Hva er de verste opplevelsene du har opplevd hittil i livet ditt?

[AnonymBruker]

Det verste jeg har opplevd er å først være vitne til og forsøke redde, og så tro i 20-30 minutter at eget barn på 2,5 år var dødt. Handlet om et medisinsk nødtilfelle som kom som lyn fra klar himmel. Andre voksne til stede, og jeg selv prøvde å redde barnet uten reaksjon. Noen var utdannet helsepersonell og flere av oss kan grunnleggende førstehjelp, men vi fikk barnet ikke i gang. Noen klarte å få barnet til å puste igjen 40 minutter inn i forløpet. Ambulansen kom etter 50 minutter for de hadde kjørt seg bort.  

4 år senere skjedde det samme på nytt med barn nummer to, denne gangen i alder av 3 år. Det eksakt samme skjedde som ved barn 1 og igjen ble det oppdaget ved en tilfeldighet. Denne gangen visste jeg på en måte hva jeg skulle gjøre pga erfaringen fra for noen år siden, så denne situasjonen løste seg innen 5 minutter, kanskje litt mer. Men etter det skrudde jeg av følelser. 

Anonymkode: f9e5e...63d

[Grendel]

Sokk skrev (16 timer siden):

Merkelig nok var det å bli kastet ut fra akuttpsykiatrisk under en depresjon. Det er det verste jeg har opplevd. Jeg hadde nok ikke syntes at det var så grusomt på en vanlig dag, men der og da spilte det perfekt inn i mine ideer om hvilke gale ting jeg hadde gjort og at det nå fikk konsekvenser. Skyld- og skamfølelsen var ikke til å bære.

Dette høres jo ut som ingenting sammenlignet med det å se noen dø under tragiske omstendigheter. Heldigvis har jeg enn så lenge vært spart for å se eller å oppleve at noen nær meg dør. Det er jeg takknemlig for.

Her kommer litt TMI. På en god andreplass kommer en «slut-shaming» kommentar fra en taxisjåfør. Jeg hadde «frivillig» tatt taxi hjem til en fyr som tidligere hadde voldtatt meg to ganger (da åpenbart ikke frivillig og jeg var fysisk overmannet). Jeg dro fordi han ba meg om det og jeg trengte desperat at han skulle like meg, for jeg taklet ikke alternativet og hva det betydde. Da jeg ankom gjennomførte han umiddelbart ass (= veldig smertefullt) to mouth (= avskyelig og sykdomsfremkallende) på meg mens han filmet det og han fikk meg til å se på filmen, så kastet han meg ut. Jeg syntes det var helt forferdelig, men jeg gjorde ingen motstand. Jeg måtte ta taxi hjem igjen og det var samme taxisjåfør som plukket meg opp, og da han så meg og hvordan jeg så ut, kom han med en stygg slut-shaming kommentar til meg som gjorde at jeg trodde at jeg skulle dø av skam der og da. Så måtte jeg sitte på med denne sjåføren helt hjem til meg, hvor jeg desperat vasket munnen min med såpe.

Likevel var den siste gangen jeg ble kastet ut fra akuttpsykiatrisk den verste opplevelsen i livet til nå.

Beklager at jeg delte dette, men jeg føler at tråden inviterte til å dele vonde opplevelser og jeg hadde behov for å sette min «pinglete» opplevelse i perspektiv. 

Du trenger ikke beklage noe som helst når du ikke har gjort noe galt. 

Det å bli kastet ut av akuttpsykiatrisk var altså enda verre enn overgrepene for deg. Det viser at ting man forventes å tåle kan være traumatiske. 

[Grendel]

Jeg har vært veldig heldig. Det eneste som var "traumatisk light" er at jeg ble innlagt med alvorlig sykdom i førskolealder. Det var i et land med annet språk og uten at foreldrene mine kunne være med. (Gammeldags). Det innebar også å bli bundet fast (av en god, praktisk grunn).

Det gav søvnvansker og uforklarlige smerter. Jeg tror sykehusoppholdet var grunnen, for det gikk over etter å ha snakket med det om med en behandler (fortsatt som barn). Jeg har skjønt at man ikke lenger tror det fungerer å grave i traumer i fortiden, men det fungerte på meg og føltes som en stor lettelse. Det var "traume light" i nær fortid.

Det har ingen ting å si nå. Jeg var overdrevent redd for sprøyter en stund. Det rare er at jeg husker detaljene veldig godt, og de stemmer med virkeligheten. Ellers husker jeg veldig lite fra så ung alder. 

