Å stå i mot..

[Utafor]

Hvorfor er det så vanskelig? Jeg vet at jeg bør si stopp, vet han behandler meg dårlig. Sier ting som sårer meg. Får stadig høre at jeg må slutte å la meg tråkke på, vise at han ikke kan fortsette å behandle meg på denne måten. Han skader meg ikke fysisk, men psykisk tråkker han meg ned i gjørma daglig. Vi har ikke et forhold, vi er bare venner. Men jeg er livredd for å miste han. I blant er alt fint, jeg trives i hans selskap, vi har det bra sammen. Så kommer usikkerheten, og hvis jeg har en dårlig dag blir han sur. Prøver jeg å forklare han hvordan jeg har det trekker han seg bort, sier han ikke orker. Han sier han blir pottesur når han merker at jeg grubler eller er tankefull. Jeg vet alt dette er destruktivt og at jeg burde kutte han ut.. men jeg klarer ikke, jeg lever for de fine stundene vi har sammen og de dårlige ødelegger meg innvendig. Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv? Og hvorfor kan ikke han tåle at jeg er et selvstendig menneske med egen vilje, tanker og meninger?

Frustrert hilsen

[Gjest Z@pvir]

Blir jo nesten det, når du så klart vet at han ikke er bra for deg. Han er rett og slett ikke snill. Kan vel hende at denne manglende snillheten er pga at han selv er psyk. Eller har en personlighetsforstyrrelse rett og slett.

I alle fall, du har ikke krefter til å hjelpe han nå. Og han virker garantert ikek i stand til å hjelpe deg.

Det er ditt VALG!

Høres ut som du har andre som bryr seg om deg. Bruk tiden på dem istedet. Og tro aldri på noen få ukers bra oppførsel som et tegn på total forandring. Han virker litt syk spør du meg.

[Utafor]

Blir jo nesten det, når du så klart vet at han ikke er bra for deg. Han er rett og slett ikke snill. Kan vel hende at denne manglende snillheten er pga at han selv er psyk. Eller har en personlighetsforstyrrelse rett og slett.

I alle fall, du har ikke krefter til å hjelpe han nå. Og han virker garantert ikek i stand til å hjelpe deg.

Det er ditt VALG!

Høres ut som du har andre som bryr seg om deg. Bruk tiden på dem istedet. Og tro aldri på noen få ukers bra oppførsel som et tegn på total forandring. Han virker litt syk spør du meg.

Takk for svar:) Ja, jeg har lenge mistenkt han for å være psykisk ustabil selv, og jeg vet jeg bør bryte.. men jeg er jo glad i han, og alt for avhengig av "vennskapet" hans.. Nei, huff, blir så sint på meg selv

Mvh

[Gjest strikken]

Har vært borte i en person selv, som "hadde taket på meg" liksom, selv om jeg merket at det var destruktivt og jeg ble sliten og mistet selvtilliten.

For meg var det bare en løsning: å rett og slett ikke treffe ham i det hele tatt. Jeg oppsøkte andre venner, måtte ta meg skikkelig sammen å være hard, da han oppsøkte meg og ville snakke, ta en kopp kaffe osv. Han var også endel psyk, på ingen måte noe dårlig menneske på bunnen, men allikevel dstruktiv for meg, med en masse rare tanker.

Man tåler, forstår, tilgir, aksepterer, tøyer seg og strekker seg som en stikk. Det er smart å stoppe før strikken ryker!

Lykke til!

[Utafor]

Har vært borte i en person selv, som "hadde taket på meg" liksom, selv om jeg merket at det var destruktivt og jeg ble sliten og mistet selvtilliten.

For meg var det bare en løsning: å rett og slett ikke treffe ham i det hele tatt. Jeg oppsøkte andre venner, måtte ta meg skikkelig sammen å være hard, da han oppsøkte meg og ville snakke, ta en kopp kaffe osv. Han var også endel psyk, på ingen måte noe dårlig menneske på bunnen, men allikevel dstruktiv for meg, med en masse rare tanker.

Man tåler, forstår, tilgir, aksepterer, tøyer seg og strekker seg som en stikk. Det er smart å stoppe før strikken ryker!

Lykke til!

Takk takk takk:) Det er godt å vite at man ikke er alene om å gå i denne fella. Og det er skummelt å se hvor lett andre mennesker kan få taket på en. Jeg prøver også å ta meg sammen, oppsøke andre mennesker, men tar meg hele tiden i å tenke på han.. savne han..

Mvh