Det går alltid galt

[Dulcinea]

Alt blir feil. Hver gang jeg gleder meg til noe, så skifter humøret i siste sekund og alt blir bare dumt. I går planla vi at vi skulle grille i dag. Vi kjøpte grillkull ,grillmat ,brus ,salat og alt som hører med. Jeg hadde gledet meg til å grille. Årtets første grillmat ,og vi skulle kose oss hele familien. (2 voksne og to barn)

Mens jeg holder på med potetsalaten så ser jeg at Sønn ikke har knyttet skoene sine ,og går og tråkker på dem. *BANG*

Han har fått hundrevis av beskjeder om å knytte skolissene sine ,men han gjør det omtrent aldri . Skolissene er etterhvert blitt frynsete ,så nå går de lett opp igjen også.

"Kan du for svarte faen se til å knytte de jævla skolissene dine!!!"

"Jammen de går bare opp igjen"

"Så ta på deg noen andre sko da for pokker!!"

"Jeg HAR ingen andre sko , i allefall ingen gode. Bare vintersko og gummistøvler."

*Mor blir mørkerød i ansiktet*

"Og vet du i så fall HVORFOR du ikke har andre sko ? HÆ? Fordi du ØDELEGGER dem jo med vilje ! Du lar være å knytte dem ,du trør ned hælen på dem ,og vet du hva!? HVIS du ikke hadde ødelagt dem med vilje så hadde du hatt 4 par med joggesko ,så slutt å stå der å sippe !"

Sønn opp på rommet sitt for å se om han finner noen brukbare sko.

Jeg , kaste meg på senga og gråte. ALLTID må det skje noe når jeg gleder meg til noe. ALLTID dukker det opp et eller annet som ødelegger for meg. Jeg er så lei.....

Beklager at dette ble langt :`(

[frosken]

Du skriver "ALLTID dukker det opp et eller annet som ødelegger for meg. ". Synes du synd på deg selv eller sønnen din etter en slik episode? Hvem ødelegger for hvem?

[Dulcinea]

Du skriver "ALLTID dukker det opp et eller annet som ødelegger for meg. ". Synes du synd på deg selv eller sønnen din etter en slik episode? Hvem ødelegger for hvem?

Begge to.

Noen timer siden sist innlegg nå,så her er en "oppsummering": Etter en stund dro Mann ,Sønn og Datter på en kjøretur til noen venner. Etter ei stund fòr humøret mitt oppover igjen ,og jeg tenkte at jeg ville ha grillen klar til dem når de kom hjem. Jeg satte igang og fant frem grillen ,marinerte kjøttet ,tente grillen og ventet . Sang og nynnet og var DER oppe som det heter !

I følge mine beregninger skulle de være hjemme ca 19.30 skjønner du.

19.30 - Ingen kommer.

19.45 - Ingen kommer

20.00 - Ingen kommer, og humøret er på bånn IGJEN. Jeg gråter og raser og banner og har bare lyst til å kaste hele grillen bortetter plenen. (Noe jeg SELVSAGT ikke gjør.)

20.15 DER kommer de ,og maten var ikke HELT svidd ;-) Jeg blir SÅ glad ,så glad da de kommer ,at humøret er i skyene igjen :-D

Vi spiser og koser oss ,og jeg får masse skryt fra både Mann ,Sønn og Datter.

Etter maten går ungene for rydde rommene sine. So far , so good.

Jeg og Mann holder på met et blomsterbed-prosjekt i hagen. *BAAANG* Presterer å kakke riven i tommelen min ,slik at tommelen blir klemt fast mellom muren og riven. På`n igjen.....*Tårer,snørr,banning,sutre,* hele tiden maler stemmen i hodet mitt: Herreguuud du ER virkelig et null ! Klarer ingenting du ! Ingen kan være glad i et slikt katastrofe menneske som deg!!! Og i allefall ikke elske deg. Du er et stygt ,ekkelt null. Feit ,stygg og ubrukelig. Nå kommer snart Mann til å gå ifra deg ,og du kan ikke gjøre noe, HAHAHAHAH........osv.... Stemmen vil ikke gi seg ,og tårene kommer i hytt og pine :-(

Stemmen er ikke egentlig en stemme ,mer som en "tanke-stemme" inni hodet mitt :-(

Jeg er redd og forvirret. Må finne en måte å forhindre at han faller for noen andre . Jeg trenger han.

Hvor lenge må man stå på venteliste før man slipper til hos psykiater/psykolog :-(

Jeg må holde ut. Jeg må...

