"hjernen er alene"(langt)

[Gjest Schizo]

Hadde sist uke en rimelig tøff time hos psyk'en min. Er ung og har allerede hatt Schizofreni diagnosen min i snart 2 år. Denne samtalen som jeg referer til fikk meg til å åpne øynene. Har for lengst akseptert sykdomen min. Jeg så ikke lyset i enden av tunellen, men i stedenfor så jeg lyset delvis forsvinne.

Jeg har lenge gått med følelsen av at jeg blir "spist opp fra innsiden". Først sist uke gikk det opp for meg at det er det som faktisk skjer. Jeg har gått fra topp karakterer til innleggelser og det å knapt nok klare et fag på skolen. Jeg har gått fra å være sosial og utadvendt til å bli en innadvendt og usosial type. Denne prosessen har pågått lenge, og det har jeg vært klar over. Det nye er at denne prosessen ingen ende vil ta. Jeg blir bare dårligere og dårligere og nå vet jeg at livet mitt aldri vil bli bra. Medisiner og spesielt behandling har hjulpet og fortsatt hjelper meg å holde hode tålig kaldt. Takker for det!

Spørsmålet jeg da stiller meg og har stillt meg daglig i mange år er; hva slags liv er det jeg har foran meg?

Svaret er nå blitt noe klarere; jeg vil aldri få et(i samfunnet sine øyne) verdig liv.

Prosessen jeg nå har begynt på er å omdefinere livet mitt. Tilpasse sinnet mitt til min sykdom. Jeg har nå tatt fatt på veien jeg lenge har fryktet å gå, gjennom krattet i mørkets dal. Mine håp og bønner går ikke lenger i rettning av et "normalt" liv, men istedenfor er håpet nå å skape meg et liv jeg kan akseptere å leve.

"hjernen min er alene" i denne prosessen, for nesten ingen kan forstå, og enda færre kan hjelpe. Alene må jeg vandre stien jeg har foran meg, og det gjør så vondt. Føles som om sykdommen river meg opp fra innsiden.

Unnskyld, ble ikke så veldig positivt, men slik er stillingen i mitt livs værste kamp.

[Gjest siggy]

Hei du, ensomme...

vil bare dele noe med deg..... om du vil, kan du ta imot...

Det er en tekst av Bjørn Eidsvåg, jeg synes den er god...

"eg ser at du e trøtt

men eg kan ikkje gå alle skrittå for deg

du må gå de sjøl

men eg vil gå de med deg

eg ser du har det vondt

men eg kan ikkje grina alle tårene for deg

du må grina de sjøl

men eg vil grina med deg

Eg ser du vil gi opp

men eg kan ikkje leva livet for deg

du må leva det sjøl

med eg vil gjerne leva med deg"

STREKKER UT EN LITEN HÅND - OM DU VIL TA IMOT.....

KLEM

[tsofia]

Varm klem....

[frosken]

Hei!

Jeg har gått og tenkt på det du skriver - og er usikker på hva som er ok å si til deg i en slik situasjon. I utgangspunktet har du vel mye rett i det du skriver - eller du har rett i at schizofreni ofte fører med seg mye smerte, ensomhet og nederlag. Det er vanskelig å komme med noen lettvinte trøstende ord til deg - for du har vel rett i din egen beskrivelse av hvordan sykdommen har redusert dine muligheter til et godt liv. Allikevel er det noe som skurrer; du skriver så utrolig godt og klart...

Jeg har kjent noen mennesker med denne sykdommen. De fleste klarer å leve livene sine - men ikke så mye mer enn det. MEN så kommer unntakene da; en jeg kjenner klarte å holde sykdommen såpass i sjakk at hun fungerte med familie, 2 barn og periodevis noe jobb. Hun var kun innlagt noen få ganger, men har brukt noe medisiner hele livet.

Visste du forresten at en av de mest kloke professorene i jus ved universitetet i Oslo sies å ha hatt sykdommen? (Han lever ikke lenger, men han rakk å skrive en del svært klartenkte bøker før han døde).

