første gang jeg noensinne i livet prøvde å utfordre meg selv til å prate om det som er vanskelig. Ikke trekke meg og bagatellisere. Å åpne meg for andre har vært umulig siden jeg var liten..aldri gjort det, og egentlig vet jeg ikke helt selv hva jeg føler. Følelser er kleint og vanskelig. Så som forventet mislyktes det, og jeg fikk beskjed om at terapi nok ikke var noe for meg. At om en ikke i større grad klarer å prate om ting, så er det ikke nyttig, at noen bare er slik og det er helt greit (?). Opplevde på ingen måte å få noe støtte eller hjelp til å sette ord på ting (det får jeg av fastlegen min ❤️ han klarer det på et vis, men har ikke kapasitet eller kompetanse til å hjelpe), kun «intervju» her. Men jeg sa mer enn jeg noensinne har turt, med pulsen i hundre, sa ting jeg egentlig ikke turte å innrømme. Det så hun ikke…
 

Så er saken at jeg ser jo at jeg trenger hjelp..for å klare å komme ut i jobb igjen og ikke bare rulle meg lengre ned i alt det vonde. Derfor trenger jeg kanskje først og fremst hjelp til å klare å åpne meg og til å akseptere meg selv. Dernest ift depresjon og spiseproblemer (fastlegen kaller det spiseforstyrrelse, men jeg liker ikke det ordet). Men kanskje det egentlig hadde ordna seg litt selv, om jeg fikk hjelp til å stå litt stødigere i meg selv. Lurer på om det er mulig at noen kan hjelpe meg å bryte denne muren jeg opplever å sitte bak. Er motivert for at det kan være en kjempejobb, men livredd for å bli avvist igjen.

Har råd til å bruke opp til 20 000 til å gå privat. Men det er mye penger, og jeg er redd for at det skal være bortkastet. At jeg ikke kan hjelpes, og da blir det bare enda verre. Dessuten så er det et utall forskjellige psykologer med 1000 ulike innfallsvinkler/kompetanse/behandlingsmåter. Hva skal jeg se etter? Noen som har noen tips til meg? Blir forvirra av alle ulike typer terapi.

Tror du jeg kan hjelpes?

Feks er spørsmålet «hva tror du skal til for at du får det bedre?» helt ekstremt vanskelig. Jeg får omtrent panikk av flere grunner: jeg vet ærlig talt ikke, jeg vet ikke om det faktisk går an, hva som er realistisk/greit/innafor, hvordan personen reagerer på mitt evt svar, hva som er «rett»  🙈 så…til og med der hadde jeg trengt noe støtte til å tenke ut noe fornuftig og tørre å si det.

Anonymkode: 2920f...551

[AnonymBruker]

Les litt om istdp terapi. Mange private (og offentlige) som driver med dette. Der har jeg opplevd at det å ikke klare å prate om ting har blitt forstått og jobbet med. 
At du har blitt fortalt at terapi ikke er for deg viser jo bare at terapeuten du var hos ikke var særlig kompetent. Selvfølgelig kan terapi være for deg også. 

Anonymkode: 9f701...855

[kupton]

Jeg synes du skal prøve å finne en privat psykolog med avtale. Da betaler du det samme som på DPS inntil du får frikort.

Du bør finne en som praktiserer kognitiv terapi.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Les litt om istdp terapi. Mange private (og offentlige) som driver med dette. Der har jeg opplevd at det å ikke klare å prate om ting har blitt forstått og jobbet med. 
At du har blitt fortalt at terapi ikke er for deg viser jo bare at terapeuten du var hos ikke var særlig kompetent. Selvfølgelig kan terapi være for deg også. 

Anonymkode: 9f701...855

Håper du har rett, jeg må iallfall prøve. Skal lese om det!

kupton skrev (17 minutter siden):

Jeg synes du skal prøve å finne en privat psykolog med avtale. Da betaler du det samme som på DPS inntil du får frikort.

Du bør finne en som praktiserer kognitiv terapi.

Takk for tips, men det har jeg hørt er ganske umulig her jeg bor, med minst 6 mnd ventetid. Det har jeg ikke «råd» til, for jeg vil ut i jobb så fort som mulig og kjenner ting blir vanskeligere for hver uke.

