Sorg over det livet som det ikke ble noe av

[AnonymBruker]

Jeg bærer på en sorg. Kjenner den blir større og større, og etter hvert er den blitt en merbelastning. Jeg er høyt utdannet, doktorgrad, og hadde i lang tid slitt for å komme dit karrieremessig jeg ønsket å være. Utsiktene var gode. Men så skjer det, jeg får en psykoselidelse. Alt raser, og jeg har de siste ti årene hatt nok med bare å fortsette å eksistere og ikke bli oppspist av psykosen. I kortere bedre perioder, som nå, blir jeg smertelig klar over fallet jeg har hatt. Både karrieremessig og økonomisk. Jeg ser tidligere venner og kollegaer bli professorer, direktører og ledere/sjefer, samt flytte til flotte eiendommer og dra på eksklusive ferier. Jeg vet jo at karriere og penger ikke er alt i livet, og ikke nødvendigvis gjør deg lykkelig, men å stå utenfor fellesskapet man har vært en del av gjør deg heller ikke akkurat lykkelig. Har mistet mange venner og følelsen av å høre til. Ikke fordi jeg hadde dårlige venner som forlot meg, men fordi psykosen kom i veien og det vi hadde felles smuldret opp. Sykdomsmessig er fremtidsutsiktene mine dårlige, og jeg har begynt å kjenne på en liten bitterhet og sorg over «livet det ikke ble noe av». Det gjør jo ikke akkurat situasjonen bedre, men jeg vil prøve å unngå å fortsette i spiralen nedover. Noen som har vært i samme båt men nå klarer å være «takknemlig»?

Anonymkode: ca614...f45