Flere bipolare eller andre som får periodevis veldig voldsom hyperseksualitet og som sliter med det?

[AnonymBruker]

Jeg gjør det. opptil flere ganger i året. Syns det er vanskelig å ta opp med behandler. Syns det er vanskelig at jeg blir så kåt og på jakt hele tiden. Hodet slapper aldri av. Lysten tar overhånd.

er det flere her som sliter periodevis med hyperseksualitet og som vil dele tips og erfaringer?

Anonymkode: bb7c3...621

[AnonymBruker]

På jakt? 

Anonymkode: ef644...9bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

På jakt? 

Anonymkode: ef644...9bc

Etter deilige mennesker, noen å flørte med, noen å ha sex med. Et jag. eller jakt ja.,

Anonymkode: bb7c3...621

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Etter deilige mennesker, noen å flørte med, noen å ha sex med. Et jag. eller jakt ja.,

Anonymkode: bb7c3...621

Okei, får du som regel napp da? 

Anonymkode: ef644...9bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Okei, får du som regel napp da? 

Anonymkode: ef644...9bc

Jeg prøver å holde igjen, siden jeg har samboer. Men er vanskelig når det er så mange deilige der ute

Anonymkode: bb7c3...621

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg prøver å holde igjen, siden jeg har samboer. Men er vanskelig når det er så mange deilige der ute

Anonymkode: bb7c3...621

Så du er utro mot samboeren din i disse periodene? 

Anonymkode: ef644...9bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Så du er utro mot samboeren din i disse periodene? 

Anonymkode: ef644...9bc

Ja har vært det

Anonymkode: bb7c3...621

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja har vært det

Anonymkode: bb7c3...621

Vet han/hun om det? Jeg spør fordi jeg vil lære 

Anonymkode: ef644...9bc

[Glitter]

Er det i forbindelse med hypomani/mani du får det? Det er jo vanlig hos mange. Du er klar over at det er det som skjer når du blir hypoman så da må du øve på å ikke gi etter og gå på jakt. Jeg vet ikke om jeg er streng nå, men hypomani er ikke et frikort til å være utro. Du kan tilfredsstille deg selv og ha sex med din kjæreste, også bare ikke tillate deg å følge driftene. Forståelig at det er ukontrollerbart de første gangene, men det går an å lære seg at dette er symptom på hypomani og dette skal jeg ikke gjøre. 

Min erfaring vedrørende det er trang til å kjøpe hund. _hver_ gang jeg blir hypoman så finner jeg ut at jeg skal kjøpe hund. De tre første gangene bestilte jeg valp. Ene betalte jeg depositum for og kjøpte inn masse hundeutstyr osv. Men så ble jeg deprimert igjen og husket på at jeg kan ikke ha hund enda. Etter dette har jeg holdt på å kjøpe hund et par ganger, men klart å stoppe meg fra det. Sist jeg var hypoman så skulle jeg fortsatt ha hund, men jeg bestemte at jeg skulle vente i seks måneder og hvis alt var like bra noe jeg tenkte det ville være så var det klarsignal på hund. Dessverre har det straks gått seks måneder og det ble ikke som jeg i hypoman optimisme tenkte det ville bli. 

Det er godt mulig din seksuelle drift blir sterkere enn min impulsive trang og mønster i å kjøpe hund, men jeg tenker kjernen er den samme. Hypomani = trang til en impulsiv og ugrei/lite gjennomtenkt handling og hvordan da jobbe med å ikke gjøre absolutt alt som faller en inn i hypomanier. 

Jeg får ikke slik sterk sexdrift som deg, men jeg er ikke så seksuell av meg. Jeg må være påvirket av rusmidler for å ha lyst og for å tørre. Jeg får økt sexlyst, men ikke i den grad at jeg ukritisk har sex med andre. Det er vel ulikheter blant oss bipolare også når det kommer til symptomer og hvilke symptomer en har som er sterke og mer milde. 

Jeg regner med du ikke ønsker å være utro med kjæresten din så da må du finne en måte å stoppe deg i jakten. 

