har lyst skade meg selv..

[AnonymBruker]

Det er det eneste som hjelper.. bare det å få smerten til sårene istedenfor det psykiske smerten..har egentlig lyst ta selvmord men samtidig redd. har hendt før jeg har tatt dødelige doser på medisiner og angret rett etterpå

jeg er håpløs. kommer meg ikke ut av dette. en evig sirkel

Anonymkode: 471ed...6d8

[XbellaX]

Ut å løp. Gå en lang lang tur. På med hodetelefoner, musikk eller en podcast. SLIT deg ut. Hugg ved. Hiv deg rundt og skrubb og vask badet, skur dusjkabinettet. Rydd sokk og undertøyskuffen. Vask ned gangen for sommeren. Bak brød. Lag middager for de kommende dagene du kan ha klar i kjøleskap. Beveg deg. 

[AnonymBruker]

Kan du ringe en av hjelpetelefonene? Får du hjelp av behandler/medisiner? 

Anonymkode: 0aa5f...5f0

[AnonymBruker]

Det er bare en myte at smerten overføres til sårene 

Anonymkode: 1eb66...c51

[Glitter]

Det kan jeg forstå, men det er jo bare en midlertidig løsning og i verste fall ender du slik jeg endte. "Uskyldig" selvskading til alvorlig selvskading som krevde operasjoner og gipsing og også blodoverføring. Eneste jeg sitter igjen med er skikkelig store og stygge arr, nerveskader og skam. 

Gjør alt mulig annet enn å skade deg selv. Som nevnt over hive deg rundt med husarbeid eller fysisk aktivitet. 

Så må du ta et standpunkt. Bestemme deg for at du er ferdig å skade deg selv. Da jeg gjorde det, og sa det høyt til legen på sykehuset som hadde lappet meg sammen flere ganger så begynte jeg å gråte og hele kroppen skalv ukontrollert. For det var så sterkt for meg å endelig bestemme meg for at denne gangen var siste gang. Det er 3,5 år siden nå og jeg har ikke kuttet meg siden. 

Har hatt trang innimellom, men ikke vært i nærheten av å faktisk gjøre det. 

Har mange andre ting å jobbe med per i dag, men det er i hvertfall ikke en av tingene. 

Du kan klare å ta et slikt standpunkt selv. Men hvis det er veldig ille for tiden så kan det å ta det dag for dag, eller utsette det til i morgen (for så å utsette det på nytt og på nytt) være til hjelp. Det som gjorde at jeg klarte å bestemme meg for det selv var den intense skammen jeg følte på i møte med helsevesenet. Jeg skadet meg ikke for å få oppmerksomheten deres, men det førte likevel til en oppmerksomhet som jeg ikke ville ha og som fikk meg til å føle meg skamfull og veldig veldig liten. Så jeg tok skammen og brukte den til noe bra, nemlig å bestemme meg for at nå var jeg ferdig med denne måten å håndtere vonde følelser og stemmer på. 

Vet jo ingenting om hvorfor du selvskader, det kan være en million grunner og de grunnene krever ulik tilnærming. Men nå har jeg i det minste delt min erfaring med det også får du se om det er noe som kan hjelpe deg eller om det er helt annerledes for deg. ❤️

[Havfruen]

Glitter skrev (47 minutter siden):

Det kan jeg forstå, men det er jo bare en midlertidig løsning og i verste fall ender du slik jeg endte. "Uskyldig" selvskading til alvorlig selvskading som krevde operasjoner og gipsing og også blodoverføring. Eneste jeg sitter igjen med er skikkelig store og stygge arr, nerveskader og skam. 

Gjør alt mulig annet enn å skade deg selv. Som nevnt over hive deg rundt med husarbeid eller fysisk aktivitet. 

Så må du ta et standpunkt. Bestemme deg for at du er ferdig å skade deg selv. Da jeg gjorde det, og sa det høyt til legen på sykehuset som hadde lappet meg sammen flere ganger så begynte jeg å gråte og hele kroppen skalv ukontrollert. For det var så sterkt for meg å endelig bestemme meg for at denne gangen var siste gang. Det er 3,5 år siden nå og jeg har ikke kuttet meg siden. 

Har hatt trang innimellom, men ikke vært i nærheten av å faktisk gjøre det. 

Har mange andre ting å jobbe med per i dag, men det er i hvertfall ikke en av tingene. 

