LIDER JEG AV ANGST/DEPRESJON ELLER ER JEG BARE "SYK"?

[froy]

For å gjøre en lang historie kort, jeg er ei 25 år gammel studinne.

Det hele startet med svimmelhetsanfall når jeg hadde vært i syden for noen år siden og legen konstaterte at det var virus på balansenerven. Svimmelheten eller følelsen av å ikke ha balanse fortsatte og legen ymtet frempå at jeg kanskje hadde psykiske problemer. Noe som var et slag i tryne for meg, siden jeg alltid hadde vært en aktiv og sunn jente, med mange venner, skole og jobb ,og jeg slet definitivt ikke med psyken på denne tiden.

Svimmelhenten/balanseanfallene gikk over og jeg levde nesten som normalt, anfallene kom og gikk, men lengre mellom hver gang. Inntil i fjor sommer da fikk jeg et kraftig anfall, hadde ikke balanse i det hele tatt, klarte ikke å bevege meg for jeg følte jeg ville gå i bakken når som helst. Var hos legen, men alle prøver var fine, han mente det kom av stress og at jeg hadde alt for mye gjøre, så jeg ble sykmeldt i 2 mnd. Ble sånn noenlunde bra, helt til det slo til for fullt igjen nå etter påske. Det rare er at nå er jeg ikke direkte svimmel, men føler jeg ikke har balanse/kontroll over meg selv og har blitt sykelig opptatt av min egen helse. Det har også blitt et ork å møte venner og i det hele tatt gjøre noenting hvis det inndikerer at jeg må utenfor døren hjemme. Blir med ett usikker bare jeg skal gå på butikken. Tidligere hendte det at jeg svimte av, men det gjør jeg ikke lenger jeg kjenner bare at det prikker i hud og hår og begynner og svette noe voldsomt. Har prøvd og prate med noen av mine nærmeste men føler ikke de forstår meg helt, for de er jo vant til at jeg har alt under kontroll og er svært aktiv. det eneste de har kommentert er at jeg ikke trener like mye som før.

Vet det kan være vanskelig å svare, men lurer bare på er det angst jeg har utviklet? Eller er det noe galt med balansen?

Takk for alle svar:)

[Gjest 5barnsmor]

symptomene du beskriver ligner noe svigermor sliter med....(men hun fikk det som 38-åring etter fødsel) hun har også tatt mye tester uten å bli helt bra...hun har fått noe hjelp av kiropraktor (kanskje du skulle prøvd en naprapat, de er enda bedre på nakke / hode)

jeg tror ikke du har angst eller depresjon enda , men jeg tror du begynner å bli sliten av å være svimmel....jeg hadde ikke tolerert at min lege sa jeg var stressa som 25-åring når jeg hadde levd aktivt hele livet...jeg hadde forlangt flere tester og samtidig oppsøkt andre behandlere (som fysioterapaut, kiropraktor, naprapat o.l)

lykke til fra

[Gjest angst light]

Kjære Froy!

Jeg kan ikke svare deg om du lider av det ene eller det andre, men vil bare si at det er ikke så uvanlig at man KAN utvikle tendnser til angst etter fysisk sykdom, selv om du er sunn og frisk og aktiv osv, på samme måte som man kan utvikle angst etter psykiske påkjenninger. (Når du begynner å bli engsetelig i en del sosiale situasjoner, synes jeg det er et signal å ta på alvor, uten på noen måte å se på seg selv som et nervevrak.)

Reagerer litt på at det virker som om du synes det ville være katastrofe om psyken spilte inn på helsen din og ikke bare det fysiske. "Fordelen" med angst (hvis det spiller inn) i forhold til en fysiske sykdom, som man ikke finner ut av, er jo at det så absolutt går an å gjøre noe med og det er DU som har kontrollen med fremgangen.

Forresten er det ikke sånn at man trenger å ha hatt problemer med å få venner, ha vært smånervøs halve livet eller vist tegn på å ikke tåle et aktivt liv, for å kunne utvikle noe angst en periode (Det er mulig mange mennesker har slike fordommer, men det er fordommer og ikke fakta).

