Maskere schizofreni

[AnonymBruker]

Jeg hører sjeldent om de som har maskert schizofrenien sin. Jeg selv fikk ikke diagnosen før jeg var i 30årene fordi jeg hele livet siden jeg fikk symptomene i 17års alder har maskert og lært meg hvordan man skal opptre. Er dette uvanlig for hører sjeldent om det å maskere det. Har gått hos både bup og dps i mange år og ingen av de oppdaget det heller før i 30årene.

Anonymkode: a5aca...4c4

[AnonymBruker]

Det høres nesten utrolig ut at det ikke ble oppdaget før? Svarte du ærlig på alle spørsmålene du fikk fra behandlere? 

Anonymkode: 0730d...006

[Glitter]

Jeg maskerte shizoaffektiv i noen år før det ble oppdaget. Fortalte ikke om virkelighetsbildet mitt eller stemmene. Så da fikk jeg ingen diagnose før flere år etter jeg begynte å få disse opplevelsene. 

Endret 14. august av Glitter

[bibben]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg hører sjeldent om de som har maskert schizofrenien sin. Jeg selv fikk ikke diagnosen før jeg var i 30årene fordi jeg hele livet siden jeg fikk symptomene i 17års alder har maskert og lært meg hvordan man skal opptre. Er dette uvanlig for hører sjeldent om det å maskere det. Har gått hos både bup og dps i mange år og ingen av de oppdaget det heller før i 30årene.

Anonymkode: a5aca...4c4

Jeg har opplevelser svært like dine. Fikk diagnosen i voksen alder og maskerer nok veldig godt. Holder diagnosen for meg selv. Hører ikke stemmer eller har noen av de «klassiske» symptomene. Psykiateren som var av de som utredet meg snakket om at schizofreni var en spektrumslidelse med mange varianter. Jeg tror jeg hører til de «heldige» fordi jeg er ikke så plaget sosialt ei eller med hallusinasjoner og vrangforestillinger. 

Endret 14. august av bibben

[psykedeliker]

Hva er forskjellen på å maskere og å være bevisst på sin indre tankeverden som noe separat fra den ytre virkeligheten - og handle deretter?

[frosken]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg hører sjeldent om de som har maskert schizofrenien sin. Jeg selv fikk ikke diagnosen før jeg var i 30årene fordi jeg hele livet siden jeg fikk symptomene i 17års alder har maskert og lært meg hvordan man skal opptre. Er dette uvanlig for hører sjeldent om det å maskere det. Har gått hos både bup og dps i mange år og ingen av de oppdaget det heller før i 30årene.

Anonymkode: a5aca...4c4

Jeg liker dårlig begrepet "maskere" som benyttes mye for tiden. Mange som ikke åpent bærer preg av sin psykiske lidelse, sies å maskere symptomene  - men hva innebærer egentlig det? Hvordan skulle du ha oppført deg "umaskert"? 

[AnonymBruker]

frosken skrev (3 timer siden):

Jeg liker dårlig begrepet "maskere" som benyttes mye for tiden. Mange som ikke åpent bærer preg av sin psykiske lidelse, sies å maskere symptomene  - men hva innebærer egentlig det? Hvordan skulle du ha oppført deg "umaskert"? 

For meg (med autisme) betyr det helt enkelt å opptre uautentisk. Etterligne og kopiere andre i større grad en normalt, for å prøve å passe inn. Leve et dobbeltliv. Si og gjøre det man tror andre vil høre. Skjule det man har erfart at man får kritikk for. Det er veldig ufritt. 

Anonymkode: c46c5...379

[bibben]

frosken skrev (10 timer siden):

Jeg liker dårlig begrepet "maskere" som benyttes mye for tiden. Mange som ikke åpent bærer preg av sin psykiske lidelse, sies å maskere symptomene  - men hva innebærer egentlig det? Hvordan skulle du ha oppført deg "umaskert"? 