Du kan klare å ta et slikt standpunkt selv. Men hvis det er veldig ille for tiden så kan det å ta det dag for dag, eller utsette det til i morgen (for så å utsette det på nytt og på nytt) være til hjelp. Det som gjorde at jeg klarte å bestemme meg for det selv var den intense skammen jeg følte på i møte med helsevesenet. Jeg skadet meg ikke for å få oppmerksomheten deres, men det førte likevel til en oppmerksomhet som jeg ikke ville ha og som fikk meg til å føle meg skamfull og veldig veldig liten. Så jeg tok skammen og brukte den til noe bra, nemlig å bestemme meg for at nå var jeg ferdig med denne måten å håndtere vonde følelser og stemmer på. 

Vet jo ingenting om hvorfor du selvskader, det kan være en million grunner og de grunnene krever ulik tilnærming. Men nå har jeg i det minste delt min erfaring med det også får du se om det er noe som kan hjelpe deg eller om det er helt annerledes for deg. ❤️

Da du selvskadet deg; var du ikke tilstrekkelig medisinert og i samtaleterapi da?

[Glitter]

Havfruen skrev (Akkurat nå):

Da du selvskadet deg; var du ikke tilstrekkelig medisinert og i samtaleterapi da?

Gikk ikke på noe antipsykotisk i hvertfall, men gikk i samtaleterapi i perioder. Men jeg klarte å slutte å kutte meg ett år før jeg ble satt på antipsykotisk. Drivkraften min var skammen og at jeg hadde pådratt meg nerveskader. Hadde vondt i hånden hele tiden. Det er blitt bedre da, nå bare prikker det. Men er helt uten følelse enkelte steder på armen og hånden. 

[krøll9]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Det er bare en myte at smerten overføres til sårene 

Anonymkode: 1eb66...c51

Spørs hvordan du tolker det. Selv ganske bokstavelig så vil hjernen tvinges til å konsentrere seg om sanseinntrykkene fra skaden pga stimulering av smertereseptorene. De er jo der for å gi oss varsku og kan slik overdøve en del annet. Det er altså ingen myte etter min mening.

Der og da er for noen selvskading - misforstå meg rett (🙀🙀🙀) - en effektiv strategi fordi det gir kraftige sensoriske inntrykk som distraherer. Noe helt annet er hva selvskading gjør på sikt. Der er en måte å "selvmedisinere/lindre" egen smerte, med holdbarhet i ned til så lite som få sekunder eller minutter... Faktiske skader som må håndteres, påfølgende konfrontasjon med pårørende eller helsevesen som da ikke kan unngås, skam, arr, fysiske varige skader, i verste fall død ved uhell eller gjennom impulsive (for) lite gjennomtenkte handlinger.. lista er lang. Selvskading er en dårlig idé, men veldig umiddelbare effekten ikke nødvendigvis en myte. 

Endret 6. august av krøll9

[krøll9]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Det er det eneste som hjelper.. bare det å få smerten til sårene istedenfor det psykiske smerten..har egentlig lyst ta selvmord men samtidig redd. har hendt før jeg har tatt dødelige doser på medisiner og angret rett etterpå

jeg er håpløs. kommer meg ikke ut av dette. en evig sirkel

Anonymkode: 471ed...6d8

Tror heller ikke du, les: man, kommer ut av det uten videre. Den psykiske smerten har en kilde, kanskje flere dessverre men anyways, så for å komme bort fra det trenger man å gjøre noe med den/de og helst ha andre alternativer for lindring i mellomtiden.

Om det er medisiner, samtaleterapi, aktivitet eller andre ting som er der riktige, kan bare du og eventuelt dine helsekontakter finne ut av. 

[AnonymBruker]

Takk for alle svar. Jeg bor i omsorgsbolig. jeg har nå tilsyn en gang i timen. Var på dps og spurte om å bli innlagt men legen foreslo heller å ha mer tilsyn på meg. 

Fy søren så ille denne verden er. Jeg vil bort. Føler meg helt jævlig nå. Føler meg veldig utafor

Anonymkode: 471ed...6d8

[AnonymBruker]

XbellaX skrev (20 timer siden):

Ut å løp. Gå en lang lang tur. På med hodetelefoner, musikk eller en podcast. SLIT deg ut. Hugg ved. Hiv deg rundt og skrubb og vask badet, skur dusjkabinettet. Rydd sokk og undertøyskuffen. Vask ned gangen for sommeren. Bak brød. Lag middager for de kommende dagene du kan ha klar i kjøleskap. Beveg deg. 

Takk for forslag

Anonymkode: 471ed...6d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Kan du ringe en av hjelpetelefonene? Får du hjelp av behandler/medisiner? 

