Hva synes du, NHD?

[bipolars]

Hei!

Dette blir nok et litt langt innlegg, men jeg håper du tar deg tid til å lese det.

Jeg er en gutt på 24 år, og jeg har slitt med psyken nesten hele livet. Tingene tok vel og merke først ordentlig av i 16/17-årsalderen.

Symptomene har vært / er depresjon, angst (særlig for å bli forlatt), panikkangst, tankeforstyrrelser, ustrukturert tankegang, store konsentrasjonsproblemer, intense og dype analyser av store og små begivenheter (bagateller?) i livet mitt, (paranoide?) forestillinger om at folk ikke liker meg, og selvskading. Jeg hører også stemmer av og til, særlig når jeg skal sove, men jeg vet ikke om de er av betydning. Jeg forstår at de bare er inne i hodet mitt.

I det siste har jeg begynt å isolere meg. Ikke fordi jeg er så utrolig deprimert; ting har vært mye verre enn de er nå. Jeg vil helst bare være for meg selv.

Jeg fikk våren -99 innvilget to år med yrkesrettet attføring, da jeg ikke klarte å fullføre vgs. pga problemene mine. Jeg flyttet ned til Trondheim for å begynne på privatgymnas der. Legen min hadde på forhånd (i mai) søkt meg inn på Sør-Trøndelag Psykiatriske Sykehus. (STPS)

Jeg ble innkalt til vurderingstime i okt. -99. Der ble det konkludert med at jeg hadde alvorlige psykiske problemer, og derfor oppfulte kriteriene for behandling innen 3 mnd. ("3mnd-garantien").

Denne "garantien" viste seg å være null verdt. Fikk time hos en psykologi-student i april -00. 6mnd etter vurderingssamtalen; 11mnd etter innsøking. Da var skoleåret mitt ødelagt for lenge siden, men jeg klarte med nød og neppe å få generell studiekompetanse.

I november -00, mens jeg enda ventet på behandling, fikke jeg mentalt sammenbrudd. Møtte opp på en av STPS sine avdelinger; gråtkvalt og fullstendig ute av meg. Jeg følte at jeg kom til å miste kontrollen når som helst. Men psykiateren jeg fikk snakke med, konkluderte med at jeg verken var suicidal eller psykotisk. Derfor sendte han meg hjem og så at jeg fikk dra på akuttmottaket hvis jeg fikk lyst til å ta livet av meg. Han skrev et brev som jeg kunne bruke som "inngangsbillett" på Østmarka. Er dette i det hele tatt lov?

Psykologi-studenten sluttet i august -00, og jeg fikk en ny behandler i september -00. Denne gang en sosionom. På dette tidspunktet gikk jeg på universitetet og angstproblemene tok av for fullt. Jeg måtte gå eller sykle på skolen, fordi jeg turte ikke ta buss. Hadde også store problemer med å komme meg på forelesning.

På denne tiden gikk jeg på 45mg Buspar hver dag, men jeg tror ikke det virket. Alt føltes ihvertfall som et helvete.

På nyåret -01 skar alt seg fullstendig. Jeg gikk inn i noe jeg vil kalle som en grensepsykose. Jeg turte ikke gå på skolen, butikken osv. Jeg var redd for ALT. Trodde jeg ble forfulgt, at folk holdt øye med meg og at noen overvåket meg over Internet.

Sosionomen så ikke ut til å forstå noe som helst av dette. Det ble aldri diskutert kognitiv angstterapi eller medisinering. Alt skulle løses ved å snakke om barndommen min, og terping på for en usedvanlig flott og ressurssterk person jeg er / var.

Tilslutt taklet jeg ikke mer og flyttet hjem til mitt hjemsted. Det er ganske nøyaktig et år siden nå.

Her ble jeg heldigvis "gjenforent" med legen min, som jeg bestandig har hatt et veldig godt forhold til. Jeg var i ekstremt dårlig forfatning denne sommeren (-01); ekstremt vanskelig å gå på butikken, og det var umulig å ta buss. Han søkte meg omgående inn på VOP, og jeg fikk time ganske raskt. I tillegg fikk jeg et medikament som hjalp veldig på angsten (Anafranil).