Har du lest boken "I never promised you a rosegarden"? Hvis ikke, så er den verdt et besøk på biblioteket. Jeg synes tittelen på boken sier det meste; du kan vel kanskje få et godt - om ikke problemfritt - liv...

Lykke til fremover! Innlegget ditt gjorde inntrykk.

[Gjest Schizo]

Hei du, ensomme...

vil bare dele noe med deg..... om du vil, kan du ta imot...

Det er en tekst av Bjørn Eidsvåg, jeg synes den er god...

"eg ser at du e trøtt

men eg kan ikkje gå alle skrittå for deg

du må gå de sjøl

men eg vil gå de med deg

eg ser du har det vondt

men eg kan ikkje grina alle tårene for deg

du må grina de sjøl

men eg vil grina med deg

Eg ser du vil gi opp

men eg kan ikkje leva livet for deg

du må leva det sjøl

med eg vil gjerne leva med deg"

STREKKER UT EN LITEN HÅND - OM DU VIL TA IMOT.....

KLEM

Hei...

Morsomt at du trakk frem den teksten. Finner ofte trøst i den og andre Eidsvåg sanger.

Takker for oppmuntringen både fra deg og dere andre! Varmer et hjerte som fryser...

[Gjest Schizo]

Hei!

Jeg har gått og tenkt på det du skriver - og er usikker på hva som er ok å si til deg i en slik situasjon. I utgangspunktet har du vel mye rett i det du skriver - eller du har rett i at schizofreni ofte fører med seg mye smerte, ensomhet og nederlag. Det er vanskelig å komme med noen lettvinte trøstende ord til deg - for du har vel rett i din egen beskrivelse av hvordan sykdommen har redusert dine muligheter til et godt liv. Allikevel er det noe som skurrer; du skriver så utrolig godt og klart...

Jeg har kjent noen mennesker med denne sykdommen. De fleste klarer å leve livene sine - men ikke så mye mer enn det. MEN så kommer unntakene da; en jeg kjenner klarte å holde sykdommen såpass i sjakk at hun fungerte med familie, 2 barn og periodevis noe jobb. Hun var kun innlagt noen få ganger, men har brukt noe medisiner hele livet.

Visste du forresten at en av de mest kloke professorene i jus ved universitetet i Oslo sies å ha hatt sykdommen? (Han lever ikke lenger, men han rakk å skrive en del svært klartenkte bøker før han døde).

Har du lest boken "I never promised you a rosegarden"? Hvis ikke, så er den verdt et besøk på biblioteket. Jeg synes tittelen på boken sier det meste; du kan vel kanskje få et godt - om ikke problemfritt - liv...

Lykke til fremover! Innlegget ditt gjorde inntrykk.

Takk...

Du har rett i at fremtiden min ikke er beksvart. Likevel føles det ofte slik. Jeg har aldri passet helt inn, men har hatt en del forventninger til livet som nå virker fjernere enn noen gang.

Det bør nok også legges til at jeg ikke er like hardt rammet når det gjelder de positive symptomene(dvs. hallusinasjoner mm.), men er til gjenngjeld mer plaget med de negative symptomene(tankeforstyrrelser, depresjon, desosialisering osv.).

For å si det slik, så kunnet det vært verre, men jeg sliter med å finne trøst i slike tanker. Jeg vet jo også om, slik du skriver, mange schizofrene mennesker som har klart å få mye ut av livet. Det bringer meg noe trøst og styrke i mine mørke timer. (hadde ikke hørt om den professoren da )

Takk for svaret! Oppmuntringen var absolutt verdt å ta meg seg.

[ulva]

Å, kjære deg! Jeg forstår deg så inderlig godt! Jeg har opplevd akkurat det samme - og er inne i den samme prosessen. Fra å være svært dyktig og skoleflink, utadvendt og sosial, har jeg bare visnet hen og er i ferd med å miste interessen for alt rundt meg. Dette tar jeg - som deg - fryktelig tungt, og venter nå bare på at psykiateren min skal komme med dødsdommen: Schizofreni. For han blir stadig mer sikker. Han sier han ikke vil stille en så alvorlig diagnose uten å føle seg 100% sikker, men dèt er bare et spørsmål om tid.