Anonymkode: 0aa5f...5f0

Ja får help av dps. bor også i omsorgsbolig. Sliter med borderline

Anonymkode: 471ed...6d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Det er bare en myte at smerten overføres til sårene 

Anonymkode: 1eb66...c51

Uenig at det er en myte

Anonymkode: 471ed...6d8

[AnonymBruker]

Glitter skrev (18 timer siden):

Det kan jeg forstå, men det er jo bare en midlertidig løsning og i verste fall ender du slik jeg endte. "Uskyldig" selvskading til alvorlig selvskading som krevde operasjoner og gipsing og også blodoverføring. Eneste jeg sitter igjen med er skikkelig store og stygge arr, nerveskader og skam. 

Gjør alt mulig annet enn å skade deg selv. Som nevnt over hive deg rundt med husarbeid eller fysisk aktivitet. 

Så må du ta et standpunkt. Bestemme deg for at du er ferdig å skade deg selv. Da jeg gjorde det, og sa det høyt til legen på sykehuset som hadde lappet meg sammen flere ganger så begynte jeg å gråte og hele kroppen skalv ukontrollert. For det var så sterkt for meg å endelig bestemme meg for at denne gangen var siste gang. Det er 3,5 år siden nå og jeg har ikke kuttet meg siden. 

Har hatt trang innimellom, men ikke vært i nærheten av å faktisk gjøre det. 

Har mange andre ting å jobbe med per i dag, men det er i hvertfall ikke en av tingene. 

Du kan klare å ta et slikt standpunkt selv. Men hvis det er veldig ille for tiden så kan det å ta det dag for dag, eller utsette det til i morgen (for så å utsette det på nytt og på nytt) være til hjelp. Det som gjorde at jeg klarte å bestemme meg for det selv var den intense skammen jeg følte på i møte med helsevesenet. Jeg skadet meg ikke for å få oppmerksomheten deres, men det førte likevel til en oppmerksomhet som jeg ikke ville ha og som fikk meg til å føle meg skamfull og veldig veldig liten. Så jeg tok skammen og brukte den til noe bra, nemlig å bestemme meg for at nå var jeg ferdig med denne måten å håndtere vonde følelser og stemmer på. 

Vet jo ingenting om hvorfor du selvskader, det kan være en million grunner og de grunnene krever ulik tilnærming. Men nå har jeg i det minste delt min erfaring med det også får du se om det er noe som kan hjelpe deg eller om det er helt annerledes for deg. ❤️

God ide å utsette. Jeg pleier gjøre det. Det fungerer ofte. Men ikke alltid. noen ganger blir selvskadingsstrangen for stor..Takk for gode råd❤️

Anonymkode: 471ed...6d8

[AnonymBruker]

krøll9 skrev (3 timer siden):

Tror heller ikke du, les: man, kommer ut av det uten videre. Den psykiske smerten har en kilde, kanskje flere dessverre men anyways, så for å komme bort fra det trenger man å gjøre noe med den/de og helst ha andre alternativer for lindring i mellomtiden.

Om det er medisiner, samtaleterapi, aktivitet eller andre ting som er der riktige, kan bare du og eventuelt dine helsekontakter finne ut av. 

Ja.. er vanskelig komme ut av det

Anonymkode: 471ed...6d8

[Glitter]

Takk. ❤️ Det er bra at du ikke har gjort. Er ikke noe særlig med arrene etter det og nerveskader. Det prikker konstant i håndflaten. Men man blir vant til det da. 

Ja. Kan du bruke den skammen til noe? For meg var det skammen som tilslutt gjorde at jeg klarte å bestemme meg for at jeg var ferdig. Kan skammen du kjenner på når du må til legen for å sy hjelpe deg på samme måte. Det innebærer at du må holde ut de vonde følelsene, men det er en øvingssak. Hvis jeg har det skikkelig tungt så setter jeg på trist musikk for å trigge meg selv til å gråte. Det er vondt å gråte, men det er godt også. Og etterpå har jeg fått en utløsning og føler meg enten bare tom eller til og med bedre. 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

God ide å utsette. Jeg pleier gjøre det. Det fungerer ofte. Men ikke alltid. noen ganger blir selvskadingsstrangen for stor..Takk for gode råd❤️

Anonymkode: 471ed...6d8

Skjønner det. Man blir gående og prøve å stå i mot i timer, kanskje dager, kanskje til og med uker. Det blir som en trykkoker og til slutt gir en etter og etterpå er en rolig pga endorfinene som skilles ut pga smerter når en kutter seg. Men så kommer skammen, og angsten over å nok en gang måtte dra til legevakten for å lappes sammen. 