[AnonymBruker]

Det verste som har skjedd meg er at jeg som ungdom/barn ble flyttet til Norge. 

Dette førte til mange år med traumer som har gitt meg ptsd og fryktelig store problemer med å klare meg. Uten å gå mer innpå hva det gjelder, men jeg levde i en tilstand av frykt og ingen beskyttet meg til tross for flere " rop om hjelp", dette i en periode på mange år. 

Dessverre er disse hendelsene vært så ødeleggende for meg at de fortsatt påvirker meg over 30 år senere. I en så stor grad at jeg bare kjemper hver dag mot å bli ufør. 

Anonymkode: 2d779...dfc

[ISW]

Sokk skrev (20 timer siden):

Taxisjåføren var norsk faktisk. Misogyni kjenner ingen grenser.

Han andre har en del tegn på psykopati har jeg innsett i ettertid. Men det var bare ADHD som var diagnostisert. Han var også veldig aktiv vert for folk som drev couch surfing… Jeg skal definitivt ikke gjøre det, for du vet ikke hvem du kommer til.

For min egen del så gjemmer meg bak at jeg mener dette skjedde under en veldig lang hypomani. Ikke som unnskyldning, men kanskje en formildende omstendighet som gjør det lettere å leve med. 

Beklager forutinntattheten. Det var ikke meningen.

Har tenkt en del på innlegget ditt og synes det er utrolig trist at dette har skjedd med deg. Tilsvarende er det imponerende at du har blitt såpass normal og ressurssterk som du er, når du har opplevd så mye dritt som du har og har såpass mye å stri med.

[frosken]

Worriesome Plenty 2 skrev (17 timer siden):

Det værste jeg har opplevd er all hundsingen fra jeg var barn, frem til jeg ble en diger gubbe.

Hva er det med meg som utstråler at jeg finner meg i å bli behandlet dårlig?

Enkelepisoder som er verst var da jeg ble flyttet til en spykehjen for kronikere 18 år gammel. I ett bedritent høl på landet med kraftig parkinsonisme da jeg var tvangsmedisinert på 16 mg haldol og ikke klarte få på meg skoen en gang. Og de jeg var innlagt med var helt fjerne. Type dreit på seg, virket hjerneskadede osv. Det var ikke en gang en psykiatrisk sykepleier der en gang. Og personalet var noen dominerende idioter som likte makten de fikk av å hundse over oss. Nekte oss røyk, tvinge meg til å spise mens jeg brakk meg osv. Måtte vente nærmere 2 måneder før tilsynslegen gadd justere dosen på haldolen slik at jeg ble motorisk frisk igjen. 
 

Men jeg viste de jævlene til slutt.

 

 

Jeg blir også alltid satt ut at historien om psykehjemmet - og at det skjedde på et tidspunkt hvor dette ikke lenger skulle kunne skje. Og at du var altfor ung til at det skulle være mulig for fagpersoner å tenke at psykehjem var løsningen.  Men opplever du fortsatt å bli dårlig behandlet? 

[Sokk]

ISW skrev (28 minutter siden):

Beklager forutinntattheten. Det var ikke meningen.

Har tenkt en del på innlegget ditt og synes det er utrolig trist at dette har skjedd med deg. Tilsvarende er det imponerende at du har blitt såpass normal og ressurssterk som du er, når du har opplevd så mye dritt som du har og har såpass mye å stri med.

Det er hyggelig at du sier det.

Det er rart at du synes det er ille at det har skjedd med meg, for selv om jeg tenker at han fyren var ganske slem ved mange anledninger, så klarer jeg egentlig bare å se min egen store skyld i det hele.

I den perioden det skjedde var jeg virkelig helt over styr i lang tid. Jeg løp liksom bare videre hele tiden. I tillegg tror jeg at jeg brukte veldig mange uhensiktsmessige forsvarsmekanismer. Jeg klarte ikke å ta sannheten innover meg. Jeg reagerte derfor på rare måter. Deretter glemte jeg det litt, jeg glemte f.eks helt at det ble tatt en film på et tidspunkt. Men jeg fikk veldig mye angst/skam av noen ting som skjedde i tilknytning til første fødsel som kanskje skyldtes disse opplevelsene.

Så, da jeg strevde psykisk etter fødsel nr 2, kom alt dette tilbake som om noen traff meg med en murstein. Det passet helt perfekt til å forklare mitt depressive syn på meg selv om hvor verdiløs jeg er og hvordan alle bare kunne og ville bruke meg. Men jeg oppfyller ikke kravene til PTSD, så da er det liksom ikke relevant på DPS.