[frosken]

Begge to.

Noen timer siden sist innlegg nå,så her er en "oppsummering": Etter en stund dro Mann ,Sønn og Datter på en kjøretur til noen venner. Etter ei stund fòr humøret mitt oppover igjen ,og jeg tenkte at jeg ville ha grillen klar til dem når de kom hjem. Jeg satte igang og fant frem grillen ,marinerte kjøttet ,tente grillen og ventet . Sang og nynnet og var DER oppe som det heter !

I følge mine beregninger skulle de være hjemme ca 19.30 skjønner du.

19.30 - Ingen kommer.

19.45 - Ingen kommer

20.00 - Ingen kommer, og humøret er på bånn IGJEN. Jeg gråter og raser og banner og har bare lyst til å kaste hele grillen bortetter plenen. (Noe jeg SELVSAGT ikke gjør.)

20.15 DER kommer de ,og maten var ikke HELT svidd ;-) Jeg blir SÅ glad ,så glad da de kommer ,at humøret er i skyene igjen :-D

Vi spiser og koser oss ,og jeg får masse skryt fra både Mann ,Sønn og Datter.

Etter maten går ungene for rydde rommene sine. So far , so good.

Jeg og Mann holder på met et blomsterbed-prosjekt i hagen. *BAAANG* Presterer å kakke riven i tommelen min ,slik at tommelen blir klemt fast mellom muren og riven. På`n igjen.....*Tårer,snørr,banning,sutre,* hele tiden maler stemmen i hodet mitt: Herreguuud du ER virkelig et null ! Klarer ingenting du ! Ingen kan være glad i et slikt katastrofe menneske som deg!!! Og i allefall ikke elske deg. Du er et stygt ,ekkelt null. Feit ,stygg og ubrukelig. Nå kommer snart Mann til å gå ifra deg ,og du kan ikke gjøre noe, HAHAHAHAH........osv.... Stemmen vil ikke gi seg ,og tårene kommer i hytt og pine :-(

Stemmen er ikke egentlig en stemme ,mer som en "tanke-stemme" inni hodet mitt :-(

Jeg er redd og forvirret. Må finne en måte å forhindre at han faller for noen andre . Jeg trenger han.

Hvor lenge må man stå på venteliste før man slipper til hos psykiater/psykolog :-(

Jeg må holde ut. Jeg må...

Hvor lenge du må vente på behandling kommer vel både an på hvor i landet du bor og hva fastlegen din har skrevet i henvisningen.

Jeg skjønner at det er slitsomt å oppleve slike følelsesmessige svingninger - men synes ikke det er noen undskyldning for å utagere i forhold til barna. Etter min oppfatning må voksne ta ansvar for sin atferd i forhold til barn.

De negative tankene du forer deg selv med kan dessverre fort bli selvoppfyllende. Jeg tror det går an å få hjelp til å endre slike tankemønstre, og til å få bedre impulskontroll - men det forutsetter at du starter med å ta ansvar for ditt eget temperament og ikke "skylder på andre" når dine reaksjoner ikke står i forhold til de frustrasjoner du opplever i hverdagen.

[Gjest tuillsjura]

Begge to.

Noen timer siden sist innlegg nå,så her er en "oppsummering": Etter en stund dro Mann ,Sønn og Datter på en kjøretur til noen venner. Etter ei stund fòr humøret mitt oppover igjen ,og jeg tenkte at jeg ville ha grillen klar til dem når de kom hjem. Jeg satte igang og fant frem grillen ,marinerte kjøttet ,tente grillen og ventet . Sang og nynnet og var DER oppe som det heter !

I følge mine beregninger skulle de være hjemme ca 19.30 skjønner du.

19.30 - Ingen kommer.

19.45 - Ingen kommer

20.00 - Ingen kommer, og humøret er på bånn IGJEN. Jeg gråter og raser og banner og har bare lyst til å kaste hele grillen bortetter plenen. (Noe jeg SELVSAGT ikke gjør.)

20.15 DER kommer de ,og maten var ikke HELT svidd ;-) Jeg blir SÅ glad ,så glad da de kommer ,at humøret er i skyene igjen :-D

Vi spiser og koser oss ,og jeg får masse skryt fra både Mann ,Sønn og Datter.

Etter maten går ungene for rydde rommene sine. So far , so good.