En ting som hjalp for meg da jeg fortsatt kunne det, var en skikkelig god løpetur. Psyken var ALLTID bedre etter en hard løpetur enn den var før jeg begynte. Jeg kan ikke jogge lenger, men savner det skikkelig som mestringsstrategi. 

Endret 6. august av Admin
Ryddet for slettet sitat. Admin

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Takk for alle svar. Jeg bor i omsorgsbolig. jeg har nå tilsyn en gang i timen. Var på dps og spurte om å bli innlagt men legen foreslo heller å ha mer tilsyn på meg. 

Fy søren så ille denne verden er. Jeg vil bort. Føler meg helt jævlig nå. Føler meg veldig utafor

Anonymkode: 471ed...6d8

Hva hjelper det å bli lagt inn hvis du vil selvskade? Bare lurer, men er det egentlig omsorg og å bli sett du ønsker?

Anonymkode: 1eb66...c51

[AnonymBruker]

Glitter skrev (21 minutter siden):

Takk. ❤️ Det er bra at du ikke har gjort. Er ikke noe særlig med arrene etter det og nerveskader. Det prikker konstant i håndflaten. Men man blir vant til det da. 

Ja. Kan du bruke den skammen til noe? For meg var det skammen som tilslutt gjorde at jeg klarte å bestemme meg for at jeg var ferdig. Kan skammen du kjenner på når du må til legen for å sy hjelpe deg på samme måte. Det innebærer at du må holde ut de vonde følelsene, men det er en øvingssak. Hvis jeg har det skikkelig tungt så setter jeg på trist musikk for å trigge meg selv til å gråte. Det er vondt å gråte, men det er godt også. Og etterpå har jeg fått en utløsning og føler meg enten bare tom eller til og med bedre. 

Skjønner det. Man blir gående og prøve å stå i mot i timer, kanskje dager, kanskje til og med uker. Det blir som en trykkoker og til slutt gir en etter og etterpå er en rolig pga endorfinene som skilles ut pga smerter når en kutter seg. Men så kommer skammen, og angsten over å nok en gang måtte dra til legevakten for å lappes sammen. 

En ting som hjalp for meg da jeg fortsatt kunne det, var en skikkelig god løpetur. Psyken var ALLTID bedre etter en hard løpetur enn den var før jeg begynte. Jeg kan ikke jogge lenger, men savner det skikkelig som mestringsstrategi. 

Det er vanskelig for meg å forestille meg å slutte.. Jeg vet jeg burde slutte. Men er bare så avhengig av det dessverre.

Så sant. Først kommer endorfinene og etterpå blir det bare dritt igjen

Anonymkode: 471ed...6d8

[AnonymBruker]

Glitter skrev (15 minutter siden):

Jeg møtte en lege fra et østblokkland og han sa at i hans land så gjør ikke jenter dette. Han forstod ikke hvorfor jeg gjorde det. Møtte han flere ganger gjennom årene. Han var første legen jeg møtte etter jeg fikk sammenbrudd i 2016, og for et par år siden sa han at når jeg blir frisk så skal jeg komme og jobbe hos han og han sa han var glad i meg. 😅 Så jeg vet ikke om det stemmer det han sa om at jenter i hans land ikke skader seg, for han var en merkelig skrue. Men ja. Det var det han påstod. Men det er ikke bare i Norge at jenter selvskader. Det er helt sikkert. Men mulig det er mindre av det i fattigere strøk? 

Det tror jeg absolutt er mindre av i fattigere strøk fordi de har det vondt nok fra før av så de trenger ikke å påføre seg enda mer smerte med vilje. Og det har sikkert litt med at de vet at de ikke kommer til å få noe hjelp for det dersom de selvskadet seg.

Anonymkode: 1eb66...c51

[Glitter]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er vanskelig for meg å forestille meg å slutte.. Jeg vet jeg burde slutte. Men er bare så avhengig av det dessverre.

Så sant. Først kommer endorfinene og etterpå blir det bare dritt igjen

Anonymkode: 471ed...6d8

Kanskje du kan skrive en pro con-liste. I ene kolonnen skriver du alle fordeler du kommer på ved å selvskade. I den andre skriver du ned alle bakdeler. Så ser du. Alt fra fysiske fordeler/ulemper til psykiske og sosiale fordeler/ulemper. 

Endret 6. august av Glitter