Jeg rakner, jeg går i stykker, jeg fragmenteres og spres ut til ingenting. Jeg frykter mer enn noe annet at jeg ikke skal klare å leve det som for meg vil være et meningsfylt og verdig liv - og det innebærer at jeg kan utnytte de evnene jeg vet at jeg har i en interessant jobb. Men hvordan klare det, når sinnet ikke henger med?

Jeg håper vi begge klarer å løsrive oss fra den skjebnen diagnosen kan gi oss, og ikke miste håpet om at det går an å komme helt tilbake og ut til de andre. Vi trenger bare godt med liv, og litt ugressmiddel i ny og ne.

[ulva]

Hei!

Jeg har gått og tenkt på det du skriver - og er usikker på hva som er ok å si til deg i en slik situasjon. I utgangspunktet har du vel mye rett i det du skriver - eller du har rett i at schizofreni ofte fører med seg mye smerte, ensomhet og nederlag. Det er vanskelig å komme med noen lettvinte trøstende ord til deg - for du har vel rett i din egen beskrivelse av hvordan sykdommen har redusert dine muligheter til et godt liv. Allikevel er det noe som skurrer; du skriver så utrolig godt og klart...

Jeg har kjent noen mennesker med denne sykdommen. De fleste klarer å leve livene sine - men ikke så mye mer enn det. MEN så kommer unntakene da; en jeg kjenner klarte å holde sykdommen såpass i sjakk at hun fungerte med familie, 2 barn og periodevis noe jobb. Hun var kun innlagt noen få ganger, men har brukt noe medisiner hele livet.

Visste du forresten at en av de mest kloke professorene i jus ved universitetet i Oslo sies å ha hatt sykdommen? (Han lever ikke lenger, men han rakk å skrive en del svært klartenkte bøker før han døde).

Har du lest boken "I never promised you a rosegarden"? Hvis ikke, så er den verdt et besøk på biblioteket. Jeg synes tittelen på boken sier det meste; du kan vel kanskje få et godt - om ikke problemfritt - liv...

Lykke til fremover! Innlegget ditt gjorde inntrykk.

En liten rettelse til deg: Schizofreni er en samlebetegnelse på en gruppe karakteristiske symptomer, og kan skyldes både biologiske og miljømessige faktorer. At en person blir svært dårlig og aldri kommer seg, betyr ikke at en annen med samme diagnosen ikke kan bli helt bra. Det kommer helt an på hva som er viktigst ved sykdommens tilsynekomst.

[ulva]

Takk...

Du har rett i at fremtiden min ikke er beksvart. Likevel føles det ofte slik. Jeg har aldri passet helt inn, men har hatt en del forventninger til livet som nå virker fjernere enn noen gang.

Det bør nok også legges til at jeg ikke er like hardt rammet når det gjelder de positive symptomene(dvs. hallusinasjoner mm.), men er til gjenngjeld mer plaget med de negative symptomene(tankeforstyrrelser, depresjon, desosialisering osv.).

For å si det slik, så kunnet det vært verre, men jeg sliter med å finne trøst i slike tanker. Jeg vet jo også om, slik du skriver, mange schizofrene mennesker som har klart å få mye ut av livet. Det bringer meg noe trøst og styrke i mine mørke timer. (hadde ikke hørt om den professoren da )

Takk for svaret! Oppmuntringen var absolutt verdt å ta meg seg.

Hva med å gå og se "A beautiful mind"? Om en professor i matte som utvikler schizofreni, men som likevel fikk Nobelsprisen i matte for bare noen få år siden. Det er en sann historie! (Og Gud bedre som den filmen har preget meg! Det var da jeg skjønte hvor det bærer...)