Hva er grunnen til at du vil anbefale kognitiv terapi til forskjell for forslaget til den over? (Er helt åpen jeg altså)

Anonymkode: 2920f...551

[kupton]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Håper du har rett, jeg må iallfall prøve. Skal lese om det!

Takk for tips, men det har jeg hørt er ganske umulig her jeg bor, med minst 6 mnd ventetid. Det har jeg ikke «råd» til, for jeg vil ut i jobb så fort som mulig og kjenner ting blir vanskeligere for hver uke.

Hva er grunnen til at du vil anbefale kognitiv terapi til forskjell for forslaget til den over? (Er helt åpen jeg altså)

Anonymkode: 2920f...551

Fordi det er den anbefalte terapiform både for depresjon og spiseforstyrrelser. 

[AnonymBruker]

kupton skrev (5 minutter siden):

Fordi det er den anbefalte terapiform både for depresjon og spiseforstyrrelser. 

Ja, det har jeg lest. Men jeg har ikke tid tror jeg (altså i penger og dermed terapilengde) til å søke noe spesifikk behandling for både depresjon, «spiseproblemer» og hele hovedproblemet i mine øyne: at jeg ikke klarer å tenke på/kjenne på/snakke om alt som er og har blitt så kaotisk og vanskelig. Mistenker at både depresjonen og «trøstesulting» bare er symptomer på det andre, og som ville kunne forsvinne nærmest av seg selv om jeg bare klarte å få hodet over vann? har bare slitt med depresjon/spising i et års tid, aldri tidligere i livet. Det andre har alltid vært der, men ikke hindret meg i å fungere nevneverdig før nå. Vanskelig å vite hva som er mest hensiktsmessig å starte med i en sånn krøll.

Vil du likevel si at ren kognitiv terapi er best? Jobber man med en og en sak da?

Så redd for å «velge feil» (både tilnærming, fokus og person) da jeg nok ikke har råd til å starte på ny ved en bom.

Anonymkode: 2920f...551

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (På 26.1.2023 den 13.39):

Ja, det har jeg lest. Men jeg har ikke tid tror jeg (altså i penger og dermed terapilengde) til å søke noe spesifikk behandling for både depresjon, «spiseproblemer» og hele hovedproblemet i mine øyne: at jeg ikke klarer å tenke på/kjenne på/snakke om alt som er og har blitt så kaotisk og vanskelig.

Jeg kom til å tenke på et ordtak som går ut på at den som forsøker å løpe fra sin egen skygge, alltid vil bli forfulgt/innhentet.

Jeg forstår din utålmodighet, men vet ikke om det vil være det beste for deg på sikt... Mulig du forsøker å løpe fra egen skygge, tanke og følelser, men at det ikke vil gå lenge. Og slik sett, er det bra at du tar tak i det nå såpass tidlig.

I en kognitiv terapiretning er ikke alltid hensikten å skulle begrave seg ned i de vonde hendelsene, men å endre hvordan man tenker og føler omkring hendelsene. Er det uforenelig for deg å f.eks. jobbe noe og gå i terapi samtidig? Det å fylle hverdagen er viktig, som du sier, også når man går i terapi, men en bør bruke mer tid med tankearbeidet enn kun timene på terapeutens kontor.

PS: Jeg vet ikke om det tilbys over hele landet, men i Bergen har de bl.a. hatt god evaluering av terapiform som går ut på skriftlig kommunikasjon med pasienter.

Det ser ut som at du mestrer å uttrykke deg skriftlig godt, men det å ha vansker med å uttrykke seg muntlig er ingen motsetning til å kunne nyttiggjøre seg av vanlig samtaleterapi. Jeg er selv en som kan streve med å sette muntlige ord på hendelser og temaer, men tror det er en del av problemet - men kroppsspråket mitt er da tydelig når jeg ikke gjør noe for å skjule det.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (1 time siden):

Jeg kom til å tenke på et ordtak som går ut på at den som forsøker å løpe fra sin egen skygge, alltid vil bli forfulgt/innhentet.

Jeg forstår din utålmodighet, men vet ikke om det vil være det beste for deg på sikt... Mulig du forsøker å løpe fra egen skygge, tanke og følelser, men at det ikke vil gå lenge. Og slik sett, er det bra at du tar tak i det nå såpass tidlig.