Hilsen en straks ferdig hovedfagstudent, som elsker å snakke i forsamlinger, har mange gode venner, trener, har spennende jobber og interesser, er uten store barndomstraumer, MEN som har angst i enkelte situasjoner. (Psykolog er tingen!)

[Gjest Hmmm]

Hei du!

Skvatt litt i stolen da jeg leste innlegget ditt, det var nesten eksakt hvordan jeg har/hadde det. Er ei ung, aktiv jente, med kontroll på det meste, sliter ikke på skolen eller med venner, er glad i livet osv.

Men så, plutselig i en vinterferie ble jeg svimmel og fikk "anfall" der jeg også kastet opp. Var så svimmel at jeg gikk på dørkarmer etc.

Min lege konstanterte virus på balansenerven, siden vi ikke fant noe annet galt. Hos noen kan dette påvises hos en øre-nese-hals spesialist (de som har krystaller i øregangene). Dette hadde ikke jeg.

Legen sa også at jeg egentlig ikke var svimmel, men bare følte meg utafor. Utafor fra hva? tenkte jeg!

Dette kom og gikk, rett som det var, uten noe særlig varsel om når de dårlige periodene kom. Men så ett år senere fikk jeg kjempe anfall og ble innlagt på sykehus. Da prikket det i hender og føtter, hadde litt hjertebank, utrolig svimmel og mye oppkast. De dopet meg bare ned på sykehuset og sendte meg hjem.

Nå ett og et halvt år senere skjedde det samme (etter utallige små tilbakefall), jeg ble innlagt. Da fikk jeg vite at jeg hadde angst! Et sjokk for meg, for jeg var ikke redd noe! Nå har jeg hatt en rekke episoder med panikk angst som er utrolig ubehagelige og innsett at kanskje det er noe med psyken som jeg ikke er klar over?

Har derfor fått henvisning til psykolog, noe jeg synes du også bør vurdere. Selv om du mener hodet ditt er friskt, så har du tross alt vært syk over lengre tid uten å få gjort noe med symptomene dine- dette i seg selv kan gi angst og depresjon. Oppsøk en psykolog og få hodet ditt utredet også.

Forresten har du vært utredet med tanke på stoffskifte, CT av hodet, nevrolog, øre-nese-hals osv? Spør legen din, for dette er lure ting å utelukke!

Dette ble litt langt, men bedre det enn ikke noe svar.

(kjente meg bare så innmari igjenn i historien din;) )

Klem.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg kan ikke si om du hadde virus på balansenerven eller ikke.

Mine tanker når jeg leser ditt innlegg er at dette kan være en panikklidelse som i tillegg har utviklet seg til mer omfattende angst.

Jeg synes du skal diskutere dette med legen din.

Kanskje bør du henvises til en psykiater for diagnostisering.

[fridamari]

symptomene du beskriver ligner noe svigermor sliter med....(men hun fikk det som 38-åring etter fødsel) hun har også tatt mye tester uten å bli helt bra...hun har fått noe hjelp av kiropraktor (kanskje du skulle prøvd en naprapat, de er enda bedre på nakke / hode)

jeg tror ikke du har angst eller depresjon enda , men jeg tror du begynner å bli sliten av å være svimmel....jeg hadde ikke tolerert at min lege sa jeg var stressa som 25-åring når jeg hadde levd aktivt hele livet...jeg hadde forlangt flere tester og samtidig oppsøkt andre behandlere (som fysioterapaut, kiropraktor, naprapat o.l)

lykke til fra

Jeg tror ikke du lider av angst/depresjon, da tror jeg du ville ha merket det på deg selv en stund, før det skjedde.

Derimot kan du lide av en relativt sjelden form for migrene. Jeg har denne diagnosen, Migrene med synsforstyrrelser og derav svimmelhet.

Blir nummen i deler av kroppen, ser av og til sikk sakk i sidesynet. Ser avogtil klart bare i et lite punkt ("tunnell-syn"), ting du ser på kan forflytte seg og hele bildet kan bli skjevt. Hvite lysglimt på øyet, høy puls, svimmelhet, føler at alt går rundt og det dunker i hodet. Dette kan vare ca 30 min og etterfølges nesten aldri av hodeverk.