[Gjest Schizo]

Å, kjære deg! Jeg forstår deg så inderlig godt! Jeg har opplevd akkurat det samme - og er inne i den samme prosessen. Fra å være svært dyktig og skoleflink, utadvendt og sosial, har jeg bare visnet hen og er i ferd med å miste interessen for alt rundt meg. Dette tar jeg - som deg - fryktelig tungt, og venter nå bare på at psykiateren min skal komme med dødsdommen: Schizofreni. For han blir stadig mer sikker. Han sier han ikke vil stille en så alvorlig diagnose uten å føle seg 100% sikker, men dèt er bare et spørsmål om tid.

Jeg rakner, jeg går i stykker, jeg fragmenteres og spres ut til ingenting. Jeg frykter mer enn noe annet at jeg ikke skal klare å leve det som for meg vil være et meningsfylt og verdig liv - og det innebærer at jeg kan utnytte de evnene jeg vet at jeg har i en interessant jobb. Men hvordan klare det, når sinnet ikke henger med?

Jeg håper vi begge klarer å løsrive oss fra den skjebnen diagnosen kan gi oss, og ikke miste håpet om at det går an å komme helt tilbake og ut til de andre. Vi trenger bare godt med liv, og litt ugressmiddel i ny og ne.

Det gjør vondt å høre at du også vandrer denne tunge, smertefulle sti. Det skumleste med denne sykdommen er jo nettop den stigmatiseringen den bærer med seg. Og den viktigste kampen i hvertfall jeg kjemper, er den mot meningsløsheten som svøper meg inn og hindrer meg fra å få puste.

Når det er sagt så er jeg fortsatt en person, selv om det blir stadig mindre av meg. Det er her jeg henter styrken; i det faktum at jeg enda for det meste har fornuften i behold. Min styrke ligger nok i det faktum at jeg klarer å rasjonalisere meg vekk i fra de værste symptomene.

Håper at du også har noen triks eller noe som holder deg i sjakk. Etter en lengre innleggelse på en institusjon for Schizofreni lærte jeg mye om meg selv og sykdommen. Det viktigste jeg lærte var å finne mestringsmetoder som holdt symptomenen i sjakk. På den måten klarer jeg til dels å være herre i mitt eget hus.

Så "A Beautiful Mind" for ikke lenge siden jeg også. Gråt og gråt etterpå. Det var skummelt å se hvordan sykdommen kan spise en opp over lang tid.

Filmen er jo også et slags lyspunkt; han klarte jo å lære å leve med sykdommen. På godt og vondt. Det er det jo faktisk mange som har klart.

Jeg vil ønske deg lykke til på reisen.., for det er en reise, gjennom en skyggedal og forhåpentligvis ut i en solfyllt oase. Takker for svaret og ikke la diagnosen knekke deg. Du har ikke tapt før sykdommen vinner!

[frosken]

En liten rettelse til deg: Schizofreni er en samlebetegnelse på en gruppe karakteristiske symptomer, og kan skyldes både biologiske og miljømessige faktorer. At en person blir svært dårlig og aldri kommer seg, betyr ikke at en annen med samme diagnosen ikke kan bli helt bra. Det kommer helt an på hva som er viktigst ved sykdommens tilsynekomst.

Jeg ser ikke helt hva det var jeg skrev som du mente var feil?

[ulva]

Jeg ser ikke helt hva det var jeg skrev som du mente var feil?

Mulig jeg misforstod deg - ? Men jeg synes du betonte så kraftig at det er en sykdom - det er det faktisk ikke. Det kan være det - og det kan være miljømessig betinget. Uansett så er det i hovedsak en betegnelse på en gruppe typiske symptomer, og ikke en "sykdom" som sådan. Selvsagt kan vi godt kalle det en sykdom; på sett og vis er det det: Noe er jo galt i kroppen. Men jeg bare syntes der og da at det fikk en litt negativ vinkling? At det var en sykdom vi maktesløst møtte og bukket under for, istedenfor en periode i livet vi ikke takler, men kanskje kan komme ut av?