Jeg fikk en kjempedyktig kvinnelig psykolog som hjalp meg å takle angsten. Vi arbeidet kognitivt og strukturert gjennom flere måneder, og jeg ble mye bedre.

Men rundt juletider gikk alt til helvete igjen. Jeg forelsket meg i en jente som var for ung for meg. Dette var veldig vanskelig for meg å takle og, ikke minst, forstå. Forstå hvorfor jeg skulle falle for en jente på 15 år. Jeg følte meg abnormal, ond og skamfull. (Jeg innledet forøvrig aldri noe seksuelt forhold til denne jenta.)

Det endte med at jeg frivillig la meg inn på psykiatrisk sukehus; akuttpost. Her skjedde det mye rart.

Jeg fikk samme dag som jeg ble innlagt, snakke med en overlege. Han konstaterte i løpet av 15min at jeg har bipolar lidelse (II). Det eneste han spurte meg om, var om jeg noengang hadde følt meg oppstemt og om jeg i disse periodene har gjort ting jeg angrer på. Jeg svarte ja til begge spørsmålene. Men er ikke dette litt tynt grunnlag å sette en diagnose på? Og i tillegg bare bruke 15min? Et annet argument han brukte, var at jeg ikke hadde vist særlig respons på de medisinene jeg har prøvd i årenes løp. (Zoloft, Seroxat, Cipramil og Efexor.)

Så han mente at Lithionit var medisinen for meg. Behandlingen ble startet uten forprøver (med unntak av EKG).

Resten av oppholdet mitt fikk jeg bare snakke med en sosionom. En sosionom som ikke hadde, etter min mening, særlig peiling på psykologi. Jeg ble flau på hennes vegne da jeg pratet med henne. Ikke misforstå meg; damen var veldig hyggelig. Men jeg mener at når man er ansatt som "behandler" på en psykiatrisk institusjon, da er det nødvendig at man har kompetanse. Jeg bør vel heller kritisere systemet, enn individet.

Men her kommer mitt hovedpoeng:

Min faste lege gjennom fire år, synes behandlingen jeg fikk ved dette psykiatriske sykehuset er kritikkverdig. Han stiller seg også ganske uforstående til diagnosen bipolar lidelse. Han sier at han gjennom de fire årene han har behandlet meg, ikke sett tilstrekkelig med symptomer som kan rettferdiggjøre en slik diagnose. Han mener jeg lider av en personlighetsforstyrrelse. Det samme gjør psykologen min. Hun mener jeg viser klare tegn på borderline personlighetsforstyrrelse.

Derfor spør jeg deg: Hvordan kan en psykiater i løpet av 15min komme frem til at jeg lider av bipolar lidelse, når legen og psykologen min mener at jeg ikke er bipolar? De har jo tross alt hatt uttallige samtaler med meg.

En annen ting:

Jeg ble kalt inn til etterkontroll på psykehuset for 2mnd siden. Da hadde de glemt at jeg skulle komme, så jeg fikk ikke snakket med noen lege. Bare en sosionom. De skulle kalle meg innpå nytt, men jeg har ikke hørt noe mer ifra dem.

Så nå har jeg kuttet ned til halv dose på Lithionit'en. Har ligget på en serumkonsentrasjon på 0,8 mmol i 4mnd, men den eneste "virkningen" jeg har kjent er diare og magesmerter.

Jeg har bedt legen min overta medisineringen av meg. Han vil prøve en større dose Anafranil, og kanskje supplere med Lamictal. Han kunne også tenke seg å prøve et antipsykotikum, hvis Anafranil og Lamictal ikke skulle gi ønsket effekt.

Hva synes du om denne historien? Har jeg grunn til å være kritisk til endel av de tingene jeg har blitt møtt med i psykiatrien?

Mvh

[Gjest zuuul]

fy faen

er jo bare å gi opp

[bipolars]

fy faen

er jo bare å gi opp

Hvorfor synes du at jeg skal gi opp?

[Singularity]

Hvorfor synes du at jeg skal gi opp?

Er nok ikke det hun mente - heller at det var for ille med alt det rotet du hadde blitt utsatt for.

[Gjest Z@pvir]

Blir så forbanna (på dine vegne) når jeg leser slike ting.

