En person spurte meg om man ikke like gjerne kunne jobbe om en satt et barn til verden?

[stjernestøv]

Ikkeanonymnok skrev (16 minutter siden):

Men et sted må skillet gå. 
Tenk at du har to nesten identiske familier som din. Det er ingenting som potensielt sier at den ene familien er skadelig for barnet og den andre ikke er det. Så erfaring og kunnskap tilsier at da bør man sjekke begge. Kanskje man forebygger noe, kanskje alt er i orden. Men om de ikke sjekker noen av de og det faktisk går galt med én eller begge, hvem skal ha skylden da? Er det også BV sin feil? Da gjør de en dårlig jobb fordi de ikke sjekket nok? Fordi de ikke sjekket en familie med kjent psykisk lidelse? Eller skulle de ikke sjekket din, men sjekket den andre, bare fordi? For hvordan skal mennesket i BV skille hva som er potensielt skadelig og ikke om de ikke gjør undersøkelser når de har fått en bekymringsmelding? 

Skulle de bare antatt at familien din hjalp til uten å sjekke? 

 

De kunne hørt på meg og de var velkommen hjem til oss uten bekymringsmelding, de ventet på det i flere år. Er det mulig? De kunne vel bare ha kommet hjem til oss lenge før det? Ikke gått rundt å mistenke meg for alt mulig, det er det jeg reagerer på. Jeg gjorde mitt beste og sa alltid at barna kom først for meg og det gjorde de, og de gangene jeg var innlagt snakket vi på telefonen flere ganger om dagen. 

[Ikkeanonymnok]

stjernestøv skrev (13 minutter siden):

De kunne hørt på meg og de var velkommen hjem til oss uten bekymringsmelding, de ventet på det i flere år. Er det mulig? De kunne vel bare ha kommet hjem til oss lenge før det? Ikke gått rundt å mistenke meg for alt mulig, det er det jeg reagerer på. Jeg gjorde mitt beste og sa alltid at barna kom først for meg og det gjorde de, og de gangene jeg var innlagt snakket vi på telefonen flere ganger om dagen. 

De kan ikke bare tro på hva familiene sier uten undersøkelser. Det er så utrolig mange som lyger, både av voksne og barn, i sånne situasjoner. 

Ellers tenker jeg at det her kanskje er mer til historien din enn hva jeg vet? 
F.eks. hvorfor mener du at de har mistenkt deg for noe? På hvilket grunnlag skulle de kommet på «kaffeslabberas» uten en bekymringsmelding?

Når én eller begge foreldre blir innlagt i psykiatrien mener jeg det burde vært standard å lage en undersøkelsessak hos BV. 

 

Endret 1 time siden av Ikkeanonymnok

[stjernestøv]

Ikkeanonymnok skrev (2 minutter siden):

De kan ikke bare tro på hva familiene sier uten undersøkelser. Det er så utrolig mange som lyger, både av voksne og barn, i sånne situasjoner. 

Ellers tenker jeg at det her kanskje er mer til historien din enn hva jeg vet? 
F.eks. hvorfor mener du at de har mistenkt deg for noe? På hvilket grunnlag skulle de kommet på «kaffeslabberas» uten en bekymringsmelding?

Når én eller begge foreldre blir innlagt i psykiatrien mener jeg det burde vært standard å lage en undersøkelsessak hos BV. 

 

Hehe ok, jeg lyver aldri og barna mine løy heller ikke, de var opplært til å si sannheten og at å lyve var galt. 

Merket jo det på ansvarsmøter at alle mistenkte meg for noe og var opptatt av om jeg tok medisiner og blandet seg i det, det hadde de ingenting med. Og de mente jeg styrte medisineringen til min sønn og det stemmer ikke, hadde tett samarbeid med hans psykiater. Det stod i journalen at de ventet på bekymringsmelding så de kunne komme inn i hjemmet, de kunne bare kommet for min del. Hadde ikke noe å skjule. 

Vi ba om hjelp selv til avlastning men de var jo klin kokos og kristne og tjente Gud sa de til barna da de spurte hvorfor de var der. 

[Ikkeanonymnok]

stjernestøv skrev (8 minutter siden):

Hehe ok, jeg lyver aldri og barna mine løy heller ikke, de var opplært til å si sannheten og at å lyve var galt. 

Merket jo det på ansvarsmøter at alle mistenkte meg for noe og var opptatt av om jeg tok medisiner og blandet seg i det, det hadde de ingenting med. Og de mente jeg styrte medisineringen til min sønn og det stemmer ikke, hadde tett samarbeid med hans psykiater. Det stod i journalen at de ventet på bekymringsmelding så de kunne komme inn i hjemmet, de kunne bare kommet for min del. Hadde ikke noe å skjule. 

Vi ba om hjelp selv til avlastning men de var jo klin kokos og kristne og tjente Gud sa de til barna da de spurte hvorfor de var der. 

Jeg er opplært til det samme men da jeg var hos barnevernet som barn så sa jeg fortsatt at alt var fint hjemme selvom det ikke var det. Så man kan være så godt opplært man bare vil, men barn vil ofte lyve for å beskytte foreldre. Og foreldre lyver av egoisme (i sånne settinger). 
Betyr ikke at du eller dine barn lyver men det blir for lettvint å sitte her nå og påstå at det overhode ikke ville skjedd. 

Selvfølgelig var de opptatt av at du tok medisiner, du var jo syk? Kanskje de mistenkte deg for noe, kanskje det bare var sykdommen din som trodde det. Jeg vet ikke. 

Nå kan ikke jeg alle rutinene og reglene til BV men det er usannsynlig å tro at de kan gå inn i et hjem uten en bekymringsmelding med mindre det er noe kritisk og akutt. Hvis de bare kunne kommet, kunne ikke du invitert de da? Som et forebyggende tiltak eller for ro i sjelen? De hadde nok ikke takket nei om de «ventet på en vei inn».