I en kognitiv terapiretning er ikke alltid hensikten å skulle begrave seg ned i de vonde hendelsene, men å endre hvordan man tenker og føler omkring hendelsene. Er det uforenelig for deg å f.eks. jobbe noe og gå i terapi samtidig? Det å fylle hverdagen er viktig, som du sier, også når man går i terapi, men en bør bruke mer tid med tankearbeidet enn kun timene på terapeutens kontor.

PS: Jeg vet ikke om det tilbys over hele landet, men i Bergen har de bl.a. hatt god evaluering av terapiform som går ut på skriftlig kommunikasjon med pasienter.

Det ser ut som at du mestrer å uttrykke deg skriftlig godt, men det å ha vansker med å uttrykke seg muntlig er ingen motsetning til å kunne nyttiggjøre seg av vanlig samtaleterapi. Jeg er selv en som kan streve med å sette muntlige ord på hendelser og temaer, men tror det er en del av problemet - men kroppsspråket mitt er da tydelig når jeg ikke gjør noe for å skjule det.

Nei, jeg ser absolutt for meg å jobbe samtidig. Har tenkt at jeg nok klarer å jobbe meg opp til full stilling i løpet av 2023, og i hvertfall om jeg klarer å få noe hjelp. Hadde det fortsatt bare vært denne fysiske tingen som satte meg utenfor i utgangspunktet, så er det såpass mye bedre nå at jeg nok hadde vært fullt tilbake før sommeren. Aldri stått utenfor arbeidslivet før, og begynner å miste enhver form for faglig selvtillit, så det «haster litt» å komme tilbake.
 

Skulle virkelig ønske at jeg kunne skrive ja..iallfall som en start. Å skrive er uendelig mye bedre, da kan jeg bruke lang tid og slipper at noen ser på meg. Er ganske god med ord og formuleringer egentlig, både muntlig og skriftlig (har fått mye tilbakemeldinger på det, såpass at jeg tror på det). Men ikke når det gjelder meg selv. Da stopper det, og jeg klarer egentlig ikke å tenke på ting helt selv heller. Så ufattelig skamfull, og når jeg virkelig prøvde var det ikke så kjekt å høre at det nok ikke var noe for meg 😝

Hvordan løpe fra meg selv mener du? Føler dette er første gang i livet jeg IKKE stikker hodet i sanden 😂

Takk for svar ❤️

Anonymkode: 2920f...551

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Aldri stått utenfor arbeidslivet før, og begynner å miste enhver form for faglig selvtillit, så det «haster litt» å komme tilbake.

Jeg vet ikke hva du jobber med eller innen, men er det mulig å engasjere deg i noe arbeid utenom som kan gi deg litt selvtillit tilbake? Om det f.eks. er innen omsorgsyrket, er det mange måter å yte omsorg på ellers, uten å direkte involvere arbeidsgiver.

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Skulle virkelig ønske at jeg kunne skrive ja..iallfall som en start. Å skrive er uendelig mye bedre, da kan jeg bruke lang tid og slipper at noen ser på meg. Er ganske god med ord og formuleringer egentlig, både muntlig og skriftlig (har fått mye tilbakemeldinger på det, såpass at jeg tror på det).

Det viser god effekt bl.a. mot angst og depresjon, denne terapiformen som går ut på å skrive med terapeutene og delvis AI slik jeg har forstått det. Det viktigste er at man får tenkt igjennom og jobbet med egne prosesser i tankene. Kan se om jeg har energi til å søke det opp...

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Så ufattelig skamfull, og når jeg virkelig prøvde var det ikke så kjekt å høre at det nok ikke var noe for meg 😝

Jeg tenker at i det tilfellet, som ved de fleste tilfeller av skam, har ikke du gjort noe galt og grunn til å føle skam. Der tror jeg det var en fagperson som opptrådde ukorrekt overfor deg. Hadde du bedt om en second opinion, altså en vurdering av annen terapeut, kunne utfallet ha blitt noe helt annerledes. Synes du skal legge det bak deg, reise deg igjen og vise at du ikke lar deg knekke av noe slikt. Forsøke å tenke at årsaken til kommentaren ligger utenfor deg, som f.eks. at muligens hadde den terapeuten en dårlig eller stressende dag som dessverre gikk utover deg.

