Prolonged Exposure Therapy- hva heter det på Norsk?

[jenngirl]

Jeg flyttet tilbake til Norge for ca ett år siden, etter et lengre opphold i USA. Mens jeg studerte i USA, slet jeg veldig med depresjoner og post-traumatisk stress syndrom, grunnet seksuelle overgrep i barndommen. Jeg ble nødt til å kutte ned studiene til deltid, og "flashbacks" og søvnproblemer hemmet meg enormt.

En stund var plagene så store at jeg vurderte å droppe studiene. Jeg hadde da gått hos terapaut i USA i to år. Det semesteret studerte jeg på deltid, så jeg hadde mere tid enn vanlig. Og det semesteret nevnte min terapaut den behandlingsmetoden som hjalp meg å komme over plagene mine. Den krevde imidlertid mye tid, så dersom jeg hadde studert på fulltid hadde jeg aldri klart det.

Metoden het "Prolonged Exposure" og har visstnok vært effektiv i behandling av menensker som lider av post-traumatisk stress syndrom. Jeg er klar over at metoden høres ut som et mareritt i seg selv, men tro det eller ei, var det det som endelig hjalp meg å ta tilbake livet mitt.

Hver uke hadde jeg en dobbelt-time hos min terapaut. (Da hadde jeg gått hos henne i 2 år, og var fortrolig med denne terapauten.) Først gjorde vi noen pustebevegelser så jeg ble helt avslappet. Og så, måtte jeg fortelle om overgrepet i førsteperson, som om det hendte akkurat der og da. Det gjorde jeg hver uke...samme historien..om og om igjenn. (Ja, det var ufattelig vanskelig i begynnelsen...)

Jeg fikk to kassetter, en med opptak av terapeuten som ledet meg i avslappende pustebevegelser. Den måtte jeg gå gjennom før jeg hørte på den neste kassetten...kassetten jeg fikk hver uke, som hadde opptak av samtalen (meg som fortalte om overgrepet.) Altså måtte jeg lytte til meg selv på kassett 3 eller 4 ganger i uken. Etter at jeg hadde hørt på kassetten over den ukens terapi-time, måtte jeg skrive ned hvordan jeg følte meg akkurat der og da. Mye av behandlingen ble altså gjort på egenhånd...gjennom å lytte til kassett, gjøre pustebevegelser, og skriving...

I tillegg måtte jeg skrive dagbok, og hadde også 3 forskjellige "lekser" hver uke...lekser jeg bestemmte selv. Leksene måtte være å gjøre noe jeg følte var ubehaglig, og gjøre det hver dag. Fks. hadde jeg vanskelig for å ligge på ryggen med øynene lukket når noen andre var i rommet. Da måtte jeg gjøre det hver dag i en uke.

Med avslappningen, leksene, og den konstante gjennomgangen av overgrepet...gjennom terapi og på kassett, klarte jeg etter hvert å takle det bedre. Da jeg først fortalte om overgrepet, fortalte jeg det som et barn, og fikk ikke med meg alt. Etter hvert klarte jeg å fortelle om det som en voksen. Idag ser jeg tilbake på overgrepet med sorg, men samtidig føler jeg at det er bearbeidet...i allefall i denne omgang. Og mye av det skyldes den behandlingsmetoden.

Ja, det var ufattelig vanskelig. Og nei, jeg hadde ikke klart det uten støtte fra både terapauten og venner rundt meg. Jeg tror ikke alle er klar for den prosessen. Men for meg hjalp det.

Når jeg forteller om dette her i Norge er det få som har hørt om det. Finnes denne behandlingsmetoden i Norge? I så tilfelle, hva heter det? Jeg bare lurer...

[Gjest afrodite]

Jeg vet ikke om behandlingsmetoden benyttes her, men jeg har lest om den.

Jeg ville bare si at du har gjort en fantastisk innsats! Det står virkelig respekt av det.

[Gjest Nils Havard Dahl]

Det skulle vel bli noe slikt som "Forlenget eksponeringsterapi".

Dette er ikke ukjent, men det er et men.....

Det finnes nesten ikke pasienter som har styrke til å gjennomføre den.

Teoretisk (og praktisk) er det sikkert den beste av alle behandlinger. Problemet er kun at nesten ingen pasienter er i stand/villige til å ta på seg det ubehag og den arbeidsmengde dette krever.

Tusen takk for at du skrev om det :-)

Kan du legge beskrivelsen inn også på forum for overgrep?

[jenngirl]

Det skulle vel bli noe slikt som "Forlenget eksponeringsterapi".

Dette er ikke ukjent, men det er et men.....

Det finnes nesten ikke pasienter som har styrke til å gjennomføre den.

Teoretisk (og praktisk) er det sikkert den beste av alle behandlinger. Problemet er kun at nesten ingen pasienter er i stand/villige til å ta på seg det ubehag og den arbeidsmengde dette krever.

Tusen takk for at du skrev om det :-)

Kan du legge beskrivelsen inn også på forum for overgrep?

