tvangstanker - ønsker svar fra psykologen

[Gjest anonym jente 22]

Jeg tror jeg lider av tvangstanker.

Jeg har ingen nevroser av typen må vaske hender 40 ganger dagen eller lukke døren 4 ganger før jeg går å legger meg osv.

Men jeg er en person som tenker MYE.

Og når jeg er deprimert så føler jeg nesten utslitt av å gruble på de samme tankene om og om igjen.

Jeg er også en ekstremt negativ tankegang.

Jeg kan til tider se veldig veldig mørkt på ting, spesielt når jeg krangler med kjæresten min.

Jeg kan til tider være veldig paranoid og tro at kjæresten min er utro selv når det er ikke er noen grunner til det, men uansett hva jeg sier til meg selv så driver tankene mine meg til vanvidd. Ofte er jeg rett og slett helt utslitt av å tenke. Jeg prøver stadig vekk å tenke positivt, men det er akkurat som det er en stor mur der som ikke slipper inn noe sollys.Dette er meget vondt og slitsomt, og gjør at jeg ikke klarer å stole på kjæresten min. Og innerst inne vet jeg at jeg all grunn til å stole på han, men samtidig så vil ikke tankene la meg være i fred!

Det hører også med at jeg er et kontroll menneske på mine egne følelser. Har jeg ikke kontroll over hva jeg føler,får jeg panikk.

Dvs, dersom jeg slapper av og ikke tenker og grubler over ting så føler jeg meg uutholdelig sårbar. Og det er ikke noe verre enn det - da føler jeg at jeg mister kontrollen!

Jeg har også hatt et vondt forhold tidligere hvor jeg ble sveket (ikke av utrohet, men av løgn) og en litt vanskelig barndom med en alkoholiker til far.

Et utsagn som går ofte igjen i forholdet er at jeg "må lære å slappe av" .Nyte forholdet , istedetfor å gå rundt å hele tiden bekymre meg for hva som kan skje, om han vil møte noen andre osv.

Jeg grubler over alt mulig, spesielt i forholdet,og det er slitsomt for han og desto mer for meg! Jeg vil så gjerne slappe av, ikke være på vakt for alt og slippe disse "syke" tankene om at han ikke er ærlig med meg. Det er mest de tankene som kverner om og om igjen.Jeg er livredd for å bli sveket igjen og klarer ikke slappe av.

Og tankene slutter aldri å kverne!

I små perioder stopper de opp og da er jeg lykkelig og har det godt med meg selv.

Ellers bekymrer jeg meg hele tiden.

Kjæresten min vet ikke hvor mye jeg egentlig bekmyrer meg, men når all bekymringen slår ut i full blomst så kommer det jo for dagen.Og han gjør sitt beste for meg til å overbevise meg om at det er meg han elsker og at han aldri vil forlate meg osv. Og da går det godt en periode, så det er på an igjen med tanker om "er han ærlig nå".

jeg kan ikke tenke meg noe annet enn at dette er tvangstanker. For jeg prøver jo så godt å ikke tenke slikt, men det er så forferdelig vanskelig! Og det slutter jo aldri!

Går rundt med et tungt hjerte 90% av tiden!

Jeg trenger et svar fra psykologen, hva mener du det er som skjer i hodet mitt?

Er terapi løsningen ?

Hvordan kan jeg bli kvitt denne mørke skyen i hodet mitt? Jeg er så uendelig lei av å tenke så negativt hele tiden. Jeg er så sliten.

[nøffelinøff]

jeg tar meg den frihet til å svare selv om jeg ikke er psykolog ennå...

terapi er nok en veldig fin og langsiktig løsning for deg, og du skal ikke se bort ifra at din barndom med alkoholisme inne i bildet har en viss innvirkning.

som barn av rusmisbruker er man vant til å bli skuffet og løyet for- det du føler for kjæresten din i perioder er et problem for veldig, veldig mange.

men jeg synes du kan se positivt på hverdagen likevel, du har jo tross alt gått det største skrittet, nemlig å innse at du har et problem.

jeg vil anbefale deg å søke terapi på en rusmiddelklinikk eler liknende som har et tilbud for voksne barn av rusmisbrukere, jeg benytter meg selv av det og det har hjulpet en hel del:)

[Gjest anonym jente 22]

Jeg ser det har blitt svart på Tvangstanker lenger nede, men jeg føler ikke jeg har mye til felles med den jenta, for jeg tenker ikke sånn som hun gjør om alt mulig. Derfor trenger jeg et annet svar.