 

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Hvordan løpe fra meg selv mener du? Føler dette er første gang i livet jeg IKKE stikker hodet i sanden 😂

Takk for svar ❤️

Anonymkode: 2920f...551

Beklager at jeg ikke uttrykte meg tydeligere. Nei, du stikker tvert imot hodet i sanden nå, men ønsker å gjøre noe med det. All ære til deg for det! Det jeg tenkte med "den som forsøker å løpe fra sin egen skygge, alltid vil bli forfulgt/innhentet", var mer en tanke om hastverket/utålmodigheten jeg opplever at du uttrykker. Men om du kanskje ser for deg å jobbe litt samtidig som du går i terapi, kan du kanskje se for deg en litt mer langsiktig terapiform som er mer enn 15 timer? En sum på 20.000 kr. vil være spist opp av det om man går helprivat, litt varierende fra psykolog til psykolog.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (På 28.1.2023 den 10.33):

Jeg vet ikke hva du jobber med eller innen, men er det mulig å engasjere deg i noe arbeid utenom som kan gi deg litt selvtillit tilbake? Om det f.eks. er innen omsorgsyrket, er det mange måter å yte omsorg på ellers, uten å direkte involvere arbeidsgiver.

Beklager at jeg ikke uttrykte meg tydeligere. Nei, du stikker tvert imot hodet i sanden nå, men ønsker å gjøre noe med det. All ære til deg for det! Det jeg tenkte med "den som forsøker å løpe fra sin egen skygge, alltid vil bli forfulgt/innhentet", var mer en tanke om hastverket/utålmodigheten jeg opplever at du uttrykker. Men om du kanskje ser for deg å jobbe litt samtidig som du går i terapi, kan du kanskje se for deg en litt mer langsiktig terapiform som er mer enn 15 timer? En sum på 20.000 kr. vil være spist opp av det om man går helprivat, litt varierende fra psykolog til psykolog.

Du legger jammen mye arbeid og tid i svarene du gir folk, det har jeg lest flere steder. Tusen takk ❤️

Uff ja..jeg vet 20 000 ikke er all verden, men ser ingen andre realistiske løsninger. Da MÅ det bare holde 🤷‍♀️ Den «utålmodigheten» er aller mest fordi jeg ikke ser en løsning utenom, hvor i alle dager en «mer langsiktig terapiform» skal komme fra. Når DPS sier det ikke er noe for meg der, privat med avtale visstnok er omtrent umulig. Men får høre hva fastlegen sier.

Jeg trenger ikke å få orden på alt, så lenge jeg bare kan fungere i jobb og med familien igjen. Har levd med å skamme meg over meg selv hele livet, så det er mer bare å komme meg noenlunde opp av hullet meg skled ned i - ikke opp på et fjell jeg uansett aldri har satt fot på. 

Anonymkode: 2920f...551

[AnonymBruker]

Følte bare for å komme med en oppdatering, siden flere gav meg så gode svar. ❤️ Takk for det! Heldigvis ble det ikke nødvendig nå likevel.

LIS-legen som mente det «ikke var noe for meg», og at jeg ikke var motivert +++ skulle slutte i poliklinikken og gå videre i spesialiseringen. Så etter å ha startet opp AD, så ble jeg satt over til en psykiater for videre ren medisinoppfølging. I løpet av fem minutter der møtte jeg mer forståelse enn alle de andre timene tilsammen, og hun ville ikke bare vurdere effekt av AD - men startet på scratch omtrent. Etter to lange timer vurderte hun at det var snakk om alvorlig depresjon, ikke moderat, og at det absolutt burde prøves samtaleterapi. Ukentlig. Hadde tro på at hun skulle kunne hjelpe meg med å klare å få til det. Det er uansett sinnsykt vanskelig, men ingenting i møtet med henne som forsterket det. En ro og en trygghet? 

Med hun andre har jeg aldri noensinne følt meg så…liten og dum og mislykka og misforstått. Krympa til en liten drittklump bare av å gå over dørterskelen. «Hva hadde du forventa deg egentlig?» «Hvis du ikke vet, kan jeg ikke hjelpe deg» «Du vet det er frivillig å være her? Det er ikke vits om man ikke ønsker og er motivert!» Krymp, krymp, krymp… 😳

Men nå har jeg litt tro ❤️ tenk at det finnes et menneske som klarer å se litt bak. Kanskje dette er starten på noe bra? 
 

Dessuten er det en bekymring mindre å slippe å bruke 20 000,- akkurat nå (restskatten spiste opp dem 🙈)

 

Anonymkode: 2920f...551