Jula som min venn opplevde den.

[Kashmir-]

Vi delte mye. En one of a kind- venn. Og vi var litt outsidere begge to på den tiden. Så det ble mer samhold mellom oss, og jeg stolte 100 % på ham. Vi delte mye. Og jula hos ham som barn var sånn at han sto i vinduet og så ut, og ønsket at noen kunne komme ut å leke.  Han var god i sport og annet mange liker og var og er en veldig jovial og grei person "alle" liker. Men dette delte kun vi to. 

Og jeg ble så trist og selv om jeg normalt ikke gråter, så komner tårer iblant. Og de gjorde det da også, når han fortalte. 

Det gikk så hardt inn på meg, og så måtte jeg tenke litt. Julen var alltids rolig og fin hos oss. Jeg elsket det. Hver time og dag. 

Men det var jo nettopp fordi det var så mye drana ellers. Barndommen min var et evig mas og evige krav. Jeg fikk lite fred altså. Ikke sant. Så i julen følte jeg endelig ro og fred. Så derfor betød den så mye for meg. Det var ikke det maset som er nå, og julehøytiden startet på Lucidagen. Det var nesten én måneds ro det!

At noen kunne ødelegge julaften for kompisen min gjorde så vondt. Kun fordi jeg så det fra mitt perspektiv. Resten av året var jo han happy og utmerket seg i sport og hadde det bra. Han savnet jo det meste ned barndommen. Dét gjorde ikke jeg. Så alt har jo flere sider. Alltid 🙂