Vurderer å flytte, men blir det å gi tapt for sykdommen?

[AnonymBruker]

Jeg har kompleks ptsd og bor i en liten leilighet i Oslo. Noe av det som er vanskelig for meg, er å tåle lyder, og jeg blir kjempestressa, aktivert og sliten av å høre alt som skjer hos naboene og utenfor. Jeg går stort sett med ørepropper hele tiden, selv om jeg prøver å eksponere meg og har blitt noe bedre. Jeg har veldig angst for å føle meg fanget, så offentlig transport er nesten uoverkommelig for meg, og da er det tungvint å bo i Oslo. Jeg tør ikke være ute om kvelden, så tester, kino, konserter og restaurantmiddager utgår. Jeg går hos traumepsykolog og venter på plass på Modum. Nå er jeg på hytta på landet. Her kan jeg senke skuldrene og puste fritt, sove mer enn 5 timer om natten og har nesten ikke smerter. Her tør jeg å kjøre bil, og er mye ute i skogen, elsker praktiske oppgaver på tomta. Merker at jeg fint kan være alene en uke uten å snakke med noen, men melder og snapper med venninner. Har noe familie der jeg ev tenker å flytte, og nye venner kan man jo få på et nytt sted. Så melder tanken seg: kanskje jeg skal flytte på landet, når nervesystemet er så mye roligere her, og jeg kan kjenne på glede og ro? Her kan jeg også oppfylle drømmen om å få en hund. Men så tenker jeg også: lar jeg de som har påført meg denne sykdommen vinne da? Skal jeg ta hele den harde og lange kampen for å kanskje få et akseptabelt liv i byen? Jeg har jo venninner og gammel far i byen. Jeg bare lengter sånn etter den roen jeg får her, og får så sterk angst når jeg tenker på å dra tilbake til byen. 

Dette ble langt, håper noen orker å lese 🙏

Anonymkode: e86a4...9d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg har kompleks ptsd og bor i en liten leilighet i Oslo. Noe av det som er vanskelig for meg, er å tåle lyder, og jeg blir kjempestressa, aktivert og sliten av å høre alt som skjer hos naboene og utenfor. Jeg går stort sett med ørepropper hele tiden, selv om jeg prøver å eksponere meg og har blitt noe bedre. Jeg har veldig angst for å føle meg fanget, så offentlig transport er nesten uoverkommelig for meg, og da er det tungvint å bo i Oslo. Jeg tør ikke være ute om kvelden, så tester, kino, konserter og restaurantmiddager utgår. Jeg går hos traumepsykolog og venter på plass på Modum. Nå er jeg på hytta på landet. Her kan jeg senke skuldrene og puste fritt, sove mer enn 5 timer om natten og har nesten ikke smerter. Her tør jeg å kjøre bil, og er mye ute i skogen, elsker praktiske oppgaver på tomta. Merker at jeg fint kan være alene en uke uten å snakke med noen, men melder og snapper med venninner. Har noe familie der jeg ev tenker å flytte, og nye venner kan man jo få på et nytt sted. Så melder tanken seg: kanskje jeg skal flytte på landet, når nervesystemet er så mye roligere her, og jeg kan kjenne på glede og ro? Her kan jeg også oppfylle drømmen om å få en hund. Men så tenker jeg også: lar jeg de som har påført meg denne sykdommen vinne da? Skal jeg ta hele den harde og lange kampen for å kanskje få et akseptabelt liv i byen? Jeg har jo venninner og gammel far i byen. Jeg bare lengter sånn etter den roen jeg får her, og får så sterk angst når jeg tenker på å dra tilbake til byen. 

Dette ble langt, håper noen orker å lese 🙏

Anonymkode: e86a4...9d3

Skjønner deg veldig godt. Du er veldig følsom og må ha det ro rundt deg. Hva med å leige ut leiligheten din i byen hvis du eiger og leige noe på landet? Teste det ut og evt kjenne om det er riktig for deg? Hvis du blir bedre og evt savner byen og vil prøve der igjen så er det bare å flytte tilbake igjen

Anonymkode: 66a19...bb2

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Men så tenker jeg også: lar jeg de som har påført meg denne sykdommen vinne da?

Det er et verdispørsmål, og verdiene dine velger du selv.

[Vendi]

Jeg tenker at hadde jeg vært deg, så hadde jeg flyttet på landet hvis jeg hadde hatt mulighet til det. Det er jo når du har det rolig rundt deg at du fungerer best. Jeg synes ikke det har så mye å gjøre med å gi tapt for sykdommen, eller å la de som påførte deg sykdommen vinne. Jeg tenker at du heller kan se på det som at det er du som vinner, iom at du gjør noe godt for deg selv

[AnonymBruker]

K-PTSD er jo vel så mye en tilstand som en sykdom, og det virker som du plages i sterk grad i hverdagen. 

Jeg tenker du vinner om du skaper deg en best mulig hverdag der du opplever ro og trygghet. 

Anonymkode: 0cba6...4bb