Kan psykiateren tvangsinnlegge meg?

[Gjest (ikke undertegnet)]

Jeg har sterkt suicidalønske. Dette er veldig vondt og smertefullt. Jeg vil gjerne snakke med psykiateren min om det, men jeg tør ikke. Hvis han kommer inn på det selv så benekter jeg det. Jeg er livredd for at han kan tvangsinnlegge meg. Det siste jeg vil er å innlegges. Jeg stoler på han på alle andre måter. Kan han få meg tvangsinnlagt hvis jeg snakker med han om dette?

[Gjest (ikke undertegnet)]

nei du kan ikke tvangsinnlegges så lenge du er under frivillig behandling

[Gjest (ikke undertegnet)]

nei du kan ikke tvangsinnlegges så lenge du er under frivillig behandling

Takk for svar. Jeg går helt frivillig hos en privat psykiater med driftsavtale. Er du helt sikker på at han ikke kan tvangsinnlegge meg selvom jeg forteller han at jeg ikke ser noen hensikt med å leve lenger?

[Gjest anonym]

Jeg vil ikke skremme deg, men jeg tror han kan legge deg inn hvis han oppfatter situasjonen som at det er suicidalfare. Jeg ble tvangsinnlagt av psykiateren min en gang da jeg fortalte han at jeg hadde suicidalplaner. Hvis han ikke tror det er fare for ditt liv eller helse kan han ikke gjøre det. Jeg synes du skal ta sjansen å snakke med han om de vonde tankene dine. Det er jo han som kan hjelpe deg best med det du sliter med.

[ulva]

Takk for svar. Jeg går helt frivillig hos en privat psykiater med driftsavtale. Er du helt sikker på at han ikke kan tvangsinnlegge meg selvom jeg forteller han at jeg ikke ser noen hensikt med å leve lenger?

Å, joda! Visst kan han tvangsinnlegge deg - ikke nok med det: Han har plikt til det, dersom han tror du kan komme til å skade deg selv eller begå selvmord. Jeg går også frivillig i terapi, hos en privatpraktiserende psykiater, og han har tvangsinnlagt meg.

Når det er sagt: Vi har snakket mye om sucuidtanker og dødsønsker, uten at han har innlagt meg. Du må skille klart mellom to ting: Å snakke om følelsene og tankene kan være greit, men dersom du gir uttrykk for at du har konkrete planer og har satt datoen, må han gripe inn. Men vær ikke redd for å dele tankene med ham - for det vil lette trykket og gjøre det lettere å holde ut de sterke dødsønskene. Samtidig bør dere få en klarhet i hvor suicidal du faktisk er - for det er det han kommer til å fokusere på først, ettersom han har et ansvar for deg. Dersom du virkelig ønsker det, bør du holde kjeft. Men dersom du fortsatt har et lite håp, og ønsker at han skal dra deg ut av alt det vonde, må du bare åpne opp.

Hvordan er det egentlig: Holder du ikke ut det livet du lever, eller vil du virkelig dø? Hva er det som gjør det uutholdelig, og hva kan dere gjøre for å endre det?

[Gjest (ikke undertegnet)]

Å, joda! Visst kan han tvangsinnlegge deg - ikke nok med det: Han har plikt til det, dersom han tror du kan komme til å skade deg selv eller begå selvmord. Jeg går også frivillig i terapi, hos en privatpraktiserende psykiater, og han har tvangsinnlagt meg.

Når det er sagt: Vi har snakket mye om sucuidtanker og dødsønsker, uten at han har innlagt meg. Du må skille klart mellom to ting: Å snakke om følelsene og tankene kan være greit, men dersom du gir uttrykk for at du har konkrete planer og har satt datoen, må han gripe inn. Men vær ikke redd for å dele tankene med ham - for det vil lette trykket og gjøre det lettere å holde ut de sterke dødsønskene. Samtidig bør dere få en klarhet i hvor suicidal du faktisk er - for det er det han kommer til å fokusere på først, ettersom han har et ansvar for deg. Dersom du virkelig ønsker det, bør du holde kjeft. Men dersom du fortsatt har et lite håp, og ønsker at han skal dra deg ut av alt det vonde, må du bare åpne opp.

Hvordan er det egentlig: Holder du ikke ut det livet du lever, eller vil du virkelig dø? Hva er det som gjør det uutholdelig, og hva kan dere gjøre for å endre det?

Uff da, dette hørtes ikke bra ut. Men jeg har ikke konkrete planer eller satt noen dato. Synes bare livet er uutholdelig og skulle ønske jeg kunne dø. Føler bare at jeg ikke holder ut mer. Jeg sliter med et dårlig selvbilde og sterke reaksjoner etter alvorlig overgrep. På jobben bruker jeg all min konsentrasjon til ikke å bryte sammen , men hvis jeg er hjemme sitter jeg handlingslammet og griner, og graver meg enda mer ned i møkka. Alt er håpløst inklusive meg selv.