[stjernestøv]

Det var veldig vanlig hos meg da jeg hadde mine manier, hadde kontakt med flere menn og vi sendte upassende bilder og meldinger. Jeg gikk ut og drakk meg full og oppførte meg upassende med menn og jeg sa det til min mann, det var veldig ulikt meg. Mannen fikk mer enn nok sex og min oppførsel var ekkel, han likte det ikke. Til vanlig liker jeg ikke sex, vet ikke hva man kan gjøre med det for det tar helt overhånd. Har ikke hatt det på mange år og null sex på mange år, kvalmende å tenke på hvordan jeg oppførte meg  

[stjernestøv]

Glitter skrev (20 minutter siden):

Forståelig at det er ukontrollerbart de første gangene, men det går an å lære seg at dette er symptom på hypomani og dette skal jeg ikke gjøre

Jeg visste ikke hva det var og det ble ikke sett på som mani før i ettertid, det var vel når jeg var innlagt og hadde upassende oppførsel med en som tok meg med hjem mens jeg var innlagt. Men var veldig lei meg da og måtte fortelle det til min mann, psykologen sa det var ikke min feil. Da hadde jeg også kontakt med andre menn på telefonen, var da jeg fikk schizoaffektiv. Min mann så det lenge før psykiatrien, han sa jeg var som hans far som hadde bipolar. 

Endret 29. juni 2023 av stjernestøv

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (53 minutter siden):

Det var veldig vanlig hos meg da jeg hadde mine manier, hadde kontakt med flere menn og vi sendte upassende bilder og meldinger. Jeg gikk ut og drakk meg full og oppførte meg upassende med menn og jeg sa det til min mann, det var veldig ulikt meg. Mannen fikk mer enn nok sex og min oppførsel var ekkel, han likte det ikke. Til vanlig liker jeg ikke sex, vet ikke hva man kan gjøre med det for det tar helt overhånd. Har ikke hatt det på mange år og null sex på mange år, kvalmende å tenke på hvordan jeg oppførte meg  

Sendte dere bilder i posten da eller? 

Anonymkode: ef644...9bc

[Glitter]

stjernestøv skrev (Akkurat nå):

Jeg visste ikke hva det var og det ble ikke sett på som mani før i ettertid, det var vel når jeg var innlagt og hadde upassende oppførsel med en som tok meg med hjem mens jeg var innlagt. Men var veldig lei meg da og måtte fortelle det til min mann, psykologen sa det var ikke min feil. Da hadde jeg også kontakt med andre menn på telefonen, var da jeg fikk schizoaffektiv. 

Nei og når man ikke vet hva det er, er det jo noe annet. Dessuten er det mer realistisk å kunne kontrollere dette når det er hypomani man har og ikke mani. Jo høyere opp mot mani man er jo mer tankeløs blir man jo på en måte. Da jeg hadde min verste hypomani som jeg tror grenset høyt mot grensen mellom hypo og mani så skjønte jeg da jeg var oppadstigende at jeg ikke kom til å klare å kontrollere impulsene mine mtp rusing, festing og spennende kriminell adferd (jeg har vært med å stjele en pizzabakerbil en gang jeg ble hypoman og så i tillegg ruset meg på rivotril, MDMA,amfetamin, hasj og heroin (pga hypomanien var jeg veldig ukritisk mtp hvordan jeg ruset meg, alt tok jeg), og jeg ble psykotisk og jeg trodde mine opplevelser var sanne seks mnd etter selv om alle sa det umulig kunne ha skjedd, men så fant jeg plutselig bevis på at jeg hadde både hallisunert og ja, ment at sivilpolitiet kom for å ta meg og at de gjorde masse rart. Jeg prøvde også klær ute i butikken på HM i tre timer og handlet for 6000 kr. Hadde masse sivile vektere rundt meg som latet som at de var på shopping. ) så da i samråd med behandler la jeg meg inn og det var bra for jeg ble bare høyere og høyere til jeg ble medisinert ned. Med god effekt. Så det var min måte å kontrollere hypomanien den gang den var såpass kraftig. En annen gang da hypomanien brøt ut da jeg var innlagt ble jeg nektet permisjon hjem for de opplevde meg som ukontrollerbar. Men den hypomanien var medikamentutløst og sånn sett kraftig. Andre ganger, dvs de fleste gangene er jeg hjemme og klarer å håndtere hypomanien selv for det har med hvor kraftig den er å gjøre om man står i det. Men jeg har en opplevelse av å bli mer erfaren med å håndtere hypomanier. Spesielt etter jeg fikk diagnosen slik at vi faktisk kunne fokusere litt på disse tingene i samtale. Og jeg har en tendens til at hypomanien bryter ut dagen før, eller på selve utskrivelsesdagen etter å ha vært der pga depresjon. Så da får jeg og behandler repetert hvordan jeg skal leve når jeg er hypoman for å unngå de store konsekvensene og den dype nedturen. Jeg også gjorde absolutt alt som falt meg inn de første par årene med jevnlig hypomani. Jeg visste jo ikke at det var det jeg var samt jeg ville bare være i den boblen så lenge som mulig. Min første hypomani var ikke ekstremt høyt i forhold til den sterke euforien jeg bruker ha, men jeg lurte alle trill rundt. Snakket meg ut av tvangsinnleggelse i rusbehandling til tross for selvmordsforsøk og depresjon bare en uke før. Jeg trodde så intenst på mine argumenter for at jeg ikke var i behov for behandling, alle symptomer på depresjon var borte og de trodde vel jeg bare var en veldig pratsom og energisk person. Og de gikk fem på.