Det kan være fryktelig skremmende, og i gamle dager ble folk erklært pga disse formene for migrene. Min nevrolog fortalte meg at det også skjer idag.

Synes du bør prøve å komme deg til en annen doktor, og få en henvisning til nevrolog.

Lykke til!!

[Gjest Puck]

Du har jo fått gode råd her som jeg synes du skal følge. Men jeg har lyst å tilføye noe:

Når man får en virus på balansenerven, så endrer kroppsholdningen seg....man går helt anderledes pga svimmelheten. Dette vil i sin tur føre til feilbelastninger av bl.a nakkemuskler - og dette kan igjen, på sikt føre til mer eller mindre hyppige svimmelhetsanfall, besvimelser og synsforstyrrelser. At slike plager fører til angst og derved en unvikelsesatferd, er jo ganske så naturlig.

Hvis jeg var deg, ville jeg - mens jeg venter på å komme til hos nevrolog, ØNH, psykolog etc....finne frem til en god osteopat (naprapater er som regel litt for hardhendte for nakken!) Dersom dette (nakkemusklene) er årsaken, vil symptomene forsvinne etter få behandlinger.

[Gjest rota]

Vet ikke hva du lider av, om det er psykisk eller fysisk eller begge deler, men vil bare fortelle om min erfaring.

Jeg hadde for noen år siden noe lignende.

Legen mente det var panikkangst, og ville sende meg til en slik behandling for det.

Men jeg visste innerst inne at det ikke var det, at det var kroppen som det var noe feil med så jeg avslo.

Jeg fikk så sterke svimmelhetsanfall at jeg klarte ikke å gå. Og svetten haglet, jeg trodde ikke det gikk an å svette så mye. Pga svimmelheten ble jeg også kvalm og kastet opp. Skikkelig dårlig.

Årsaken var for mye vann i kroppen. Ca. 10 liter for mye. Det var den direkte årsaken til svimmelheten og anfallene, men hovedårsaken var langvarig stress, og kroppen hadde kommet i ubalanse.

Jeg merket meg etterhvert at anfallene var verst rundt dagene før mensen og da øker jo også vannet vanligvis. Siste dagene før mensen, så hadde jeg nesten ikke bakkekontakt. Etterhvert forsto jeg hva som var galt, og fikk det bekreftet av en tibetansk lege som var her i Norge.

Jeg ble sykmeldt og lå rett ut i 3 måneder, og kroppen kom i balanse og vannet rant ut. Gikk ned 12 kg. Etter det har jeg ikke hatt et eneste anfall.

Sjekk om du kan ha for mye vann, før du eventuelt satser på det psykiske.

Lykke til

[froy]

Vet ikke hva du lider av, om det er psykisk eller fysisk eller begge deler, men vil bare fortelle om min erfaring.

Jeg hadde for noen år siden noe lignende.

Legen mente det var panikkangst, og ville sende meg til en slik behandling for det.

Men jeg visste innerst inne at det ikke var det, at det var kroppen som det var noe feil med så jeg avslo.

Jeg fikk så sterke svimmelhetsanfall at jeg klarte ikke å gå. Og svetten haglet, jeg trodde ikke det gikk an å svette så mye. Pga svimmelheten ble jeg også kvalm og kastet opp. Skikkelig dårlig.

Årsaken var for mye vann i kroppen. Ca. 10 liter for mye. Det var den direkte årsaken til svimmelheten og anfallene, men hovedårsaken var langvarig stress, og kroppen hadde kommet i ubalanse.

Jeg merket meg etterhvert at anfallene var verst rundt dagene før mensen og da øker jo også vannet vanligvis. Siste dagene før mensen, så hadde jeg nesten ikke bakkekontakt. Etterhvert forsto jeg hva som var galt, og fikk det bekreftet av en tibetansk lege som var her i Norge.

Jeg ble sykmeldt og lå rett ut i 3 måneder, og kroppen kom i balanse og vannet rant ut. Gikk ned 12 kg. Etter det har jeg ikke hatt et eneste anfall.