[ulva]

Uff da, dette hørtes ikke bra ut. Men jeg har ikke konkrete planer eller satt noen dato. Synes bare livet er uutholdelig og skulle ønske jeg kunne dø. Føler bare at jeg ikke holder ut mer. Jeg sliter med et dårlig selvbilde og sterke reaksjoner etter alvorlig overgrep. På jobben bruker jeg all min konsentrasjon til ikke å bryte sammen , men hvis jeg er hjemme sitter jeg handlingslammet og griner, og graver meg enda mer ned i møkka. Alt er håpløst inklusive meg selv.

Da syns jeg du skal fortelle ham det. Tro meg; han tar ikke lett på en tvangsinnleggelse. Helst ønsker han å hjelpe deg gjennom det vanskelige - og når du ikke har konkrete planer eller en dato, syns jeg det er noe av det du skal nevne sammen med behovet du har for å snakke om dette emnet.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Da syns jeg du skal fortelle ham det. Tro meg; han tar ikke lett på en tvangsinnleggelse. Helst ønsker han å hjelpe deg gjennom det vanskelige - og når du ikke har konkrete planer eller en dato, syns jeg det er noe av det du skal nevne sammen med behovet du har for å snakke om dette emnet.

Takk for gode råd. Jeg har jo veldig behov for å snakke med han om dette, så jeg får kanskje våge. Jeg vil jo ha hjelp! Skal presisere for han at jeg ikke har konkrete planer. Jeg har som sagt panikk for å bli innlagt, og det kommer jeg i hvertfall ikke til å overleve. Hvordan opplevde du det å bli tvangsinnlagt? Det måtte da være helt forferdelig. Hjalp innleggelsen på problemene dine. Ble du voktet hele tiden så du ikke kunne gjøre deg noe? Ble det undersøkt hva du hadde med deg? Tenkte kanskje jeg kunne ta med noe i nødsfall, i tilfelle psykiateren min innlegger meg allikevel. Men vil det bli oppdaget? Man er jo ikke forbryter heller og blir vel ikke kroppsvisitert?

[frosken]

Teoretisk sett kan du bli tvangsinnlagt dersom du anses for å være til skade for deg selv eller andre som følge av alvorlig sinnslidelse. MEN - å snakke om selvmordstanker er svært vanlig i terapi - og de fleste terapeuter skremmes ikke umiddelbart av å høre om slike tanker. Vitsen med å gå i terapi må vel være å ta opp de temaer som berører deg sterkt, så etter min mening bør du snakke om dette temaet i terapien.

Du vil ikke bli lagt inn som følge av at du har tanker om å ta ditt eget liv såfremt ikke situasjonen fremstår som "akutt farlig" for deg.

[ulva]

Takk for gode råd. Jeg har jo veldig behov for å snakke med han om dette, så jeg får kanskje våge. Jeg vil jo ha hjelp! Skal presisere for han at jeg ikke har konkrete planer. Jeg har som sagt panikk for å bli innlagt, og det kommer jeg i hvertfall ikke til å overleve. Hvordan opplevde du det å bli tvangsinnlagt? Det måtte da være helt forferdelig. Hjalp innleggelsen på problemene dine. Ble du voktet hele tiden så du ikke kunne gjøre deg noe? Ble det undersøkt hva du hadde med deg? Tenkte kanskje jeg kunne ta med noe i nødsfall, i tilfelle psykiateren min innlegger meg allikevel. Men vil det bli oppdaget? Man er jo ikke forbryter heller og blir vel ikke kroppsvisitert?

> Jeg vil jo ha hjelp! Skal presisere for han at jeg ikke har konkrete planer. Jeg har som sagt panikk for å bli innlagt, og det kommer jeg i hvertfall ikke til å overleve. >

Amen! Jeg føler det på akkurat samme måte, og vi har snakket om dette temaet sikkert tusen ganger i terapien, uten at det har blitt noen innleggelse av den grunn. Husk at han ønsker ditt samtykke - ikke å ødelegge forholdet deres og gi en ny opprivende, traumatisk opplevelse! Så lenge du presiserer at du ikke har konkrete planer, og at du er redd for å snakke om det, tror jeg du kommer langt. Da vil han nemlig - som min terapeut - forklare deg hva som skal til for at akkurat han synes det er grunnlag for innleggelse. Og det er ikke det, dersom det først og fremst foreligger et dødsønske fordi man har det jævlig! Psykiateren min har faktisk innrømmet overfor meg at dersom han hadde vært i mitt sted - med mine erfaringer - hadde han begått selvmord selv. Han ville heller ikke ha holdt ut. Så det skorter ikke på sympatien... Akkurat som deg, er jeg livredd innleggelser, og det respekterer han. Han strekker seg langt, og enda litt lenger, for å komme meg i møte og hjelpe meg på alle måter han kan UTEN å ty til det. Jeg er sikker på at terapeuten din vil gjøre det samme.