Jeg er veldig lei meg for at jeg ikke har fått anledning til å snakke om dette. Det er sikkert delte meninger om hvorvidt det er lurt å snakke om slike ting, men for meg bidrar dette veldig til mine depressive grublerier og forestillinger og jeg skulle gjerne lettet litt på byrden. Jeg husker mest fragmenter av veldig sterke sanseinntrykk, som absolutt ikke egner seg å dele i f.eks gruppeterapi.

Men som sagt. Det var verre å bli kastet ut av akuttpsykiatrisk i fjor høst. En ting er en psykopatisk voldtektsmann, jeg forventer lite av ham, en annen ting er å tråkke på sårbare folk når du er en erfaren overlege (OG psykolog). Da er standarden høyere. 

[frosken]

Sokk skrev (1 minutt siden):

Det er hyggelig at du sier det.

Det er rart at du synes det er ille at det har skjedd med meg, for selv om jeg tenker at han fyren var ganske slem ved mange anledninger, så klarer jeg egentlig bare å se min egen store skyld i det hele.

I den perioden det skjedde var jeg virkelig helt over styr i lang tid. Jeg løp liksom bare videre hele tiden. I tillegg tror jeg at jeg brukte veldig mange uhensiktsmessige forsvarsmekanismer. Jeg klarte ikke å ta sannheten innover meg. Jeg reagerte derfor på rare måter. Deretter glemte jeg det litt, jeg glemte f.eks helt at det ble tatt en film på et tidspunkt. Men jeg fikk veldig mye angst/skam av noen ting som skjedde i tilknytning til første fødsel som kanskje skyldtes disse opplevelsene.

Så, da jeg strevde psykisk etter fødsel nr 2, kom alt dette tilbake som om noen traff meg med en murstein. Det passet helt perfekt til å forklare mitt depressive syn på meg selv om hvor verdiløs jeg er og hvordan alle bare kunne og ville bruke meg. Men jeg oppfyller ikke kravene til PTSD, så da er det liksom ikke relevant på DPS.

Jeg er veldig lei meg for at jeg ikke har fått anledning til å snakke om dette. Det er sikkert delte meninger om hvorvidt det er lurt å snakke om slike ting, men for meg bidrar dette veldig til mine depressive grublerier og forestillinger og jeg skulle gjerne lettet litt på byrden. Jeg husker mest fragmenter av veldig sterke sanseinntrykk, som absolutt ikke egner seg å dele i f.eks gruppeterapi.

Men som sagt. Det var verre å bli kastet ut av akuttpsykiatrisk i fjor høst. En ting er en psykopatisk voldtektsmann, jeg forventer lite av ham, en annen ting er å tråkke på sårbare folk når du er en erfaren overlege (OG psykolog). Da er standarden høyere. 

Dette kan du jo snakke med nåværende psykolog om. Hvis du synes det er vanskelig å komme i gang, så kan du jo ta med innlegget over og lese for henne. 

[Sokk]

frosken skrev (4 minutter siden):

Dette kan du jo snakke med nåværende psykolog om. Hvis du synes det er vanskelig å komme i gang, så kan du jo ta med innlegget over og lese for henne. 

Dette er kanskje litt rart, men jeg føler det er upassende å ta opp med henne. Hun er en ordentlig og dannet eldre dame, og det føles nesten som et overgrep mot henne å ta det opp…

Men en dag håper jeg å få muligheten. 

[psykedeliker]

Sokk skrev (21 timer siden):

Jeg dro fordi han ba meg om det og jeg trengte desperat at han skulle like meg, for jeg taklet ikke alternativet og hva det betydde.

Hva var alternativet?

[frosken]

Sokk skrev (2 minutter siden):

Dette er kanskje litt rart, men jeg føler det er upassende å ta opp med henne. Hun er en ordentlig og dannet eldre dame, og det føles nesten som et overgrep mot henne å ta det opp…

Men en dag håper jeg å få muligheten. 

Akkurat der mener jeg du må skjerpe deg. 

[Sokk]

psykedeliker skrev (1 minutt siden):

Hva var alternativet?

At han hadde lurt meg hele tiden.

[psykedeliker]

Sokk skrev (Akkurat nå):

At han hadde lurt meg hele tiden.

Denne skjønte jeg ikke. Hadde han ikke det i utgangspunktet?

[Sokk]

frosken skrev (Akkurat nå):

Akkurat der mener jeg du må skjerpe deg. 

Jeg prøvde å ta det opp med psykologen på DPS og det gikk veldig dårlig. Hun misforsto totalt og jeg fikk akutt paranoia da jeg gikk ut av timen.