Sjekk om du kan ha for mye vann, før du eventuelt satser på det psykiske.

Lykke til

Hei:) Først så må jeg bare få takke alle som har orket å svart på mitt innlegg:) Jeg har fått mange gode tips til hva som kan være årsaken til mine problemer. Tusen takk, alle sammen:)

Synes ditt innlegg var litt interesant, når du nevnte for mye vann i kroppen. Nå har det seg sånn, at jeg tisser hele tiden og det er ikke snakk om en liten skvett...... Lurte på om det var sånn for deg også? Og hvordan ble du kvitt vannet i kroppen?

Klem Frøy:)

[Gjest rota]

Hei:) Først så må jeg bare få takke alle som har orket å svart på mitt innlegg:) Jeg har fått mange gode tips til hva som kan være årsaken til mine problemer. Tusen takk, alle sammen:)

Synes ditt innlegg var litt interesant, når du nevnte for mye vann i kroppen. Nå har det seg sånn, at jeg tisser hele tiden og det er ikke snakk om en liten skvett...... Lurte på om det var sånn for deg også? Og hvordan ble du kvitt vannet i kroppen?

Klem Frøy:)

Hei igjen.

Siden du tisser ofte og mye som du sier, så skulle en tro at du får ut overflødig vann da.

Med meg var det omvendt. Tisset lite og svettet lite. Hvis jeg gikk tur f.eks så ble kroppen mer og mer sprengt føltes det som. Det kjentes som alle svettekjertler var tette. Og jo mer jeg gikk jo mer svimmel ble jeg.

Hvis det da ikke er slik at du i perioder tisser mye og ofte, og i andre perioder omvendt. Legger du merke til om du er mer på do når du har ro innvendig?

Jeg har ikke hatt de anfallene igjen som jeg skrev, men jeg må hele tiden passe på. Blir det for lite ro, mange ting som skal gjøres, for mye program, så kjenner jeg at vannet hoper seg opp igjen. Da kan jeg bli litt svimmel igjen. Jeg kjenner det først i fingrene, at de føles litt stive og tykke liksom. Da må jeg legge meg, og når jeg klarer å roe meg helt ned igjen, så flyr jeg på do mange ganger på kort tid, og da letner trykket.

Jeg gikk som sagt ned hele 12 kg, eller rettere sagt 12 liter den gangen jeg var sykmeldt. Det vil jo si at vekten var for høy.

Hvordan er vekten din?

Har du lagt merke til om det er noe likt i de situasjoner hvor du får de anfallene?

Jeg har problemer med å drikke nok, er omtrent aldri tørst. Hvordan er det med deg, drikker du mye eller lite?

Jeg kan jo takke meg selv for at legen trodde jeg hadde panikkangst, fordi jeg fortalte jo at jeg etterhvert ikke likte å gå f.eks inni på store supermarked hvor det ble lang vei ut osv. Da er det lett for en lege å tro at årsaken er angst. For de skjønner ikke så lett at man blir redd for å få slike anfall i situasjoner hvor det blir ganske så pinlig. F.eks ligge på gulvet inni en butikk og svette og kaste opp og ikke klare å stå på bena. Jeg kjente at jeg var i nærheten av et anfall en gang da jeg var på en butikk, da gikk jeg og satte meg på en kant, og fikk en av de ansatte til å ordne med resten av handlingen, ga henne bankkortet og pin-koden og hun ordnet opp. Ca. et kvarter etter at jeg var hjemme igjen, begynte hele rommet og gå rundt og anfallet var et faktum.

Men de dagene etter anfallet, kunne jeg fly på butikker og hvor som helst uten redsel for da føltes kroppen lett igjen. Da var jeg ikke svimmel og var derfor ikke i noen umiddelbar fare for nytt anfall. Jeg hadde jo svettet ut mange liter da.

Hvordan er hverdagen din? Mye stress?

Hører gjerne fra deg igjen.

[froy]

Hei igjen.

Siden du tisser ofte og mye som du sier, så skulle en tro at du får ut overflødig vann da.

