Liten historie om meg og mine tanker

[AnonymBruker]

Hei. Jeg ønsker å dele noe som jeg håper jeg kan få litt positiv respons av og ikke bare negativt. 

For noen måneder siden var jeg på en utredning hos en nevrolog, jeg ble henvist hit av min psykolog som anbefalte dette til min lege for å finne ut hvorfor jeg sliter som jeg gjør, og er som jeg er. Så jeg ble da henvist dit. Utredningen tok ca 3 -4 timer og når vi var ferdige sa nevrologen rett ut " du er dessverre alvorlig utviklingshemmet, håper ikke du blir såret nå" uten å utdype noe mer. Så dum snill jeg var trodde på han, og trodde at jeg kanskje var det da. Han anbefalte at jeg ble henvist videre til habiliteringstjenesten, som jeg da ble. Har fått time for utredning der i starten av januar neste år. På rapporten har nevrologen skrevet "lett psykisk utviklingshemmet" det var ikke de ordner han sa til meg når jeg var ferdig. Etter at jeg begynte å lese litt på nettet om denne diagnosen, skjønte jeg at jeg absolutt ikke er utviklingshemmet, og at dette er helt feil grunnlag å utrede meg for. 

Jeg må også si at jeg er oppvokst under et hjem med en narsissistik mor, som ikke har gjort annet enn å kjefte, krenke meg og bidra til en skikkelig psykisk vold gjennom hele min barndom, ikke har jeg fått lov til å utvikle meg, eller lære da jeg bare fikk kjeft for hver minste lille ting. Etter min mening vil ikke et lite barn jeg var under skolegangen kunne lære noe, da jeg konstant var stresset og redd. Og dette er jo da følelser som jeg en dag idag sliter med. Jeg er konstant stresset, har 1000 tanker i hode hver eneste dag. Etter nevrologtimen som var  fikk jeg time hos legen min for å snakke om rapporten ( det var da legen min henviste meg videre til habiliteringstjenesten)  Legen min sa da med sine egne ord" dette er dessverre en handikapp du har, og det er ikke din feil" Igjen så dumsnill og full av angst jeg er når jeg snakker med leger eller andre personer jeg ikke kjenner eller er trygg på bare jatter med uten å tenke meg om hva denne diagnosen innebærer. 

 

Så jeg begynte da å lese om denne diagnosen, og skjønte med engang at dette er helt feil. Det føles ikke riktig idet hele tatt. Ja, jeg har ikke så høy iQ. Har visst 70 i iQ ifølge nevrologen, men igjen de tenker jo ikke på mine følesmessige traumer fra barndommen, jeg mener jo at det slår ut helt feil på testene. Jeg ringte å avbestilte utredningen til neste år for 14 dager siden, men legen mente det har lurt å dra på den mtp min sak hos nav, legen mener på at jeg har rett på uføretrygd. Så han henviste meg på nytt. 

Jeg har sendt melding til legen min igjen om alt det jeg skriver nå, og nav. Nav svarte med at de setter pris på det her at jeg sier ifra, så jeg fikk time hos nav om 14 dager hvor vi skal snakke om rapporten og hvordan de kan hjelpe meg videre. For jeg ønsker å kunne prøve meg ut i tiltak eller noe arbeidsform nav kan bidra med, enn å få en feil diagnose og få ufør. Jeg er vant med å bli fortalt at jeg ikke klarer noe. 

 

Hele denne situasjonen ga meg en oppkvikker, og har gjort meg sterkere psykisk på utrolig kort tid. Jeg har skjønt at jeg klarer å lære, jeg klarer det jeg vil så lenge jeg er trygg og komfortabel. Jeg bor sammens med kjæresten min, og etter jeg møtte han har livet mitt vært stabilt for første gang i hele mitt liv, og  det er det som har gjort at jeg har blitt enda mer sterkere psykisk, bedre selvtillit og får til ting jeg aldri trodde jeg klarte, samt utviklet meg kjempe fort på kort tid. 

 

Vil gjerne høres dere tanker og meninger. 

Hilsen en 21 år gammel jente. 

Litt fortvilet hehe. 

Anonymkode: ec658...b57