Men sånn gjentakende adferd som er å regne som et varseltegn på hypomani for en person det kan man lære å styre i alle fall til en viss grad. Jeg har et gjentakende symptom og det er sterk trang til sang og dans. Noe jeg ikke gjør ellers. Da er det feks Tiesto og annen skikkelig glad dansemusikk og dansing hvert ledige minutt. Selv kl 04 om natta. Dette er jo helt harmløst. Men min trang til å gjenoppta kriminalitet er ikke like ok. Det er pga spenningen i å utføre det uten å bli oppdaget og at en føler seg nesten som en konge, samt gamble med risikoen for konsekvensene hvis man blir tatt for det og å føle seg uovervinnelig  og over loven. Dette er sånt jeg må undertrykke og ikke tillate meg. Å frakte masse dop i en sekk på kvelden i helgen når det er masse politi er feks veldig tiltrekkende å tilby seg å være den som gjør. Kjøre uten lappen har jeg også gjort.

Jeg tror at uansett om det er sexdrift og utroskap, kjøpe seg hund eller andre betydelige investeringer, begå kriminalitet pga spenningen og "statusen" det gir (man er jo tross alt en dronning uten like føles det som i hypomani) eller hva enn en pleier å gjøre så er det viktig å ikke tenke at "jeg kan ikke noe for det fordi jeg er hypoman". Da tillater man seg egentlig å følge impulsene selv om det vil såre den en er glad i. Hvis en heller øver på å ikke gjøre de aktive handlingene som leder til utroskap, kriminalitet etc. Så kan man klare å dempe ukritisk adferd. Men det tar tid å klare det tror jeg. Litt avhengig av hvor kraftig hypomani en er. Ved mani klarer man vel ikke å stoppe og la det være. Det har ikke de jeg har møtt med skikkelig mani klart i hvert fall. 

Jeg er ingen ekspert akkurat. Dette er bare en blanding av hva jeg har lært her, av behandler og av erfaring med å både gjøre alt som faller meg inn og å lære seg å kjenne egen hypomani og gjentakende mønster slik at en kan velge å ikke gjøre alt en har så lyst til. Som med alt annet i mitt liv er jeg vanedyr så jeg får omtrent de samme impulsive innfall, idéer som å kjøpe hund eller stjele bil, danse til den samme musikken og ja. Mulig andre er veldig ulik fra gang til gang. 

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Sendte dere bilder i posten da eller? 

Anonymkode: ef644...9bc

Nei på mobil. Jeg er ikke så gammel. 

[stjernestøv]

Glitter skrev (5 minutter siden):

