Hvor lenge klarer du å være alene uten å snakke med andre mennesker?

[AnonymBruker]

Har du noen gang reflektert over hvor lenge du kan klare å være alene uten å snakke med andre mennesker? Ensomhetens tåke kan senke seg sakte, nesten umerkelig, eller den kan treffe deg som en kald bølge, rett i hjertet. For noen er det å være alene en midlertidig tilstand, en etterlengtet pause fra hverdagens krav og støy. For andre er det en påtvunget isolasjon, en uvillig reise inn i seg selv hvor hver dag som går uten menneskelig kontakt kan føles som en evighet.

Men hvor lenge kan man egentlig klare å være alene før denne isolasjonen begynner å tære på sinnet? For de fleste vil uker uten kontakt med andre mennesker være en påkjenning. Den manglende sosiale interaksjonen kan skape en følelse av tomhet, en frakobling fra omverdenen som kan være både desorienterende og nedbrytende. Selv om teknologi gir oss muligheten til å kommunisere gjennom skjermer og tastaturer, er det noe fundamentalt ved menneskelig kontakt som ikke kan erstattes. Øyekontakt, kroppsspråk, tonen i en stemme – disse små, men betydningsfulle nyansene i kommunikasjonen kan være det som holder oss jordet, som minner oss på at vi er en del av noe større enn oss selv.

Hvor mange av oss kan si med hånden på hjertet at vi kunne klare oss i mer enn en måned uten å snakke med noen andre? Og hva med de som tvinges til å leve slik, ikke i uker, men i måneder, kanskje til og med i flere år? Det er en realitet for noen, enten det skyldes ekstreme omstendigheter, sykdom, eller en bevisst valg om å trekke seg tilbake fra verden. 

Anonymkode: 9b733...946

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har du noen gang reflektert over hvor lenge du kan klare å være alene uten å snakke med andre mennesker? Ensomhetens tåke kan senke seg sakte, nesten umerkelig, eller den kan treffe deg som en kald bølge, rett i hjertet. For noen er det å være alene en midlertidig tilstand, en etterlengtet pause fra hverdagens krav og støy. For andre er det en påtvunget isolasjon, en uvillig reise inn i seg selv hvor hver dag som går uten menneskelig kontakt kan føles som en evighet.

Men hvor lenge kan man egentlig klare å være alene før denne isolasjonen begynner å tære på sinnet? For de fleste vil uker uten kontakt med andre mennesker være en påkjenning. Den manglende sosiale interaksjonen kan skape en følelse av tomhet, en frakobling fra omverdenen som kan være både desorienterende og nedbrytende. Selv om teknologi gir oss muligheten til å kommunisere gjennom skjermer og tastaturer, er det noe fundamentalt ved menneskelig kontakt som ikke kan erstattes. Øyekontakt, kroppsspråk, tonen i en stemme – disse små, men betydningsfulle nyansene i kommunikasjonen kan være det som holder oss jordet, som minner oss på at vi er en del av noe større enn oss selv.

Hvor mange av oss kan si med hånden på hjertet at vi kunne klare oss i mer enn en måned uten å snakke med noen andre? Og hva med de som tvinges til å leve slik, ikke i uker, men i måneder, kanskje til og med i flere år? Det er en realitet for noen, enten det skyldes ekstreme omstendigheter, sykdom, eller en bevisst valg om å trekke seg tilbake fra verden. 

Anonymkode: 9b733...946

Mener du her fysisk kontakt som i fysiske møter med andre mennesker? Mange har jo kontakt via some og føler seg ikke ensomme. De får jo dekket behovet gjennom some. 

Anonymkode: 8c494...1ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Mener du her fysisk kontakt som i fysiske møter med andre mennesker? Mange har jo kontakt via some og føler seg ikke ensomme. De får jo dekket behovet gjennom some. 

Anonymkode: 8c494...1ea

Ikke some. Kanskje bare en telefon til mor et par ganger i uka.

Anonymkode: 9b733...946

[Drømmeautomat]

Spørs hva du mener med klare. Jeg ville overlevd det i måneder og år, men det det ville vært ensomt og livet ville vært fattigere. Jeg bodde aleine under covid-lockdown og var i lange strekk uten fysiske møter med andre mennesker. Det var en påkjenning, men det var heller ikke forferdelig, omstendighetene tatt i betraktning. Kontakt gjennom chat, telefon og facetime var en god og viktig erstatning. Hvis man er ufrivillig aleine med et sterkt ønske om kontakt blir nok det en ekstra påkjenning.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Ikke some. Kanskje bare en telefon til mor et par ganger i uka.