Med meg var det omvendt. Tisset lite og svettet lite. Hvis jeg gikk tur f.eks så ble kroppen mer og mer sprengt føltes det som. Det kjentes som alle svettekjertler var tette. Og jo mer jeg gikk jo mer svimmel ble jeg.

Hvis det da ikke er slik at du i perioder tisser mye og ofte, og i andre perioder omvendt. Legger du merke til om du er mer på do når du har ro innvendig?

Jeg har ikke hatt de anfallene igjen som jeg skrev, men jeg må hele tiden passe på. Blir det for lite ro, mange ting som skal gjøres, for mye program, så kjenner jeg at vannet hoper seg opp igjen. Da kan jeg bli litt svimmel igjen. Jeg kjenner det først i fingrene, at de føles litt stive og tykke liksom. Da må jeg legge meg, og når jeg klarer å roe meg helt ned igjen, så flyr jeg på do mange ganger på kort tid, og da letner trykket.

Jeg gikk som sagt ned hele 12 kg, eller rettere sagt 12 liter den gangen jeg var sykmeldt. Det vil jo si at vekten var for høy.

Hvordan er vekten din?

Har du lagt merke til om det er noe likt i de situasjoner hvor du får de anfallene?

Jeg har problemer med å drikke nok, er omtrent aldri tørst. Hvordan er det med deg, drikker du mye eller lite?

Jeg kan jo takke meg selv for at legen trodde jeg hadde panikkangst, fordi jeg fortalte jo at jeg etterhvert ikke likte å gå f.eks inni på store supermarked hvor det ble lang vei ut osv. Da er det lett for en lege å tro at årsaken er angst. For de skjønner ikke så lett at man blir redd for å få slike anfall i situasjoner hvor det blir ganske så pinlig. F.eks ligge på gulvet inni en butikk og svette og kaste opp og ikke klare å stå på bena. Jeg kjente at jeg var i nærheten av et anfall en gang da jeg var på en butikk, da gikk jeg og satte meg på en kant, og fikk en av de ansatte til å ordne med resten av handlingen, ga henne bankkortet og pin-koden og hun ordnet opp. Ca. et kvarter etter at jeg var hjemme igjen, begynte hele rommet og gå rundt og anfallet var et faktum.

Men de dagene etter anfallet, kunne jeg fly på butikker og hvor som helst uten redsel for da føltes kroppen lett igjen. Da var jeg ikke svimmel og var derfor ikke i noen umiddelbar fare for nytt anfall. Jeg hadde jo svettet ut mange liter da.

Hvordan er hverdagen din? Mye stress?

Hører gjerne fra deg igjen.

Hei:)

Det er nesten litt rart å lese innlegget ditt, fordi det er nesten som det skulle vært meg selv som hadde skrevet det. Tisser mye når jeg stresser, men andre ganger er jeg kanskje bare på do to ganger pr dag. Svetter ikke særlig mye når jeg trener og når det er varmt, sånn som om sommeren. Men kjenner meg bare svimmel og uvel. Min hverdag har vel de siste 5 -6 årene vært veldig stressende, har ikke hatt så mye som en ferie på de 3 -4 siste årene, så det kan jo være noe av årsaken til at det slår ut nå.

Men det rare er, hvorfor var det ikke sånn når jeg var aktiv innen idrett og trente 4 - 5 ganger i uken? + skole og jobb etc. Det synes jeg er litt merkelig, at det slår ut nå 3 - 4 år senere, når jeg ikke er like aktiv som før. Ja, ja.........

Takk for alle svar, "moro" å høre noen som har det likedan. Lurer på hva legen sa til deg? Min lege er ikke så "enkel" å ha med å gjøre og mener det er angst, depresjon som har gitt seg ut slag etter mange år med stress og et press som jeg har lagt på meg selv om å gjøre alle til lags og være den "perfekte", men jeg vet ikke helt jeg......