Nei og når man ikke vet hva det er, er det jo noe annet. Dessuten er det mer realistisk å kunne kontrollere dette når det er hypomani man har og ikke mani. Jo høyere opp mot mani man er jo mer tankeløs blir man jo på en måte. Da jeg hadde min verste hypomani som jeg tror grenset høyt mot grensen mellom hypo og mani så skjønte jeg da jeg var oppadstigende at jeg ikke kom til å klare å kontrollere impulsene mine mtp rusing, festing og spennende kriminell adferd (jeg har vært med å stjele en pizzabakerbil en gang jeg ble hypoman og så i tillegg ruset meg på rivotril, MDMA,amfetamin, hasj og heroin (pga hypomanien var jeg veldig ukritisk mtp hvordan jeg ruset meg, alt tok jeg), og jeg ble psykotisk og jeg trodde mine opplevelser var sanne seks mnd etter selv om alle sa det umulig kunne ha skjedd, men så fant jeg plutselig bevis på at jeg hadde både hallisunert og ja, ment at sivilpolitiet kom for å ta meg og at de gjorde masse rart. Jeg prøvde også klær ute i butikken på HM i tre timer og handlet for 6000 kr. Hadde masse sivile vektere rundt meg som latet som at de var på shopping. ) så da i samråd med behandler la jeg meg inn og det var bra for jeg ble bare høyere og høyere til jeg ble medisinert ned. Med god effekt. Så det var min måte å kontrollere hypomanien den gang den var såpass kraftig. En annen gang da hypomanien brøt ut da jeg var innlagt ble jeg nektet permisjon hjem for de opplevde meg som ukontrollerbar. Men den hypomanien var medikamentutløst og sånn sett kraftig. Andre ganger, dvs de fleste gangene er jeg hjemme og klarer å håndtere hypomanien selv for det har med hvor kraftig den er å gjøre om man står i det. Men jeg har en opplevelse av å bli mer erfaren med å håndtere hypomanier. Spesielt etter jeg fikk diagnosen slik at vi faktisk kunne fokusere litt på disse tingene i samtale. Og jeg har en tendens til at hypomanien bryter ut dagen før, eller på selve utskrivelsesdagen etter å ha vært der pga depresjon. Så da får jeg og behandler repetert hvordan jeg skal leve når jeg er hypoman for å unngå de store konsekvensene og den dype nedturen. Jeg også gjorde absolutt alt som falt meg inn de første par årene med jevnlig hypomani. Jeg visste jo ikke at det var det jeg var samt jeg ville bare være i den boblen så lenge som mulig. Min første hypomani var ikke ekstremt høyt i forhold til den sterke euforien jeg bruker ha, men jeg lurte alle trill rundt. Snakket meg ut av tvangsinnleggelse i rusbehandling til tross for selvmordsforsøk og depresjon bare en uke før. Jeg trodde så intenst på mine argumenter for at jeg ikke var i behov for behandling, alle symptomer på depresjon var borte og de trodde vel jeg bare var en veldig pratsom og energisk person. Og de gikk fem på.

Men sånn gjentakende adferd som er å regne som et varseltegn på hypomani for en person det kan man lære å styre i alle fall til en viss grad. Jeg har et gjentakende symptom og det er sterk trang til sang og dans. Noe jeg ikke gjør ellers. Da er det feks Tiesto og annen skikkelig glad dansemusikk og dansing hvert ledige minutt. Selv kl 04 om natta. Dette er jo helt harmløst. Men min trang til å gjenoppta kriminalitet er ikke like ok. Det er pga spenningen i å utføre det uten å bli oppdaget og at en føler seg nesten som en konge, samt gamble med risikoen for konsekvensene hvis man blir tatt for det og å føle seg uovervinnelig  og over loven. Dette er sånt jeg må undertrykke og ikke tillate meg. Å frakte masse dop i en sekk på kvelden i helgen når det er masse politi er feks veldig tiltrekkende å tilby seg å være den som gjør. Kjøre uten lappen har jeg også gjort.

Jeg tror at uansett om det er sexdrift og utroskap, kjøpe seg hund eller andre betydelige investeringer, begå kriminalitet pga spenningen og "statusen" det gir (man er jo tross alt en dronning uten like føles det som i hypomani) eller hva enn en pleier å gjøre så er det viktig å ikke tenke at "jeg kan ikke noe for det fordi jeg er hypoman". Da tillater man seg egentlig å følge impulsene selv om det vil såre den en er glad i. Hvis en heller øver på å ikke gjøre de aktive handlingene som leder til utroskap, kriminalitet etc. Så kan man klare å dempe ukritisk adferd. Men det tar tid å klare det tror jeg. Litt avhengig av hvor kraftig hypomani en er. Ved mani klarer man vel ikke å stoppe og la det være. Det har ikke de jeg har møtt med skikkelig mani klart i hvert fall. 

Jeg er ingen ekspert akkurat. Dette er bare en blanding av hva jeg har lært her, av behandler og av erfaring med å både gjøre alt som faller meg inn og å lære seg å kjenne egen hypomani og gjentakende mønster slik at en kan velge å ikke gjøre alt en har så lyst til. Som med alt annet i mitt liv er jeg vanedyr så jeg får omtrent de samme impulsive innfall, idéer som å kjøpe hund eller stjele bil, danse til den samme musikken og ja. Mulig andre er veldig ulik fra gang til gang. 

Jeg slipper å tenke på det lenger,har ikke manier. Men føler med dere som har det. 

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Sendte dere bilder i posten da eller? 