For eksempel uttrykke at jeg føler at jeg går i oppløsning mens jeg snakker med den andre, altså den jeg står overfor. I stedet blir jeg overfokusert på mine egne tanker, på kroppsspråk og i for stor grad har et for voldsomt meta-perspektiv heller enn å være «i» samtalen. Da er det lett å miste tråden på hva vi snakker om. Det skaper angst, og så er man inne i en ond sirkel som er belastende rent sosialt.

[AnonymBruker]

frosken skrev (10 timer siden):

Jeg liker dårlig begrepet "maskere" som benyttes mye for tiden. Mange som ikke åpent bærer preg av sin psykiske lidelse, sies å maskere symptomene  - men hva innebærer egentlig det? Hvordan skulle du ha oppført deg "umaskert"? 

Hvis du blir irritert på noen men lar være å vise det, så maskerer du det. 

Anonymkode: 45a60...610

[frosken]

bibben skrev (35 minutter siden):

For eksempel uttrykke at jeg føler at jeg går i oppløsning mens jeg snakker med den andre, altså den jeg står overfor. I stedet blir jeg overfokusert på mine egne tanker, på kroppsspråk og i for stor grad har et for voldsomt meta-perspektiv heller enn å være «i» samtalen. Da er det lett å miste tråden på hva vi snakker om. Det skaper angst, og så er man inne i en ond sirkel som er belastende rent sosialt.

Men ville det ha hjulpet deg å si til den andre at du føler du går i oppløsning? 

[frosken]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Hvis du blir irritert på noen men lar være å vise det, så maskerer du det. 

Anonymkode: 45a60...610

Det er vel ingen av oss som ufiltrert deler alt vi tenker og føler? Jeg kan ikke forstå at det er et mål for noen. Jeg liker ikke bruken av begrepet «maskere» fordi det legger opp til en forestilling at vi egentlig er på en bestemt måte, men at vi så fremtrer på en annen, og at det så er den egentlige versjonen som er målet. Jeg tenker at denne forestillingen samsvarer dårlig med virkeligheten, fordi vi alle vil forholde oss ulikt avhengig av den situasjonen vi er i. 
 

En helt annen ting er at noen «skjuler» mer eller mindre enn hva som er hensiktsmessig.

[AnonymBruker]

frosken skrev (1 minutt siden):

Det er vel ingen av oss som ufiltrert deler alt vi tenker og føler? Jeg kan ikke forstå at det er et mål for noen. Jeg liker ikke bruken av begrepet «maskere» fordi det legger opp til en forestilling at vi egentlig er på en bestemt måte, men at vi så fremtrer på en annen, og at det så er den egentlige versjonen som er målet. Jeg tenker at denne forestillingen samsvarer dårlig med virkeligheten, fordi vi alle vil forholde oss ulikt avhengig av den situasjonen vi er i. 
 

En helt annen ting er at noen «skjuler» mer eller mindre enn hva som er hensiktsmessig.

Det var bare et eks for å få deg til å forstå hba som menes med å maskere. 

Anonymkode: 45a60...610

[bibben]

frosken skrev (11 minutter siden):

Men ville det ha hjulpet deg å si til den andre at du føler du går i oppløsning? 

Jeg må innrømme at jeg ofte tenker at det vil fremstå som forvirrende og absurd for den jeg snakker med hvis jeg i svært trivielle samtaler plutselig snakker om at «jeg går i oppløsning». Det blir liksom en måte å kreve et psykologisk engasjement og «omsorg» fra et menneske som kun er i en «vær-og-vind-samtale» med meg. I slike trivielle samtaler og møter kan det være «kaos og krig» inni meg og jeg mister grepet om meg selv. Slik føles det i alle fall. Det er skremmende og oppleves som en sosial begrensning.

