Vennekrets...

[Gjest Megmeg]

Når det gjelder venner og sånn så lurer jeg på hvordan andre har det?

Jeg og mannen min har stort sett felles venner. Vennepar i så måte. Bestevennen/veninnen min er min mann og min søster. De er mine aller nærmeste og beste venner!!

Også har jeg og mannen min vennepar som vi inviterer/og blir invitert på middag nå og da.

Vennepar 1:

Vi har et par som vi har glidd litt fra fordi vi egentlig er veldig forskjellige, men som vi enda inviterer/og blir invitert til. De er på samme alder som oss. Føler de er litt for formelle og tar seg selv litt for høytidlig (slitsomt). Føler de mangler litt sosiale antenner.

Vennepar 2:

Vi har et nytt vennepar som vi trives veldig godt sammen med, som vi begge føler vi er veldig på bølgelengde med. Men dette er ganske nytt. Vi vet ikke så veeldig mye om dem enda, men til nå. Kjempeålreite og sosiale folk!! Pratsomme og uhøytidlige mennesker.

Vennepar 3:

Er noen gamle naboer fra der vi bodde før. De er 5-6 år eldre enn oss, jeg føler de er en smule harry, men de er kjempeålreite. Har litt sånn tante og onkel følelse for dem. Selv har jeg hatt liten kontakt med onkeler og tanter. Uhøytidlige og koselige mennesker!!

Vennepar 4:

Har vi liten kontakt med. Mye fordi mannen (kamerat av min mann fra tidligere) her bytter dame veldig ofte. Mens jeg har vært sammen med min mann har han hatt ca fem damer som vi vet om. Har hilst på tre av dem. Det blir liksom ikke til at vi inviterer dem så ofte. Føler meg ikke helt på bølgelengde med den nye dama hans heller.

Ellers har vi to par til i kikkerten. Vi ønsker å bli bedre kjent med dem. Vi ønsker noen som er så like oss som mulig. Mulig vi har funnet dem i par nr 2. Blir spennende å se!

Føler egentlig at jeg savner ei ordentlig BESTE veninne som er lik meg på alle måter!! Det har jeg ikke hatt siden jeg var liten. Hvor finner man besteveninner?

Hvordan har dere andre det med venner og sånn?

Litt rart innlegg kanskje, fra

[Gjest (ikke undertegnet)]

Tror ikke man finner bestevenninner så lett, det er i alle fall min erfaring.

Har mailet med mange på nettet og truffet mange etterpå men inntrykket fra mailingen stemmer aldri.

Syns også det er vasnkelig å finne venninner andre steder, selv om man treffer noen innimellom som man trives sammen med.

De venninnene jeg har er jenter som jeg har truffet og ikke regnet med kom til å bli noen bestevenninne, så det er vel da man treffer dem. På samme måte som man sier til single, at om man er desperat så treffer man heller ingen...

Ikke vet jeg, men dette er nå i alle fall min erfaring.

[dewey]

Jeg har mine venner, samboeren har sine... Og så omgås vi hverandres venner i en viss grad. Min samboer er ikke min beste venn, men han er OK:-)

[gyrken]

Bestevennen til mistermannen fra barneskolen og samboeren hans er de vi omgås mest, for de har også barn, så da passer det sånn. Vi er etterhvert gode venner alle fire, og gjør gjerne noe sammen to og to også, men som oftest er det alle fire med eller uten våre fire barn.

Resten av røkla er barnløse.

Vi omgås som oftest de samme folka, enten de opprinnelig var hans eller mine venner er de i stor grad blitt felles nå (har vært sammen i 13 år, så det er kanskje ikke så rart).

Min beste venn er en mann, og han og mistermannen kommer også godt overens. Min beste venninne er også en god venninne av mistermannen. Det var faktisk henne som førte oss sammen i sin tid. :-)

Det jeg savner er flere venner med barn.. Jeg er åpen for å bli kjent med flere par med barn, men det gjeveste hadde selvsagt vært om flere av vennene våre hadde lagt partylivet bak seg og stiftet familie de også.

[Babooba]

Jeg har nok flere venner enn mannen min, men så har jeg ganske mange venner tror jeg. Heldig der.

Er med i tre venninnegjenger hvor vi møtes jevnlig for jentekvelder. Den ene er barndomsvenniner, den andre venninner fra gymaset og den tredje studievenninner. I tillegg jeg en del andre venninner og bestevenninner som jeg kan snakke med det meste om. Jeg har også fått en del venninner fra nettet gjennom en barselklubb vi startet da jeg var gravid.

Parene vi er sammen med som har barn er litt fra min vennekrets og litt fra mannen min sin. Siden jeg var over 30 da jeg fikk barn så kommer de fleste venninnene mine etter nå når det gjelder barn, dersom de ikke var tidligere ute enn meg...

I tillegg har jeg et veldig godt forhold til mine søsken og svigerinner/svogere. Så jeg må egentlig si meg riktig så priviligert på vennefronten.

Ja, og så har jeg endel venner i utlandet, og til sommeren kommer en tysk studievenninne på besøk med familien sin. Kjempemorsomt!

[Gjest glalaks]

Hallo. Jeg og mannen min har et meget godt vennepar som vi er en del sammen med men pga avstand (t1 times kjøring) og barn begrenser det seg noe men vi er ofte sammen i ferier og hleger og drar på tur sammen med...

Ellers har jeg 3 gode venninne fra vi var 5 år. Disse har også familie men er mest sammen bare vi damene.

Ellers er det min søster og familien ellers. Er heldig å ha ok familie med svigerinner ob garn og svogere som er ok.

Ellers har jeg gode venner/kolleger på jobben som vi omgås med samt noen foreldrepar til våre barn.

Men, det vi synes er litt trist er at vi som har et barn som er hyperaktiv blir ofte sett litt rart på når vi treffer nye folk. Vi må jo være litt udugelige som foreldre som har klart å få et slikt barn....

Føler at ved første møte er det ok og de vil finne på mye men så etterhvert når de har fått nok av vår sønn dabber interessen av for de orker vel ikke være sammen med oss. Vi har flere barn som ikke er hyper og som er rolige og ikke bråkte men det hjelper lite. Så jeg er glad vi har våre faste venner som vi vt er skikkelige venner....

Men hva skal vi gjøre...

Vi har det heldigvis godt som familie selv om vi vet at vi av og til blir utelatt i sosiale lag pga vår sønn men vi holder hodet løftet og gleder oss over de små gleder vi har.