Anonymkode: ef644...9bc

Men hadde nok manier før jeg fikk billedtelefon og. Da gikk det på meldinger og var mye ute på livet. Hater sånt nå. 

[stjernestøv]

Selv trodde jeg jeg hadde flere personligheter,fikk også identitetsusikker i psykiatrien. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (44 minutter siden):

Nei og når man ikke vet hva det er, er det jo noe annet. Dessuten er det mer realistisk å kunne kontrollere dette når det er hypomani man har og ikke mani. Jo høyere opp mot mani man er jo mer tankeløs blir man jo på en måte. Da jeg hadde min verste hypomani som jeg tror grenset høyt mot grensen mellom hypo og mani så skjønte jeg da jeg var oppadstigende at jeg ikke kom til å klare å kontrollere impulsene mine mtp rusing, festing og spennende kriminell adferd (jeg har vært med å stjele en pizzabakerbil en gang jeg ble hypoman og så i tillegg ruset meg på rivotril, MDMA,amfetamin, hasj og heroin (pga hypomanien var jeg veldig ukritisk mtp hvordan jeg ruset meg, alt tok jeg), og jeg ble psykotisk og jeg trodde mine opplevelser var sanne seks mnd etter selv om alle sa det umulig kunne ha skjedd, men så fant jeg plutselig bevis på at jeg hadde både hallisunert og ja, ment at sivilpolitiet kom for å ta meg og at de gjorde masse rart. Jeg prøvde også klær ute i butikken på HM i tre timer og handlet for 6000 kr. Hadde masse sivile vektere rundt meg som latet som at de var på shopping. ) så da i samråd med behandler la jeg meg inn og det var bra for jeg ble bare høyere og høyere til jeg ble medisinert ned. Med god effekt. Så det var min måte å kontrollere hypomanien den gang den var såpass kraftig. En annen gang da hypomanien brøt ut da jeg var innlagt ble jeg nektet permisjon hjem for de opplevde meg som ukontrollerbar. Men den hypomanien var medikamentutløst og sånn sett kraftig. Andre ganger, dvs de fleste gangene er jeg hjemme og klarer å håndtere hypomanien selv for det har med hvor kraftig den er å gjøre om man står i det. Men jeg har en opplevelse av å bli mer erfaren med å håndtere hypomanier. Spesielt etter jeg fikk diagnosen slik at vi faktisk kunne fokusere litt på disse tingene i samtale. Og jeg har en tendens til at hypomanien bryter ut dagen før, eller på selve utskrivelsesdagen etter å ha vært der pga depresjon. Så da får jeg og behandler repetert hvordan jeg skal leve når jeg er hypoman for å unngå de store konsekvensene og den dype nedturen. Jeg også gjorde absolutt alt som falt meg inn de første par årene med jevnlig hypomani. Jeg visste jo ikke at det var det jeg var samt jeg ville bare være i den boblen så lenge som mulig. Min første hypomani var ikke ekstremt høyt i forhold til den sterke euforien jeg bruker ha, men jeg lurte alle trill rundt. Snakket meg ut av tvangsinnleggelse i rusbehandling til tross for selvmordsforsøk og depresjon bare en uke før. Jeg trodde så intenst på mine argumenter for at jeg ikke var i behov for behandling, alle symptomer på depresjon var borte og de trodde vel jeg bare var en veldig pratsom og energisk person. Og de gikk fem på.

Men sånn gjentakende adferd som er å regne som et varseltegn på hypomani for en person det kan man lære å styre i alle fall til en viss grad. Jeg har et gjentakende symptom og det er sterk trang til sang og dans. Noe jeg ikke gjør ellers. Da er det feks Tiesto og annen skikkelig glad dansemusikk og dansing hvert ledige minutt. Selv kl 04 om natta. Dette er jo helt harmløst. Men min trang til å gjenoppta kriminalitet er ikke like ok. Det er pga spenningen i å utføre det uten å bli oppdaget og at en føler seg nesten som en konge, samt gamble med risikoen for konsekvensene hvis man blir tatt for det og å føle seg uovervinnelig  og over loven. Dette er sånt jeg må undertrykke og ikke tillate meg. Å frakte masse dop i en sekk på kvelden i helgen når det er masse politi er feks veldig tiltrekkende å tilby seg å være den som gjør. Kjøre uten lappen har jeg også gjort.