Jeg kan omformulere til at jeg finner en passende mulighet en dag. 

[Sokk]

psykedeliker skrev (Akkurat nå):

Denne skjønte jeg ikke. Hadde han ikke det i utgangspunktet?

Jo, men jeg taklet ikke å innse det. Jeg forlot samboeren min for ham. 

[frosken]

Sokk skrev (1 minutt siden):

Jeg prøvde å ta det opp med psykologen på DPS og det gikk veldig dårlig. Hun misforsto totalt og jeg fikk akutt paranoia da jeg gikk ut av timen.

Jeg kan omformulere til at jeg finner en passende mulighet en dag. 

Det vil overraske med veldig om psykologen ikke har hørt historier som er minst like ille mange ganger før. Er det noe du kan være sikker på, så er det at flertallet av hennes pasienter har vonde - og svært vonde - erfaringer med seg. Grunnen til at jeg foreslo at du kunne skrive noe og bruke det innledningsvis, er at du da er sikker på at du får gitt henne et overblikk over hva du vil snakke om - før dere snakker om detaljer. 

Men du gjør dette selvfølgelig som du vil, men jeg er overrasket over hvor passiv innstilling du har til å ta tak i noe du selv sier har hatt stor innvirkning på ditt liv. 

 

[Sokk]

frosken skrev (24 minutter siden):

jeg er overrasket over hvor passiv innstilling du har til å ta tak i noe du selv sier har hatt stor innvirkning på ditt liv. 

Dette er dine ord. Jeg er ikke enig. Jeg har latt være å tenke på det i lange perioder. Hvis jeg har ventet 10 år med å gå inn i det, så går det nok fint å vente litt til, så jeg er sikker på at det ikke skal bli en like dårlig opplevelse som hos psykologen på DPS.

Opplevelsene med å bli kastet ut har derimot vært tema hos psykologen. Hun vet også at det finnes voldtekt i historikken. Men jeg vet ennå ikke om jeg vil snakke med akkurat henne om disse sistnevnte opplevelsene. 

[ISW]

Sokk skrev (29 minutter siden):

Dette er dine ord. Jeg er ikke enig. Jeg har latt være å tenke på det i lange perioder. Hvis jeg har ventet 10 år med å gå inn i det, så går det nok fint å vente litt til, så jeg er sikker på at det ikke skal bli en like dårlig opplevelse som hos psykologen på DPS.

Opplevelsene med å bli kastet ut har derimot vært tema hos psykologen. Hun vet også at det finnes voldtekt i historikken. Men jeg vet ennå ikke om jeg vil snakke med akkurat henne om disse sistnevnte opplevelsene. 

Jeg tror de fleste terapeuter er vant med ganske tøffe beskrivelser av overgrep og andre vonde hendelser. Jeg kan bare referere til noe så uskyldig som min rolle som frivillig, og jeg får omtrent daglig når jeg er der, helt jævlige beskrivelser. Jeg tåler det i alle fall.

[frosken]

Sokk skrev (32 minutter siden):

Dette er dine ord. Jeg er ikke enig. Jeg har latt være å tenke på det i lange perioder. Hvis jeg har ventet 10 år med å gå inn i det, så går det nok fint å vente litt til, så jeg er sikker på at det ikke skal bli en like dårlig opplevelse som hos psykologen på DPS.

Opplevelsene med å bli kastet ut har derimot vært tema hos psykologen. Hun vet også at det finnes voldtekt i historikken. Men jeg vet ennå ikke om jeg vil snakke med akkurat henne om disse sistnevnte opplevelsene. 

Det er selvfølgelig ok at du ikke er enig. Men måten du skrev om dette, inklusive at du var lei deg for at du aldri hadde fått muligheten til å snakke om det, synes jeg gjorde min kommentar rimelig. Hva man får ut av behandling hos psykolog, avhenger stort sett alltid veldig av hva man selv tar initiativ til å snakke om - og særlig gjelder vel det de eldre psykologene som gjerne er ganske psykodynamisk orientert.  

[Worriesome Plenty 2]

frosken skrev (1 time siden):

Jeg blir også alltid satt ut at historien om psykehjemmet - og at det skjedde på et tidspunkt hvor dette ikke lenger skulle kunne skje. Og at du var altfor ung til at det skulle være mulig for fagpersoner å tenke at psykehjem var løsningen.  Men opplever du fortsatt å bli dårlig behandlet? 

Nei jeg opplever ikke å fortsatt bli dårlig behandlet. Med noen unntak. Men jeg er lettkrenket og kan ikke sosialisere så godt. ☺️