AnonymBruker Skrevet 17. februar Skrevet 17. februar Jeg trenger håp... Anonymkode: 27a98...297 1 Siter
AnonymBruker Skrevet 17. februar Skrevet 17. februar Hensynet til barna mine. Anonymkode: a0dde...f20 1 Siter
krøll9 Skrevet 17. februar Skrevet 17. februar Først: Jeg mistet muligheten gjennom innleggelse Deretter: realisasjonen av hva jeg hadde gjort mot barna og all annen familie under sykdomsperioden. Over en to års periode som fortsatt var ganske ustabil og preget av en del fortsatt og tilbakevendende "derealisasjon" hadde jeg en prosess hvor jeg gradvis landet igjen og klarte skjønne hva jeg hadde drevet med. Jeg har tatt et helt tydelig standpunkt: Det er helt utelukket å gjøre det. Har hatt tanker og langvarige depresjoner igjen, men har ikke gjort eller vurdert å gjøre noe slikt igjen siden jeg kom mer eller tilbake til meg selv. Men det skjedde gradvis og de to første årene etter innleggelsen som ble avsluttet gjennom koronanedstenging var farlige. TS. Du må ta en aktiv beslutning om det sm ikke er en tilgjengelig opsjon. Videre må du behandle de tingene som gjør alt håpløst. Du må behandles for depresjon dersom det er problemet eller forsøke å endre på livsomstendigheter i den grad det lar seg gjøre dersom det er ytre faktorer som er hovedproblem. I en overgang må du kanskje akseptere at situasjonen er ganske ille, gjøre det beste ut av det. Og livet er langt ennå og med tiden kan du muligens få en endret situasjon og oppleve fine ting du går glipp av dersom du ikke henger på. Livet er enveiskjørt og det finnes ingen mulighet til u-sving lenger hvis du allerede har kjørt ut av banen. 1 Siter
FjellOgDalar Skrevet 18. februar Skrevet 18. februar (endret) For meg ble det å nesten lykkes med selvmord og pådra meg permanente skader et vendepunkt. Etter hvert gikk det opp for meg at flere enn jeg trodde ønsket å ha meg i live. Mens alt fokus var på å lære og gå igjen, klarte jeg å bli rusfri. Jeg så klarere enn på lenge at jeg ikke ønsket å rote rundt i selvdestruktivitet.Så da jeg et par år seinere gikk på en ny smell, så jeg at jeg skyldte MEG SELV og de rundt meg en siste krampetrekning. Ingen behandling skulle stå uprøvd, så jeg ba om ECT og fikk det. Langt bedre løsning for meg enn å dø, skulle det vise seg. Dette er nå snart sju år siden. I løpet av denne tida har jeg ikke vært deprimert eller trengt innleggelse en eneste gang. Til sommeren fullfører jeg en fagskoleutdannelse. Det har vært viktig for meg å bygge pent og pyntelig. Legge stein på stein i mitt eget tempo uten opphausing rundt ressurser og hvor fantastisk langt det er mulig å nå. I sin tid førte det til at jeg stilte totalt urealistiske krav til meg selv, overbelastet et sårbart nervesystem og «kortsluttet». Nå vet jeg hvor mye jeg faktisk hadde gått glipp av om jeg hadde dødd for snart ni år siden. Håp finnes for de fleste, selv om det ikke er lett å se. Gi framtida en sjanse, du kan bli positivt overrasket. En dag om gangen, noen som tror på en, og tidvis håper for en kan være godt. Endret 18. februar av FjellOgDalar 4 Siter
AnonymBruker Skrevet 18. februar Skrevet 18. februar Jeg ville leve, har aldri angret på at jeg valgte live🙂 Anonymkode: f0d6e...a3f 1 Siter
Glitter Skrevet 18. februar Skrevet 18. februar Jeg kan fortsatt bli suicidal når jeg er veldig deprimert, men jeg også har permanente skader etter selvmordsforsøk som forringer livskvaliteten min. Jeg har vel bare innsett det at dør jeg så er alt ferdig. Da er det ingen vei tilbake og jeg får ikke mulighet til å evt oppleve at livet blir bedre. Derfor blir jeg veldig bekymret i perioder hvor presset fra universet om at jeg må dø blir sterkt. Da blir jeg redd for å bli så sliten at jeg gir etter. Jeg har generelt sett mer kampvilje i meg nå enn hva jeg hadde. Også tror jeg det å bli eldre og bli kvitt personlighetsforstyrrelsen har hjulpet også. 0 Siter
AnonymBruker Skrevet 18. februar Skrevet 18. februar Samme som mange. På grunn av barna. Senere på grunn av at jeg måtte finne andre verdier i livet enn de vanlige for å ha noe å fortsette for. For eksempel ikke tenke at det er verdens ende og katastrofe at jeg ikke er så god som andre, har så god råd som andre, ha alt på stell som andre. Å godta meg selv som jeg er...selv om ikke alle liker meg. Anonymkode: d22a7...cd5 2 Siter