Jeg tror at uansett om det er sexdrift og utroskap, kjøpe seg hund eller andre betydelige investeringer, begå kriminalitet pga spenningen og "statusen" det gir (man er jo tross alt en dronning uten like føles det som i hypomani) eller hva enn en pleier å gjøre så er det viktig å ikke tenke at "jeg kan ikke noe for det fordi jeg er hypoman". Da tillater man seg egentlig å følge impulsene selv om det vil såre den en er glad i. Hvis en heller øver på å ikke gjøre de aktive handlingene som leder til utroskap, kriminalitet etc. Så kan man klare å dempe ukritisk adferd. Men det tar tid å klare det tror jeg. Litt avhengig av hvor kraftig hypomani en er. Ved mani klarer man vel ikke å stoppe og la det være. Det har ikke de jeg har møtt med skikkelig mani klart i hvert fall. 

Jeg er ingen ekspert akkurat. Dette er bare en blanding av hva jeg har lært her, av behandler og av erfaring med å både gjøre alt som faller meg inn og å lære seg å kjenne egen hypomani og gjentakende mønster slik at en kan velge å ikke gjøre alt en har så lyst til. Som med alt annet i mitt liv er jeg vanedyr så jeg får omtrent de samme impulsive innfall, idéer som å kjøpe hund eller stjele bil, danse til den samme musikken og ja. Mulig andre er veldig ulik fra gang til gang. 

Et lite spørsmål bare. Hvorfor skriver du bestandig så langt? 

Anonymkode: ef644...9bc

[Glitter]

stjernestøv skrev (1 time siden):

Jeg slipper å tenke på det lenger,har ikke manier. Men føler med dere som har det. 

Jo takk.

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Et lite spørsmål bare. Hvorfor skriver du bestandig så langt? 

Anonymkode: ef644...9bc

Det er et mysterium. Jeg tror jeg kan ha ADHD (pga tester som indikerte at jeg mulig hadde det) så jeg får et litt sånn hyperfokus og blir engasjert. Imens jeg skriver kommer den ene tingen etter den andre opp i hodet mitt som jeg vil ha med, men sliter med å sile ut unødvendige detaljer, digresjoner som jeg ender med å skrive i lange omveier før jeg kommer til poenget. Så kan det være at én stikkvei blir bygget på av en til, men det er en mening med stikkveiene så jeg forsøker alltid å flette det sammen. Jeg får så mye jeg vil si, også skriver jeg ganske fort på tlf og plutselig har jeg brukt 20 min på et langt innlegg. 

Det som ytterligere kan gjøre innleggene mine enda mer lange og intens er hvis jeg har rusmidler i systemet og da spesielt sentralstimulerende. Det er ikke ofte da, men Da blir jeg veldig konsentrert og får tilgang til ennå flere ting jeg tenker er nyttig å få med (men som kanskje er overflødig informasjon for ts egentlig jeh klarer ikke skille på det). Pluss at min måte å svare på er å ofte bruke meg selv og anekdoter som eksempel. For å vise at jeg relaterer til ts, for å fortelle hvordan det er for meg for at ts skal kunne relatere til meg og kanskje få noen nyttige innspill. Jeg setter pris på når noen gjør dette i mine tråder, men mulig noen synes det er irriterende det jeg gjør, men da kan de egentlig bare hoppe over det jeg skriver. 

Selv denne forklaringen som skulle være kort ble litt lang. 

Mulig det også har med mine sosiale antenner å gjøre pga asperger. Jeg forstår ikke hva som er relevant(interessant og helt til tema) kontra hva som er unødvendig for det som er tema. Dette sliter jeg med IRL også. Men vennene mine har bare aksepteret at jeg surrer mye med masse detaljer for å komme til et poeng samt plutselig får assosiasjoner til noe helt annet også bare bytter jeg tema. Men jeg oppdager det som oftest pg styrer tilbake til tema..

 

Endret 29. juni 2023 av Glitter

[AnonymBruker]

Ja. Blir veldig fokusert på det fysiske, og gjerne i litt mer ekstreme former enn gjennomssnittskvinnen kanskje. Akkurat nå har jeg det motsatt og orker nesten ikke tenke på hvordan jeg har vært... De siste gangene har jeg uansett hatt fast partner, men da var utfordringen mest at jeg ville så mye mer enn han. Sommeren for to år siden derimot orker jeg ikke tanken på. Der oppsto eventuelt noen situasjoner som kunne vært farlige. Flaks jeg tilfeldigvis kom fra det. 

Om det var hypomani eller ikke tør jeg ikke si, for jeg har ingen diagnose, men jeg kan relatere... 

Anonymkode: 50c3a...d6b