Sliten og sliter med å se veien videre

[Angstlei]

Eva Sofie skrev (1 time siden):

Har du en fast koordinator og ev. IP (individuell plan) i kommunen?

Har du fått tilbud om ansvarsgruppemøte - eller hva det heter nå i moderne tid...   Der vil det kanskje være mulig å dra i samme retning. Nå virker det som om du har mange innom som gjerne vil hjelpe, men laget rundt deg er ikke samstemt.

Nei, har ikke det. Ba legen om fellesmøte, men han så ikke hensikten. Men tror jeg har krav på det. 

[Eva Sofie]

Angstlei skrev (14 timer siden):

Nei, har ikke det. Ba legen om fellesmøte, men han så ikke hensikten. Men tror jeg har krav på det. 

Det er en rettighet du har, dersom du mottar hjelp/tjenester fra flere instanser.

Det er du selv som må be om å få IP og møte.

 

Kan du spørre psykologen din om hjelp til å få i stand det?

 

Om du har behov for et slikt møte, skal ikke fastlegen sette ned foten og hevde at det trengs ikke... Selv om det spiser av legens tid...

[Angstlei]

Føler meg bare dårligere og dårligere. I forrige uke sluttet en av de nærmeste jeg hadde på Fontenehuset.
Har fått sendt han psykiateren alt av epikriser etc. håper han får sett på saken raskt når han er tilbake.
Alt føles uvirkelig og er på gråten hele tiden. Har truffet en kamerat og gått tur, men er fortsatt på gråten og nesten lammet av angst.
Vet alt blir snudd på hodet ved 22 tiden, da er jeg ikke deprimert og angsten forsvinner. Sånn er det hver dag, noen som kan forklare hvorfor det er så ekstrem variasjon hver eneste dag?. Samme dag ut og dag inn, våkner skjelvende med «kniver» i magen.

 

[ISW]

Angstlei skrev (3 timer siden):

Føler meg bare dårligere og dårligere. I forrige uke sluttet en av de nærmeste jeg hadde på Fontenehuset.
Har fått sendt han psykiateren alt av epikriser etc. håper han får sett på saken raskt når han er tilbake.
Alt føles uvirkelig og er på gråten hele tiden. Har truffet en kamerat og gått tur, men er fortsatt på gråten og nesten lammet av angst.
Vet alt blir snudd på hodet ved 22 tiden, da er jeg ikke deprimert og angsten forsvinner. Sånn er det hver dag, noen som kan forklare hvorfor det er så ekstrem variasjon hver eneste dag?. Samme dag ut og dag inn, våkner skjelvende med «kniver» i magen.

 

Nå er det ikke min forventning at angsten din skal bli kurert av det jeg skriver her, men:

Etter å ha fulgt deg her en stund, så opplever jeg at veldig mye handler om medisiner. Jeg tror gjerne at du kunne hatt en viss effekt av f.eks. antipsykotika, men jeg tror ikke du kommer unna at tankemønsteret må endres for å få gjort noe med dette. Jeg merker selv at når jeg øver meg på å ikke gi angsten næring og ikke være redd for den, så går det ganske mye bedre.

Tror du at du klarer å være litt mer likegyldig til om du har angst? At du tenker at du har tenkt i disse mønstrene så lenge at det ikke er rart at du har angst, men at du kan la den være litt i fred? Angsten kommer når den kommer, og forsvinner når den forsvinner. Men den er ikke farlig, selv om den er ekstremt ubehagelig.

Det trenger ikke være et mål å aldri ha angst igjen. Men det kan være et mål å ikke bry seg så mye om du har angst. Lev livet ditt, lev med hjertebank, pust med den tunge pusten, for det er heldigvis ikke farlig. En reaksjon kroppen laget for å redde livet vårt, dreper oss neppe.

[Angstlei]

ISW skrev (52 minutter siden):

Nå er det ikke min forventning at angsten din skal bli kurert av det jeg skriver her, men:

Etter å ha fulgt deg her en stund, så opplever jeg at veldig mye handler om medisiner. Jeg tror gjerne at du kunne hatt en viss effekt av f.eks. antipsykotika, men jeg tror ikke du kommer unna at tankemønsteret må endres for å få gjort noe med dette. Jeg merker selv at når jeg øver meg på å ikke gi angsten næring og ikke være redd for den, så går det ganske mye bedre.

Tror du at du klarer å være litt mer likegyldig til om du har angst? At du tenker at du har tenkt i disse mønstrene så lenge at det ikke er rart at du har angst, men at du kan la den være litt i fred? Angsten kommer når den kommer, og forsvinner når den forsvinner. Men den er ikke farlig, selv om den er ekstremt ubehagelig.

Det trenger ikke være et mål å aldri ha angst igjen. Men det kan være et mål å ikke bry seg så mye om du har angst. Lev livet ditt, lev med hjertebank, pust med den tunge pusten, for det er heldigvis ikke farlig. En reaksjon kroppen laget for å redde livet vårt, dreper oss neppe.

Skjønner det virker sånn, men har jobbet og jobber mye kognitivt, men når den relativt tunge depresjonen slo til ble det vanskelig.
Har ikke vært så deprimert før. Men er i bunn og grunn ening i at løsningen ligger i tankene, men føler jeg ikke er i stand til det fullt ut slik det er nå uten medisiner. Dette mener også psykologen som har kjent meg lenge. Men er også farlig hvis jeg har for store forventninger til medisinene også.