[AnonymBruker]

bibben skrev (2 minutter siden):

Jeg må innrømme at jeg ofte tenker at det vil fremstå som forvirrende og absurd for den jeg snakker med hvis jeg i svært trivielle samtaler plutselig snakker om at «jeg går i oppløsning». Det blir liksom en måte å kreve et psykologisk engasjement og «omsorg» fra et menneske som kun er i en «vær-og-vind-samtale» med meg. I slike trivielle samtaler og møter kan det være «kaos og krig» inni meg og jeg mister grepet om meg selv. Slik føles det i alle fall. Det er skremmende og oppleves som en sosial begrensning.

Amen!

Anonymkode: 45a60...610

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke noe problem med å la være å si at jeg er irritert, så fremt det ikke er en god anledning til å sette en god grense. Grensesetting er sånt jeg har lært og fortsatt lærer etter diagnosen ble stilt.  

Å si ting som at jeg går i oppløsning er sånt jeg ville sagt før jeg begynte å maskere, og jeg tror negative reaksjoner på ting jeg spontant sa, var sånt som gjorde at jeg begynte å maskere litt før tenårene. Etter diagnosen prøver jeg å finne en balanse, og finne ut hvem jeg kan si hva til. 

Ting som har vært hemmende å skjule for meg, er f.eks. å skjule at jeg elsker å holde på med min særinteresse, og nektet meg selv å utøve den, fordi andre synes det er en rar interesse. I stedet har jeg prøvd å være opptatt av det de rundt meg er opptatt av. Jeg har valgt helt feil karrierevei og mulig sosialt liv har skjært seg helt tror jeg. Jeg vil ikke si at det er så sterkt som å komme ut av skapet som for en homofil, men det er absolutt et sammenligningsgrunnlag. 

Anonymkode: c46c5...379

[frosken]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Det var bare et eks for å få deg til å forstå hba som menes med å maskere. 

Anonymkode: 45a60...610

Ok, jeg vet hva mange legger i begrepet, men er kritisk til hvordan bruken av det øker.

[psykedeliker]

bibben skrev (36 minutter siden):

Det blir liksom en måte å kreve et psykologisk engasjement og «omsorg» fra et menneske som kun er i en «vær-og-vind-samtale» med meg. I slike trivielle samtaler og møter kan det være «kaos og krig» inni meg og jeg mister grepet om meg selv.

Samtalene du beskriver her høres ut som tørrprat, altså prat bare for pratens del. Må du egentlig delta i tørrprat?

[AnonymBruker]

frosken skrev (25 minutter siden):

Ok, jeg vet hva mange legger i begrepet, men er kritisk til hvordan bruken av det øker.

Jeg forstår det, og jeg er enig i det. Men jeg tror det er veldig komplisert. 

Anonymkode: 45a60...610

[Ikkeanonymnok]

frosken skrev (56 minutter siden):

Ok, jeg vet hva mange legger i begrepet, men er kritisk til hvordan bruken av det øker.

Jeg husker da jeg var ferdig utredet på DPS så hadde jeg aldri hørt om maskering. Vil ikke si nøyaktig når det var, men innen de siste 5 årene hvertfall. Da fikk jeg en autismediagnose i den ene hånden, et hefte med info om autisme hvorav en STOR del av det handlet om maskering, samt et par samtaler om hvordan leve med diagnosen, hvordan jeg har maskert i forskjellige situasjoner hele livet tidligere og hvordan jeg mest sannsynlig kommer til å fortsette å maskere for å klare å overleve. Deretter var det takk og farvel også ble jeg avsluttet. 

Jeg jeg synes riktig nok ordet maskere er irriterende, nettopp fordi det er blitt et trend-ord. Men jeg tipper flere enn meg har fått lignende erfaring fra DPS og at det også er derfor bruken øker? Eller kanskje jeg tenker helt feil. 

[psykedeliker]

Ikkeanonymnok skrev (16 minutter siden):

Men jeg tipper flere enn meg har fått lignende erfaring fra DPS og at det også er derfor bruken øker?

Det er nok ikke hele forklaringen, men helsevesenet må ta sin del av skylden.