Jeg skjønner godt at mange ikke makter eller er villige til å gå gjennom den torturen... For det å frivillig gjenoppleve overgrepet 3 ganger hver uke var nettop det...tortur! Jeg tror den eneste grunnen til at jeg klarte det var at jeg var desperat etter å få livet mitt tilbake, og var rasende på de som hadde gjort dette mot meg. Jeg var fullt klar over at de fleste ikke orker det da jeg begynte, og visste at det ikke var noen skam å snu. Men på det tidspunktet virket det som om det var eneste utvei... Mye av min motivasjon var at det var min måte å "hevne meg" mot overgriperne...det de gjorde skulle ikke ta fra meg livet mitt. Men det var ikke lett, og jeg måtte sette alt annet på andre plass...karakterene led veldig det semesteret, selv om jeg bare var deltidsstudent... Så det er ikke noe som bør ses på som en enkel sak...det var kort sagt...et mareritt. Men pga. det marerittet føler jeg nå at overgrepet er bearbeidet, og jeg har nå gått 18 måneder uten søvnproblemer, fullført studiene, og fungert sånn nogenlunde normalt (hva nå enn det betyr) i arbeidslivet... Så, denne behandlingsmetoden vet jeg av personlig erfaring at er mulig å klare...men jeg hadde aldri klart det uten den støtten jeg fikk, og også uten den voldsomme trangen til å "vinne over overgriperne..." De tok nok fra meg den gangen overgrepet hendte, og jeg følte selv at dette var min måte å ta hevn på... Det høres kanskje rart ut, men sånn var det :-)

[minimy]

Jeg skjønner godt at mange ikke makter eller er villige til å gå gjennom den torturen... For det å frivillig gjenoppleve overgrepet 3 ganger hver uke var nettop det...tortur! Jeg tror den eneste grunnen til at jeg klarte det var at jeg var desperat etter å få livet mitt tilbake, og var rasende på de som hadde gjort dette mot meg. Jeg var fullt klar over at de fleste ikke orker det da jeg begynte, og visste at det ikke var noen skam å snu. Men på det tidspunktet virket det som om det var eneste utvei... Mye av min motivasjon var at det var min måte å "hevne meg" mot overgriperne...det de gjorde skulle ikke ta fra meg livet mitt. Men det var ikke lett, og jeg måtte sette alt annet på andre plass...karakterene led veldig det semesteret, selv om jeg bare var deltidsstudent... Så det er ikke noe som bør ses på som en enkel sak...det var kort sagt...et mareritt. Men pga. det marerittet føler jeg nå at overgrepet er bearbeidet, og jeg har nå gått 18 måneder uten søvnproblemer, fullført studiene, og fungert sånn nogenlunde normalt (hva nå enn det betyr) i arbeidslivet... Så, denne behandlingsmetoden vet jeg av personlig erfaring at er mulig å klare...men jeg hadde aldri klart det uten den støtten jeg fikk, og også uten den voldsomme trangen til å "vinne over overgriperne..." De tok nok fra meg den gangen overgrepet hendte, og jeg følte selv at dette var min måte å ta hevn på... Det høres kanskje rart ut, men sånn var det :-)

MÅ BARE FÅ SI AT DET ER GODT Å HØRE OM ANDRE SOM HAR PRØVD DETTE OG SETT AT DET VIRKER OG ER VERDT STREVET. hAR HATT TO TIMER TIL NÅ OG TATT OPP FØRSTE KASETT.aKKURAT NÅ ER DET SKITTØFT OG VONDT,MEN DET ER LETTERE Å HOLDE UT NÅR EN VET AT STREVET OG SMERTEN KAN FØRE TIL BEDRING.

TAKK FOR AT DU VILLE DELE DEN ERFARING MED OSS ANDRE.HA DET FORTSATT GODT!!

[minimy]

Jeg skjønner godt at mange ikke makter eller er villige til å gå gjennom den torturen... For det å frivillig gjenoppleve overgrepet 3 ganger hver uke var nettop det...tortur! Jeg tror den eneste grunnen til at jeg klarte det var at jeg var desperat etter å få livet mitt tilbake, og var rasende på de som hadde gjort dette mot meg. Jeg var fullt klar over at de fleste ikke orker det da jeg begynte, og visste at det ikke var noen skam å snu. Men på det tidspunktet virket det som om det var eneste utvei... Mye av min motivasjon var at det var min måte å "hevne meg" mot overgriperne...det de gjorde skulle ikke ta fra meg livet mitt. Men det var ikke lett, og jeg måtte sette alt annet på andre plass...karakterene led veldig det semesteret, selv om jeg bare var deltidsstudent... Så det er ikke noe som bør ses på som en enkel sak...det var kort sagt...et mareritt. Men pga. det marerittet føler jeg nå at overgrepet er bearbeidet, og jeg har nå gått 18 måneder uten søvnproblemer, fullført studiene, og fungert sånn nogenlunde normalt (hva nå enn det betyr) i arbeidslivet... Så, denne behandlingsmetoden vet jeg av personlig erfaring at er mulig å klare...men jeg hadde aldri klart det uten den støtten jeg fikk, og også uten den voldsomme trangen til å "vinne over overgriperne..." De tok nok fra meg den gangen overgrepet hendte, og jeg følte selv at dette var min måte å ta hevn på... Det høres kanskje rart ut, men sånn var det :-)

MÅ BARE FÅ SI AT DET ER GODT Å HØRE OM ANDRE SOM HAR PRØVD DETTE OG SETT AT DET VIRKER OG ER VERDT STREVET. hAR HATT TO TIMER TIL NÅ OG TATT OPP FØRSTE KASETT.aKKURAT NÅ ER DET SKITTØFT OG VONDT,MEN DET ER LETTERE Å HOLDE UT NÅR EN VET AT STREVET OG SMERTEN KAN FØRE TIL BEDRING.

TAKK FOR AT DU VILLE DELE DEN ERFARING MED OSS ANDRE.HA DET FORTSATT GODT!!