Anonymkode: 9b733...946

Da er man jo ikke uten kontakt med andre hvis man snakker med mor på telefonen to ganger i uken!

Anonymkode: 8c494...1ea

[AnonymBruker]

Du har ihvertfall god kontakt med chatgpt så du klarer deg vel en stund til. 

Anonymkode: d9d33...845

[AnonymBruker]

Jeg levde 2,5 år slik en gang. Jeg var psykotisk da, så opptatt av andre ting. Det værste var å være så blakk. For sigg og cola hjalp.

Anonymkode: bbc88...4e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg levde 2,5 år slik en gang. Jeg var psykotisk da, så opptatt av andre ting. Det værste var å være så blakk. For sigg og cola hjalp.

Anonymkode: bbc88...4e5

Levde hvordan da? Totalt isolert? 

Anonymkode: d9d33...845

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Levde hvordan da? Totalt isolert? 

Anonymkode: d9d33...845

Jepp.

Anonymkode: bbc88...4e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jepp.

Anonymkode: bbc88...4e5

Var det pga vrangforestillinger eller de negative symptomene om du vil svare? Jeg har det på samme måten. 

Anonymkode: d9d33...845

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Var det pga vrangforestillinger eller de negative symptomene om du vil svare? Jeg har det på samme måten. 

Anonymkode: d9d33...845

Jeg flyttet hjemmefra for tidlig. Jeg hadde allerede kastet alle AP.Det var meningen jeg skulle gå på Attføring som det het da, ligner på AAP nå. Jeg skulle gå på skole, men sluttet 1 uke etter jeg flyttet. Jeg snudde døgnet og begynte å isolere meg. Jeg fikk kraftige vrangforestillinger og litt hallusinasjoner. Personlig hygiene var dårlig. Ingen fikk komme inn i den rotete leiligheten. Etter 2,5 år droppet det ned ett brev i postkassen om at jeg skulle møte opp hos en lege jeg ikke kjente og skrive under en uføresøknad. Jeg vet ikke hvem som stod bak, men det var sikkert sosialkontoret.

Så ble jeg plutselig litt bedre uten at jeg vet hvorfor og fikk meg telefon og gikk på bingo og turte spise mat ute osv.

Anonymkode: bbc88...4e5

[AnonymBruker]

I mer enn en måned spør du. Å ja, hadde klart det i mange månder og år. Noen av oss trives med å være alene. 

Anonymkode: 42737...868

[Everybody]

Ja kunne klart det lenge. Men blir man ikke dårlig psykisk av det? Eller kommer det an på personen?

[Dorthe]

Jeg var alene i fire måneder forrige sommer.  De første to månedene var greie, men de to siste mistrivdes jeg.  Hadde besøk noen få ganger, kanskje fire og sa hei og hade til kassadamen.  Tilslutt ringte jeg mannen og sa han måtte komme før jeg ble rar.  Men jeg har vært alene i måneder flere ganger før og det går greit, men ikke noe jeg trives med.

 

 

 

 

 

[Vhanja]

Det lengste jeg har vært helt alene var da min samboer var borte for å besøke sin familie i en måned. Jeg hadde da ingen besøk, og gikk ikke på besøk, fordi jeg ville ha alle dager, kvelder og helger for meg selv. 

Jeg jobbet, da , med delvis hjemmekontor. Så traff folk på kontoret 2-3 dager i uken.

Sånn bortsett fra at jeg på slutten savnet samboer så kunne jeg gladelig levd slik lenger.

[AnonymBruker]

Syns ikke man kan regnes som å være helt alene hvis man går på jobb. 

Anonymkode: d9d33...845

[Vhanja]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Syns ikke man kan regnes som å være helt alene hvis man går på jobb. 

Anonymkode: d9d33...845

Spørsmålet var om man har reflektert over hvor lenge man klarer å være helt alene. Da må man jo ta utgangspunkt i de erfaringer man har.

Ser ikke poenget med å skrive slike ting, det betyr jo ikke noe hva andre måtte mene, det er egne erfaringer og tanker omkring det som etterspørs og dermed som teller for en selv.