Jeg tenker bare sånn jeg gjør når jeg er i et forhold, når jeg ikke er i et forhold så plager ikke tankene meg nemlig.

[avil]

jeg tar meg den frihet til å svare selv om jeg ikke er psykolog ennå...

terapi er nok en veldig fin og langsiktig løsning for deg, og du skal ikke se bort ifra at din barndom med alkoholisme inne i bildet har en viss innvirkning.

som barn av rusmisbruker er man vant til å bli skuffet og løyet for- det du føler for kjæresten din i perioder er et problem for veldig, veldig mange.

men jeg synes du kan se positivt på hverdagen likevel, du har jo tross alt gått det største skrittet, nemlig å innse at du har et problem.

jeg vil anbefale deg å søke terapi på en rusmiddelklinikk eler liknende som har et tilbud for voksne barn av rusmisbrukere, jeg benytter meg selv av det og det har hjulpet en hel del:)

Heisann!

Det å tenke positivt er kanskje litt utenfor rekkevisse akkurat nå. Jeg tror det vil være bra å tenke mer REALISTISK. Dvs at du ikke skal tvinge deg selv til å smile og tenke "alt er bra" når du ikke tror på det i det hele tatt. Da er det bedre å tenke over beviser for og mot det du bekymrer deg over.

For eksempel, hvis kjæresten din virkelig var utro, hvordan kunne du finne ut av det? Og hvis han var utro eller ikke elsket deg, ville han da være sammen med deg, til tross for at du har det vanskelig og er negativ? Skriv gjerne ned beviser for og i mot, og vær så konkret som mulig. Ikke bruk tiden til å gruble over store og uhåndgripelige ting, store filosofer har prøvd og mislykkes før deg. Bruk heller kreftene dine på mer konkrete og nære ting, og fokuser på de negative tankene dine. Hva er det du egentlig tror, tenker og bekymrer deg for? Er det sånn at du bekymrer deg for små ting fordi du trekker for store linjer? For eksempel, hvis kjæresten din kommer litt sent hjem, tenker du at han ikke elsker deg, og nå blir du alene, og så er du helt alene i verden og ingen elsker deg? Sånne tankerekker er viktige å få øye på, for da kan du spørre videre: Er dette en rimelig konklusjon? Kan det være andre muligheter når han kommer litt sent hjem? Så istedenfor å sitte og bli lei deg, og så ikke spørre ham, fordi du er redd for svaret, kan du tenke "Det er en bitteliten mulighet at han bare ble sittende og prate med noen, eller tok en burger på vei hjem" og så spør du ham når han kommer. Altså, være mer realistisk, IKKE unaturlig positiv.

Jeg tenker at en liten dose antidepressiv til å dempe de verste negative følelsene kan være en god idé, i tillegg til terapi. Kropp og sjel henger jo sammen, og når man har grublet lenge og kjørt på lavgir følelsesmessig, begynner kroppen å innstille seg fysisk på lavgir. Det blir en slags mangeltilstand i forhold til å produsere fysisk glede og overskudd, og da kan man komme litt opp av avgrunnen med medisin. Samtidig er det jo tankene som har kjørt deg ned, så terapi høres veldig lurt ut.

Lykke til!!!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er ikke tvangstanker i betydningen tvangslidelse/OCD.

Dette er angstfyllt bekymring og sjalusi.

Kognitiv psykoterapi av den typen avil beskriver, er nok det som best vil hjelpe deg. Det er ingen grunn til å utsette å søke slik hjelp. Tankene er ødeleggende både for deg selv og forholdet ditt.

[nøffelinøff]

Jeg ser det har blitt svart på Tvangstanker lenger nede, men jeg føler ikke jeg har mye til felles med den jenta, for jeg tenker ikke sånn som hun gjør om alt mulig. Derfor trenger jeg et annet svar.

Jeg tenker bare sånn jeg gjør når jeg er i et forhold, når jeg ikke er i et forhold så plager ikke tankene meg nemlig.

jeg tror du trenger mer enn et svar, det er ganske tydelig at du trenger terapi når du ikke selv forstår hvorfor du tenker slik, forhold eller ikke.

det er viktig å finne ut grunnen, og det kan godt hende at forhold har utløst disse tankene, men det betyr ikke nødvendigvis at det er PÅ GRUNN av forhold du tenker slik.

jeg vet bare av egen og andres erfaring at det er vanskelig å se ting klart når man er deprimert/plages med tanker og slikt.