Hva ligger bak ( om inntrykk og følelser ovenfor andre ) ?

[Kashmir]

I dag er jeg ikke så god på å formidle, men prøver på en enkel måte : 

Vanligvis forholder jeg meg nøytral til mennesker. De er ålreite, irriterende, har ok meninger og fremtreden og andre ganger det motsatte. Alt er greit og plager meg ikke i det hele tatt. Vi er tross alt noe kompliserte, noen mer enn andre. 

Men det hender jeg får en veldig sterk motstand mot noen. Siden jeg må forholde meg til vedkommende, så prøver jeg å ikke vise det og bli urimelig, men lykkes ikke 100 %. Men saken er at disse personene ender opp med å bli de jeg alltid liker best etter en stund, selv om det kan ta tid. I siste tilfellet tok det et halvt år, men nå er den personen en jeg virkelig liker utrolig godt. 

På andre siden er det de jeg treffer som jeg liker veldig godt sånn umiddelbart, og så går det litt tid og jeg finner de mer irriterende. 

Det siste tilfellet skjer mye sjeldnere da, men det har hendt noen ganger. 

Jeg forstår det med projisering, men jeg finner ikke ut av dette, for de jeg får piggene ut mot trenger ikke å ha noe til felles med meg selv, eller viser noen sider jeg misliker med meg selv, bortsett fra hvis de har sterke meninger ( ikke at jeg misliker det nødvendigvis ). Da er det mer naturlig at det kan kræsje litt. Jeg ser jo hva problemet er da.

Dette er ikke noe stort problem sånn vanligvis, men jeg blir litt/ mye undrende. Så hvis noen opplever det samme og har funnet ut av det?  Jeg håper ikke at det er mangel på selvinnsikt, men saken er jo at den aversjonen jeg får ikke er noe jeg kan forklare med noe personen gjør eller sier. 

[Sokk]

Kashmir skrev (8 timer siden):

I dag er jeg ikke så god på å formidle, men prøver på en enkel måte : 

Vanligvis forholder jeg meg nøytral til mennesker. De er ålreite, irriterende, har ok meninger og fremtreden og andre ganger det motsatte. Alt er greit og plager meg ikke i det hele tatt. Vi er tross alt noe kompliserte, noen mer enn andre. 

Men det hender jeg får en veldig sterk motstand mot noen. Siden jeg må forholde meg til vedkommende, så prøver jeg å ikke vise det og bli urimelig, men lykkes ikke 100 %. Men saken er at disse personene ender opp med å bli de jeg alltid liker best etter en stund, selv om det kan ta tid. I siste tilfellet tok det et halvt år, men nå er den personen en jeg virkelig liker utrolig godt. 

På andre siden er det de jeg treffer som jeg liker veldig godt sånn umiddelbart, og så går det litt tid og jeg finner de mer irriterende. 

Det siste tilfellet skjer mye sjeldnere da, men det har hendt noen ganger. 

Jeg forstår det med projisering, men jeg finner ikke ut av dette, for de jeg får piggene ut mot trenger ikke å ha noe til felles med meg selv, eller viser noen sider jeg misliker med meg selv, bortsett fra hvis de har sterke meninger ( ikke at jeg misliker det nødvendigvis ). Da er det mer naturlig at det kan kræsje litt. Jeg ser jo hva problemet er da.

Dette er ikke noe stort problem sånn vanligvis, men jeg blir litt/ mye undrende. Så hvis noen opplever det samme og har funnet ut av det?  Jeg håper ikke at det er mangel på selvinnsikt, men saken er jo at den aversjonen jeg får ikke er noe jeg kan forklare med noe personen gjør eller sier. 

Aner ikke hva som er grunnen hos deg.

Men jeg har hatt noen venninner hvor vi i starten kanskje så hverandre litt som en konkurrent? Og derfor mislikte den andre, for det er jo ubehagelig når du føler at noen kanskje stjeler din plass. Men heldigvis har vi begge vært typer som foretrekker å samarbeide heller enn å konkurrere så vi har blitt gode venninner som spiller hverandre gode og har mye til felles (men langt ifra alt).

Andre kan også gi et godt førsteinntrykk fordi de fremstår veldig nøytrale og «vanlige», men så blir man kjent med hva som skjuler seg bak fasaden, så blir de nesten ufyselige. Jeg husker jeg kom godt overens med en medstudent, han var nokså pen, så ut som han var kul og populær på sosiale medier. Vi fant tonen først da vi satt ved siden av hverandre på gruppeundervisning, og etterhvert i sosiale sammenhenger (bar, dansegulv ++). Men så gikk vi på ordentlig date og jeg lærte mer om ham og hjelp! der var det ikke mye bra. Ikke bare var han gørrkjedelig og hadde elendig smak i f.eks tv-serier, men han hadde også elendige holdninger. Han hadde fullført master, men mottok heller dagpenger fra Nav enn å ta en jobb som han syntes var under hans nivå (det var snakk om helt vanlige jobber som de fleste med den utdanningen jobber i). Nei, bare det beste var godt nok for ham og det hadde han jo ikke prestert godt nok på studiet til å få. Så da gikk han på Nav da.

Dette er jo bare anekdoter så jeg aner ikke om det er overførbart til din situasjon. Men jeg har også opplevd at følelsene for noen kan endre seg vekk fra førsteinntrykket. 

[Kashmir]

Takk for at du svarte, for jeg hadde glemt hele tråden her!

Jeg tror ikke at det har med konkurranse å gjøre, for sånt skjønner jeg, og det passer liksom ikke inn i settingene hvor det har skjedd. 

Ja, det kan være at jeg oppdager andre sider uten at jeg kan sette ord på hva, men det er så rart at jeg skal like noen så godt umiddelbart også, men jeg utelukker ikke at jeg blir "blendet" av ett og annet, og så fornemmer jeg noe annet etterhvert. Folk som gjør meg usikre holder jeg meg langt borte fra, så det kan være noe sånt jeg fornemmer eller mer ubevisst noterer meg.. Jeg mener, vi får jo med oss mye uten å registrere det sånn bevistt.