>Hvordan opplevde du det å bli tvangsinnlagt? Det måtte da være helt forferdelig. >

Jeg var rasende på ham! Men kunne jo ikke annet enn å forstå det, ettersom jeg faktisk HADDE prøvd å begå selvmord, og det enda jeg var mor til en 4 uker gammel baby. Det var heller ikke 1. innleggelse. Etter en uke ble jeg skrevet ut, ettersom jeg ikke ville bli der, og de ikke hadde grunnlag for å holde meg igjen. Dersom du ikke forsøker å skade deg selv mens du er der, og heller ikke viser noen andre tegn til psykose, kan de ikke holde deg mot din vilje.

> Hjalp innleggelsen på problemene dine.

Tja. Det ble jo kort, ettersom jeg bare ville hjem igjen. Men det hjalp, på den måten at jeg fikk god oppfølging etterpå. En miljøarbeider kom hjem til meg 2 gg i uka, for å avlaste meg og for å følge utviklingen, og jeg hadde en fast kontakt med sykehuset i tilfelle jeg skulle bli verre. Det gikk bra, og jeg fikk svært god kontakt med miljøarbeideren. Hun hjalp meg med alt - og holdt meg oppe.

>Ble du voktet hele tiden så du ikke kunne gjøre deg noe? Ble det undersøkt hva du hadde med deg?

Det varierer fra sykehus til sykehus hvor strenge de er. På Gaustad ble alt jeg eide endevendt, og jeg ble fratatt absolutt alt som kunne være farlig. Fikk ikke ta imot besøk, ringe det første døgnet eller gå ut - overhode. Og da var jeg der frivillig p.g.a. sterk selvmordstrang...

På Blakstad, derimot, på skjermet avdeling, og tvangsinnlagt, fikk jeg beholde alt - de stolte på at jeg gav dem det jeg hadde som var farlig. Men jeg fikk "fotfølge", og fikk være maks 5 min. alene av gangen. Det er ganske slitsomt... Å gå ut, er heller ikke lov, uten følge, og bare etter avtale med legen.

>Tenkte kanskje jeg kunne ta med noe i nødsfall, i tilfelle psykiateren min innlegger meg allikevel. Men vil det bli oppdaget? Man er jo ikke forbryter heller og blir vel ikke kroppsvisitert?

Vel, dersom de faktisk gjør det - og du har med deg noe - så kan du være sikker på at de holder deg i noen uker til. En dårlig ide. Stol litt mer på psykiateren din! Han vil bare hjelpe deg, og det skal svært mye til før en tvangsinnleggelse. Jeg ble ikke det, selv om jeg sa til psykiateren min at jeg ikke trodde jeg komme til neste time, fordi jeg kom til å begå selvmord. Han lot meg gå allikevel, og jeg prøvde å begå selvmord! Så det kan være høyt under taket. Han vil ikke innlegge deg med mindre han er helt sikker, og selv da vil han forsøke å få en avtale med deg. Dersom du er usikker på om du klarer å styre impulsene dine, og du er redd for hva en innleggelse innebærer, kan du kanskje "prøve" en uke? Det gjorde jeg, og var frivillig innlagt. Det var faktisk en svært betryggende opplevelse, ettersom jeg fikk begrep om hva det innebærer. Og når man er frivillig innlagt, kan man dra hjem når som helst... Så det så! Om han foreslår tvang, så legg deg inn frivillig!

Men - kjære deg - snakk med ham! Han er ikke din værste fiende.

[Gjest (ikke undertegnet)]

> Jeg vil jo ha hjelp! Skal presisere for han at jeg ikke har konkrete planer. Jeg har som sagt panikk for å bli innlagt, og det kommer jeg i hvertfall ikke til å overleve. >

Amen! Jeg føler det på akkurat samme måte, og vi har snakket om dette temaet sikkert tusen ganger i terapien, uten at det har blitt noen innleggelse av den grunn. Husk at han ønsker ditt samtykke - ikke å ødelegge forholdet deres og gi en ny opprivende, traumatisk opplevelse! Så lenge du presiserer at du ikke har konkrete planer, og at du er redd for å snakke om det, tror jeg du kommer langt. Da vil han nemlig - som min terapeut - forklare deg hva som skal til for at akkurat han synes det er grunnlag for innleggelse. Og det er ikke det, dersom det først og fremst foreligger et dødsønske fordi man har det jævlig! Psykiateren min har faktisk innrømmet overfor meg at dersom han hadde vært i mitt sted - med mine erfaringer - hadde han begått selvmord selv. Han ville heller ikke ha holdt ut. Så det skorter ikke på sympatien... Akkurat som deg, er jeg livredd innleggelser, og det respekterer han. Han strekker seg langt, og enda litt lenger, for å komme meg i møte og hjelpe meg på alle måter han kan UTEN å ty til det. Jeg er sikker på at terapeuten din vil gjøre det samme.