Kjempe klem Froy:)

[Gjest rota]

Hei:)

Det er nesten litt rart å lese innlegget ditt, fordi det er nesten som det skulle vært meg selv som hadde skrevet det. Tisser mye når jeg stresser, men andre ganger er jeg kanskje bare på do to ganger pr dag. Svetter ikke særlig mye når jeg trener og når det er varmt, sånn som om sommeren. Men kjenner meg bare svimmel og uvel. Min hverdag har vel de siste 5 -6 årene vært veldig stressende, har ikke hatt så mye som en ferie på de 3 -4 siste årene, så det kan jo være noe av årsaken til at det slår ut nå.

Men det rare er, hvorfor var det ikke sånn når jeg var aktiv innen idrett og trente 4 - 5 ganger i uken? + skole og jobb etc. Det synes jeg er litt merkelig, at det slår ut nå 3 - 4 år senere, når jeg ikke er like aktiv som før. Ja, ja.........

Takk for alle svar, "moro" å høre noen som har det likedan. Lurer på hva legen sa til deg? Min lege er ikke så "enkel" å ha med å gjøre og mener det er angst, depresjon som har gitt seg ut slag etter mange år med stress og et press som jeg har lagt på meg selv om å gjøre alle til lags og være den "perfekte", men jeg vet ikke helt jeg......

Kjempe klem Froy:)

Din lege har på en måte rett, at dette skyldes mange års stress og press på deg selv. Men at han putter deg inn i diagnosen angst, mener jeg bestemt er feil.

Det blir også litt feil å kalle det psykiske problemer, selv om det på en måte er psykisk. Det presset man legger på seg selv for å bli fornøyd og tilfreds er jo selvsagt noe psykiske greier. Jeg var såkalt arbeidsnarkoman. Måtte yte hele tiden.

Jeg er mye eldre enn deg, så du har jammen fått det tidlig. Men det du beskriver er helt typisk for slik jeg har hatt det.

Og det er ikke det minste rart at det slo ut da du var i syden. Da slappet du helt sikkert mer av, du var langt unna alt presset hjemme og kroppen begynte og roe seg ned. Det er nemlig da det skjer. Kroppen må resettes som det heter på dataspråket. Fra en helstresset kropp til en rolig kropp er det en stor overgang. Anfallet er en måte kroppen bruker til å resettes. Når det blir for mye rart i en datamaskin, som den ikke klarer å fikse lenger så detter hele systemet ned. Da må den kjøres opp på nytt fra grunn av, og så funker det igjen.

Jeg kjenner så godt igjen dette. Jeg kunne holde på med masse ting og tang, jeg gikk på vilje og utholdenhet. Kroppen var da innstilt på action hele tiden. Så satte jeg meg ned for å hvile, da ble det helt crash for kroppen, den skjønte ingenting, var det ikke noe mer action, hva betyr dette, her må det resettes, og da kom anfallet. Stressnivået var så høyt, at kroppen klarte ikke å roe ned på normalt vis. Anfallet er kroppens forsvarsmekanisme når vi overbelaster den. Sikringen går, så vi ikke ødelegger det elektriske anlegget som er kroppen vår.

Så jeg foreslår bare at du glemmer legen din inntil videre, det er ikke så mye han kan gjøre med dette, annet enn å gi deg sykmelding hvis du trenger det.

Det du trenger er bevissthet på hvordan du belaster kroppen din, lære deg å kjenne kroppens signaler når du driver den for hardt, og ikke minst ta konsekvensene av de signaler.

Det er ikke så rart at du ikke fikk anfall den gangen du trente ofte osv. En ung jente skal tåle å trene mye, så det er ikke den fysiske treningen som er årsaken, men det er noe med å holde seg innenfor grensene. Stresset sitter oftest i hodet, så det er der du må starte. Det er bare sunt og trene selvfølgelig, men du må være veldig bevisst. Siden du allerede har overgått kroppens grenser så er den veldig var. Selv om du bare er 25 år, så må du nok tenke litt mer på kroppen enn dine jevnaldrende, siden du har fått slike reaksjoner.

Tenk over hvilken psykiske tanker du har i bunnen, hva er årsaken til å at du synes du må yte mer enn andre f.eks. Hva er det du kompenserer for? Litt selvanalyse er bra i dette tilfellet.

Jeg hjelper deg gjerne, hvis du vil.

Lykke til