Godt du er en oppegående fyr! Du høres veldig intelligent ut. Og det kommer godt med når en er psyk. Det skal god helse til å tåle å være syk i Norge har jeg hørt, og det er jamen sant.

Men siden legen/psyken er enig med deg, så hør på dem. De kan vel også levere inn en klage på dine vegne på denne 15-minutters-behandlingen du fikk.

Det mest sjokkerende er jo at slike "vitnesbyrd" som dette får vi jo igjen og igjen. Jeg blir mer og mer skeptisk til å ta imot hjelp. Synes det er så få som er flinke nok, og det får slike konsekvenser for oss når de ikke er det.

Men stå på. Du har jo støtte i legen din i hvordan du er eller ikke er. Hold fast på den hjelpen du føler er til nytte.

[Gjest Feigenicket mitt]

Hva med å sende din historie - som du har beskrevet veldig godt - til fylkeslegen? Og gjerne med påtegning/uttalelse fra lege/psykolog. Jeg synes virkelig noen bør få seg en skrape!!

[kozy]

hei vennen!! lenge siden sist!!!!har egentlig ikke noe fornufig å si til deg (bombe!), men ville bare gi deg en *stoooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooor klem*

[Gjest calestia]

fytti katta.. var det tilfeldigvis østmarka du kom på siste gangen..??

marka suger. fy faen, har alf\dri blitt behandla så dårlig som der.

Jeg har også fått noen heller alvorlige, merklige diagnoser derifra, men de brukte lit lenger tid da.. snakket med 4 forskjellige folk i løpet av 18 t, gjentok, gjentok, ja, nei..

tilslutt får jeg høre at jeg aldri blir bra, og at heldigvis så kan de ikke holde meg lenger, så jeg skrev meg ut fort som f.

inegn er enige med hverandre om diagnosene, og på marka vil de ikke si stort, bare svada svar,

og pokker heller, nå ble jeg sur.. igjen..

jeg hadde faktisk tenkt å klage på beh., men jeg tror ikke jeg orker. Har heldigvis en snill lege i ryggen som passer litt på meg, og som gir meg time på dagen om jeg vil. og en snill psykolog som styrer og ordner og gjør sitt beste oppi alt rotet..

tror det er på tide å kreve journalene mine, se hva de har skrevet om meg.. rart med det.. at de skal være så vasneklig å få tak i .. tror ikke de vil jeg skal vite, men de skjønner ikke at det er bedre jeg får høre det som er, å ta at standpunkt på det.

men jeg får svada svar overalt, og den ene vil ikke overstyre den andre, som mener noe annet, osv, så all eholder kjeft i stedet..

lurt.

Psykiatrien kan være noe forbanna knot.

det gjør meg sinna...

ta knekken på dem om du kan, de får jammen se til å skjerpe seg.

klemz

[Fine1365379966]

Er nok ikke det hun mente - heller at det var for ille med alt det rotet du hadde blitt utsatt for.

Hei!

Du må ikke gi opp,

- det er akkurat det du ikke må !

Det er jo det verste, det.

Ikke la inkompetente hjelpere ødelegge så for deg.

Jeg vet hva jeg snakker om. Og jeg vet at når du er sårbar, så er det forferdelig å bli møtt på feil måte av de du har satt din lit til.

Jeg ga opp. men ektemannen min, primærlegen min og psykiatrisk spl. i kommunen sa: Du får ikke lov. Du SKAL søke mer hjelp. Og jeg kom til bra folk etter det. Jeg har faktisk møtt bare gode hjelpere etterpå (psykiatere, psykologer og personale på psyk.avd. )).

Jeg ble endelig diagnostisert på en seriøs måte, ved hjelp av grundige skjema, av en erfaren psykiater.

Så prøv om du kan få annen hjelp.

Lykke til!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg kan bare si at jeg forstår din frustrasjon.

Dine forslag til behandling høres svært fornuftige ut.

Hvis du med halvparten av tidligere dose nå ligger på 0,8, har tidligere dose vært alt for høy. Du bør ikke ligge høyere enn du gjør nå.

Det er fint at du har en bra psykolog og tilsvarende fastlege. Hold fast ved dem.