Du.. Ja, du..

[Gjest (ikke undertegnet)]

For 18år siden ble jeg til. Uskyldig, uviten og svak. Etterhvert så ble jeg til. Husker de første stegene mot skolen. Redd, spent og glad på en gang. Her var starten. Den lille gutten som alltid fikk skryt hos lærerne, den lille gutten som var så snill, den lille gutten som ville alle godt. Den lille gutten som gikk rundt og sparket på et tørt blad om høsten, den lille gutten.

Den lille gutten ble eldre. Gutten som hjalp alle som hadde det vanskelig. Gutten som priortiterte alle forann seg selv. Gutten som gledet seg til å se smilet på de som åpnet ens gave på juleaften.

Den lille gutten sitter her forsatt i dag, hvertfall en dråpe. Som en dråpe blod etter alle kuttene. Som en dråpe morfin. Som en dråpe i flasken fra i går. Som en tåre på kinnet.

Den lille gutten hater verden. Det er mennesker i denne verden som ikke vet hva kjærlighet er. Som ikke vet hva det vil si å hjelpe en opp trappen. Som bare vet hvordan de skal hjelpe seg selv og ødelegge.

Men, jeg skal ikke gi opp. Jeg skal seire, vi skal seire. De kan kaste så mye dritt de vil på meg, men jeg gir meg ikke. Takket være dem så har jeg oppdaget kraften i meg. Den har vi alle, de onde prøver å samle på den, men den vil de aldri få.

Ikke gi opp, uansett hvor ille det er. Uansett.

Det er et håp, det er kraften du har i deg. Du må bare gripe etter den. Den drar deg opp og den beskytter deg. Fordi nettopp du er vidunderlig og verden hadde ikke overlevd uten deg.

Jeg tror ikke på noen gud, folk mistolker gud med kraften alle vi har inni oss. Grip etter deg selv. En sekund om gangen, en time om gangen, det vil gå fremover. Det er jeg et levende eksempel på. Jeg er bipolar, jeg har diabetes, jeg har hatt lungekreft, men jeg lever forsatt, selv om legene pusset på min gravstein. Hvorfor? Fordi jeg er meg, jeg er så unik, sterk. Det er du også.