Å være sårbar - til psykologen

[sml]

Jeg er ei jente, 33 år, har blitt mobbet mye i barndom/ungdomsår pga at jeg var tykk. I min familie med mange søsken var det nok et "hardt miljø", dvs søsken, foreldre, tanter, onkler, besteforeldre "la ikke fingrene mellom" når de påpekte at jeg var for tykk, ikke burde spise mer, ikke kledde forskjellige klær, osv osv.

Per i dag blir jeg nok av andre oppfattet som en usedvanlig sterk ressursrik person, med passe god jobb, alene med en datter på 14 år som har blitt ei kjempejente, sosial med masse venner/stor omgangskrets, utadvendt. Er en som tør "stå frem" i store forsamlinger, ta initiativ i jobbsammenheng osv osv. Til tross for at jeg fortsatt er alt for tykk/ikke spesielt pen.

Det ingen vet er at jeg er så håpløst sårbar. Pga at jeg er en tilsynelatende robust person virker det som om folk tror jeg tåler alt mulig. Faktisk skulle man jo tro at jeg tålte mye også, siden jeg har blitt så mye såret helt fra jeg var liten.

Hvorfor gjelder ikke regelen om at motgang gjør sterk i dette tilfellet? Hvorfor blir jeg fortsatt dødelig såret når noen kommer med kommentarer på at jeg f ex er tykk? Jeg mener, dette har jeg jo hørt så utrolig mange ganger før og burde ikke være noe å bry seg om lengre?!!

I forhold til menn er jeg helt "snodig" (har jeg fått høre). Jeg trekker meg unna når det begynner å bli litt alvor, VET at at jeg kommer til å bli såret. Er redd for menn/forhold i det store og hele.

Når noen sårer meg skjer det dessuten noe helt merkelig; det er som om jeg går inn i en "box", føler at ansiktet legger seg i helt mimikkløse folder, stenger på en måte verden ute, det blir en slags massiv "stillhet" inni meg. Det er viktig at ingen forstår at de har såret meg, at det spiller noen rolle for meg. Venter til jeg er alene før jeg f ex gråter. Snålt??

Sånn lever jeg egentlig hele livet mitt - helgarderer meg mot å bli såret!

Dette er kjempeslitsomt, og det ergrer meg at jeg - som har masse "trening" i å bli såret/mobbet - ikke skal greie å heve meg over dette.

Hvordan greie å ikke la ting gå innpå seg og bli såret? Hvor lang tid må man evt ha opplevd slike ting før man ikke lar seg merke av det??

På forhånd takk!

[Gjest Z@pvir]

Du sliter med akkurat de samme problemstillingene som meg, og sikkert ganske mange andre her inne.

Løsningen er nok prat og atter prat til det begynner å løsne. Hvor lang tid det tar er veldig forskjellig. For meg begynner det å "lee seg" nå først etter flere år med forskjellige tilbud. Har ikke gått kontinuerlig, men det har blitt noen timer tilsammen.

Få deg en terapeut å snakke med - eller skrive til. Kanskje du er som meg at det er lettere å få sagt det en vil skriftlig.

Lykke til iallefall!

[Alja]

Et sted å begynne er kanskje med å prøve å akseptere at det faktisk finnes ting som gjør vondt. Og at det kanskje kan gjøre vondt bestandig. At smerte og det å bli såret er en ubehagelig, men uunngåelig del av livet.

Som barn er vi ganske forsvarsløse når vi blir såret. Vi har ingen trening i krisehåndtering og liten forståelse av at det meste går over. Blir prøvelsene da for store, er det fort gjort og stenge av. Man tenderer også mot å se enhver smerte og svakhet som total og katastrofal, noe som for enhver pris må unngås.

Kan vi gjennomleve smerte og få det godt med oss selv etterpå? Kanskje vi til og med kan komme beriket fra det til slutt? Jeg ønsker på ingen måte å romantisere lidelse. Men siden den en gang er en del av livet, kan det jo være lurt å prøve å finne noe positivt å bruke den til.

Når vi blir mindre redd for smerten, blir den etter hvert lettere å håndtere. Den får ikke et slikt totalt grep over oss. I stedet for å tenke "Denne smerten må jeg unngå," kan man begynne å tenke "Denne smerten kan jeg takle."

Kan sikkert være greit med prof. hjelp i en slik situasjon. Vær obs på at når man begynner å pirke i noe slikt kan det fort bli en mer omfattende og krevende prosess enn man først hadde tenk.

Med vennlig hilsen