>Hvordan opplevde du det å bli tvangsinnlagt? Det måtte da være helt forferdelig. >

Jeg var rasende på ham! Men kunne jo ikke annet enn å forstå det, ettersom jeg faktisk HADDE prøvd å begå selvmord, og det enda jeg var mor til en 4 uker gammel baby. Det var heller ikke 1. innleggelse. Etter en uke ble jeg skrevet ut, ettersom jeg ikke ville bli der, og de ikke hadde grunnlag for å holde meg igjen. Dersom du ikke forsøker å skade deg selv mens du er der, og heller ikke viser noen andre tegn til psykose, kan de ikke holde deg mot din vilje.

> Hjalp innleggelsen på problemene dine.

Tja. Det ble jo kort, ettersom jeg bare ville hjem igjen. Men det hjalp, på den måten at jeg fikk god oppfølging etterpå. En miljøarbeider kom hjem til meg 2 gg i uka, for å avlaste meg og for å følge utviklingen, og jeg hadde en fast kontakt med sykehuset i tilfelle jeg skulle bli verre. Det gikk bra, og jeg fikk svært god kontakt med miljøarbeideren. Hun hjalp meg med alt - og holdt meg oppe.

>Ble du voktet hele tiden så du ikke kunne gjøre deg noe? Ble det undersøkt hva du hadde med deg?

Det varierer fra sykehus til sykehus hvor strenge de er. På Gaustad ble alt jeg eide endevendt, og jeg ble fratatt absolutt alt som kunne være farlig. Fikk ikke ta imot besøk, ringe det første døgnet eller gå ut - overhode. Og da var jeg der frivillig p.g.a. sterk selvmordstrang...

På Blakstad, derimot, på skjermet avdeling, og tvangsinnlagt, fikk jeg beholde alt - de stolte på at jeg gav dem det jeg hadde som var farlig. Men jeg fikk "fotfølge", og fikk være maks 5 min. alene av gangen. Det er ganske slitsomt... Å gå ut, er heller ikke lov, uten følge, og bare etter avtale med legen.

>Tenkte kanskje jeg kunne ta med noe i nødsfall, i tilfelle psykiateren min innlegger meg allikevel. Men vil det bli oppdaget? Man er jo ikke forbryter heller og blir vel ikke kroppsvisitert?

Vel, dersom de faktisk gjør det - og du har med deg noe - så kan du være sikker på at de holder deg i noen uker til. En dårlig ide. Stol litt mer på psykiateren din! Han vil bare hjelpe deg, og det skal svært mye til før en tvangsinnleggelse. Jeg ble ikke det, selv om jeg sa til psykiateren min at jeg ikke trodde jeg komme til neste time, fordi jeg kom til å begå selvmord. Han lot meg gå allikevel, og jeg prøvde å begå selvmord! Så det kan være høyt under taket. Han vil ikke innlegge deg med mindre han er helt sikker, og selv da vil han forsøke å få en avtale med deg. Dersom du er usikker på om du klarer å styre impulsene dine, og du er redd for hva en innleggelse innebærer, kan du kanskje "prøve" en uke? Det gjorde jeg, og var frivillig innlagt. Det var faktisk en svært betryggende opplevelse, ettersom jeg fikk begrep om hva det innebærer. Og når man er frivillig innlagt, kan man dra hjem når som helst... Så det så! Om han foreslår tvang, så legg deg inn frivillig!

Men - kjære deg - snakk med ham! Han er ikke din værste fiende.

Tusen, tusen takk for langt svar , og forat du ville dele dine opplevelser med meg. Jeg setter uendelig stor pris på det ! Psykiateren min er fantastisk flink og grei. Han støtter og hjelper meg på alle måter og vil meg bare vel, og jeg stoler helt på han - i alt unntatt dette. Men det har selvsagt med meg å gjøre, ikke at han ikke er til å stole på. Jeg skal prøve å snakke med han, for som sagt så er jeg i desperat behov for hjelp. Jeg skal til han i morgen, så jeg er glad jeg kunne lufte dette nå i kveld, og få gode tilbakemeldinger.

Tusen takk til dere andre som har svart også !