Jeg og Mann holder på met et blomsterbed-prosjekt i hagen. *BAAANG* Presterer å kakke riven i tommelen min ,slik at tommelen blir klemt fast mellom muren og riven. På`n igjen.....*Tårer,snørr,banning,sutre,* hele tiden maler stemmen i hodet mitt: Herreguuud du ER virkelig et null ! Klarer ingenting du ! Ingen kan være glad i et slikt katastrofe menneske som deg!!! Og i allefall ikke elske deg. Du er et stygt ,ekkelt null. Feit ,stygg og ubrukelig. Nå kommer snart Mann til å gå ifra deg ,og du kan ikke gjøre noe, HAHAHAHAH........osv.... Stemmen vil ikke gi seg ,og tårene kommer i hytt og pine :-(

Stemmen er ikke egentlig en stemme ,mer som en "tanke-stemme" inni hodet mitt :-(

Jeg er redd og forvirret. Må finne en måte å forhindre at han faller for noen andre . Jeg trenger han.

Hvor lenge må man stå på venteliste før man slipper til hos psykiater/psykolog :-(

Jeg må holde ut. Jeg må...

Hei.

Jeg klarer også å få klabb og babb ut av det utroligste.

Er en mester i å skjære meg på hermetikkbokser.

Rev en gang skjermen av bilen i garasjeporten (blir ennå mobba i familien for det). Festa skjermen med brun pakketape før jeg kjørte videre.

Fjerna dvergfuruer med kant- trimmer i hagen.

Glemte å få med meg sønnen min en gang jeg skulle kjøre han til frisøren. Det var ganske flaut å gå inn i frisørsalongen å si jeg hadde "glemt" han hjemme.

Men for meg er sånne episoder noe som krydrer hverdagen. Selv om jeg gremmes der og da, går det aldri mange minutter før jeg ser det komiske i situasjonen og knekker sammen av latter.

Uhell skjer alle, og en er ikke noe dårlig menneske om ikke alt går på skinner!

Jeg syns du overreagerer ganske kraftig når ting ikke blir sånn som du har tenkt.

Å prøve å få hjelp til impuskontroll og til sinnemestring er nok lurt.

Iallfall i forhold til ungene må du finne mer hensiktsmessige måter å reagere på.

[nøffelinøff]

jeg synes du skal ta deg sammen å ikke la dette gå utover din sønn......du har tydligvis kraftige humørsvigninger og burde søke terapi for å finne grunnen til dette.

i mellomtiden, tell til ti og prøv så godt du kan.

[Gjest Z@pvir]

Jeg kan også ha slike utbrudd - dessverre.

Men jeg har ikke helt fått tak i om du skjønner at det er ditt ansvar hvordan dette påvirker barna. Får håpe inderlig du skjønner at det ikke er DE som er "umulige". De er et offer for dine humørsvingninger.

Slik er det av og til med mine barn også.

Et godt råd! Det kan rette opp noe for barna. Forklar for dem at du har et problem som gjør at du reagere unødig sterkt på bagateller. Unnskyld deg når du har gått for langt med utbrudda dine. Si ettertrykkelig at det IKKE er deres feil.

Godt at du er på vei til psykolog! Det er IKKE godt å leve med en slik svingning i følelsene. Det vet jeg. MEN det er DITT ansvar at det ikke går ut over barna - samme hvor syk du er. Husk det!

Vet det ikke er lett. Har mye dårlig samvittighet selv, men tror det er nødvendig for at vi skal orke å jobbe med oss selv.

[Utafor]

Ikke for å kritisere deg, men mer for å fortelle litt fra den "andre siden". Jeg levde sammen med en stemor med samme sinnelag som det virker som du har, fra jeg var 12 til jeg var 20. Jeg gikk hele tiden på nåler, livredd for å gjøre noe som fikk henne til å eksplodere. Var konstant nervøs og redd for å gjøre noe galt. Min far hadde det på samme måte. De gangene humøret hennes var bra hadde vi det kjempefint, men i underbevisstheten lå altså alltid den frykten for at hun skulle tilte over av noe vi sa eller gjorde. Og jeg ser nå i ettertid at så og si samtlige hendelser dreide seg om bagateller. Det var vanskelig å forstå der og da. Når ting hender ofte nok tar man det for gitt, jeg trodde helt til nå nylig at dette var normalt. At det var helt vanlig å gå på nåler, leve i evig frykt for sinneutbrudd og grisekjeft. Psykologen min har fått meg til å innse hvor mye de årene har hatt innvirkning på mitt eget selvbilde. Håper virkelig, både for din egen del og din families, at du snart får hjelp. Veldig bra at du selv har innsett at noe er galt og at du trenger hjel. Ønsker deg og familien lykke til:)

Mvh