AnonymBruker Skrevet 19. februar Skrevet 19. februar Hvor mye av det behandler har sagt har gjort at du revurderer/revurderte beslutningen din om å ta livet ditt? Anonymkode: a0dde...f20 0 Siter
Eva Sofie Skrevet 19. februar Skrevet 19. februar En lege påpekte at "oddsene var ikke på din side," og hva utfallet ble en ev. neste gang. kunne ingen si. Jeg hadde påført meg varige skader. Det som har vært viktig for meg, har vært å fylle hverdagen med meningsfullt innhold. Jeg kan bli glad over å finne en ny bok/lydbok, podcast, nytt tema å lese/fordype meg i. 1 Siter
krøll9 Skrevet 19. februar Skrevet 19. februar AnonymBruker skrev (2 timer siden): Hvor mye av det behandler har sagt har gjort at du revurderer/revurderte beslutningen din om å ta livet ditt? Anonymkode: a0dde...f20 Behandlere har hatt null innvirkning på det. Har kommet frem til det ene og alene. 0 Siter
AnonymBruker Skrevet 19. februar Skrevet 19. februar krøll9 skrev (7 minutter siden): Behandlere har hatt null innvirkning på det. Har kommet frem til det ene og alene. Klarer du å si noe mer om hvorfor behandler ikke har hatt innvirkning på det? Anonymkode: a0dde...f20 0 Siter
AnonymBruker Skrevet 19. februar Skrevet 19. februar Eva Sofie skrev (34 minutter siden): Det som har vært viktig for meg, har vært å fylle hverdagen med meningsfullt innhold. Jeg kan bli glad over å finne en ny bok/lydbok, podcast, nytt tema å lese/fordype meg i. Dette gjorde meg glad å lese. Har du tips til noen gode bøker eller podcaster? Og hvilke temaer er det du interesserer deg for? Anonymkode: 27a98...297 1 Siter
Eva Sofie Skrevet 19. februar Skrevet 19. februar AnonymBruker skrev (5 timer siden): Dette gjorde meg glad å lese. Har du tips til noen gode bøker eller podcaster? Og hvilke temaer er det du interesserer deg for? Anonymkode: 27a98...297 Det å avlede seg selv gjennom å fylle dagen med annet innhold enn f.eks. grubling, kan også hjelpe om en dag er tøff (ofte pga. terapitime samme dag). Jeg går ikke inn på eksempler av bøker/podcaster, siden det vil føre tråden ut av tema. Generelt trives jeg med å lære nytt. 0 Siter
krøll9 Skrevet 20. februar Skrevet 20. februar (endret) AnonymBruker skrev (23 timer siden): Klarer du å si noe mer om hvorfor behandler ikke har hatt innvirkning på det? Anonymkode: a0dde...f20 Ja. Må jo si at de har hatt innvirkning i den forstand at jeg var sperret inne i en kritisk periode hvor jeg kunne gjort hva som helst - ingenting føltes ekte (men har aldri fått konstatert at det var psykose, så vet ikke hva greia med det var), men utover det har de ikke hatt innvirkning. Jeg har flere ganger byttet eller avbrutt behandling fordi det ikke har vært behandling men bare målløs prat. Rehenvisninger ved gjentatte depresjoner. Men behandlingen har vært enten utredning (som visst er så vanvittig vanskelig at den fortsatt ikke er sikker) eller støttesamtaler der vi vilkårlig har snakket om dagligdagse ting i nær fortid, altså siden sist time. Slik har jeg aldri jobbet med noe som helst men bare gjenfortalt og så og si fått dokumentert "hvordan det går". Noen ganger står det "vurderes som i habituell tilstand" imens jeg har så angst at jeg ikke tør åpne gardinene hjemme, likeså når jeg har vært nokså stabil og hatt det greit. Stort sett habituell tilstand uansett 🙃 Kunne like gjerne fortalt til en venn. Eller her på forumet. Ingen forskjell. Med jevne mellomrom har jeg blitt tilbudt innleggelse på DPS, men ser ikke vitsen med det eller hvorfor de spør på tidspunktene de spør. Virker helt tilfeldig for meg. NÅ er jeg frisk og i "habituell tilstand". Da er jeg IKKE sosialt tilbaketrukket, har ikke angst og redsel for at noe ille skal skje barna mine 24/7, har ikke tanker om at alle jeg kjenner er sinte på meg, eller er helt stilleliggende i senga over mange dager. Det er ikke normalt. Nå er det bra, for jeg har oversikt og styringen selv. Jeg kan jobben min, snakker når jeg vil og står trygt i meg selv. Én relevant forskjell er resepter. Behandler har foreslått masse rart, fra diverse AP til Lithium... Jeg har hatt god effekt av preparater jeg så har blitt værende med. Vi har på en måte vært litt uenige men har fortsatt å få resepter. Dosejusteringer er noe jeg driver med selv. Ikke fordi jeg har kunnskap som tilsier det, men fordi jeg over lang tid har fått oversikt over virkning og variasjoner gjennom jevnlige justeringer. Endret 20. februar av krøll9 0 Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.