Andre som meg her?

[Gjest selvvalgtoutsider]

Jeg er alltid en outsider, det føler jeg iallefall selv... Men når alt kommer til alt så er det min egen skyld at jeg blir en outsider. Jeg trekker meg jo alltid unna andre mennesker. Folk liker meg og vil gjerne være sammen med meg. Men så trekker jeg meg unna...

Jeg synes det er så slitsomt med vennskap. Jeg føler jeg alltid må være sånn og sånn. Perfekt hele tiden. Helt utrolig at jeg er gift egentlig. Jeg har det utrolig godt sammen med han jeg er gift med. Vi er mye sammen. Jeg er egentlig en sosial og lett omgjengelig person, og det ville jeg ha vært oftere!! Men så kommer den derre forbaskede sperren i meg og jeg stenger av og trekker meg unna.

Kanskje det kommer av barndommen min? Jeg er ingen psykolog, så jeg vet ikke. Men jeg har opplevd noe i barndommen som jeg frykter veldig å fortelle andre om. Føler meg så annerledes og mindreverdig. Min mann vet alt om meg, og elsker meg like mye for det. Det er kanskje derfor jeg har det så godt sammen med han.

Jeg har to personer som står meg nær: Min mann og min søster som jeg kan jeg være helt meg selv sammen med. Nyter samværet med dem, for med dem kan jeg være så naturlig og avslappet. Men med andre, de vennene vi har føler jeg meg anspent, unaturlig. Jeg kvier meg i det lengste med å ta kontakt med venner. Føler ikke noe glede ved det, det er jo så stress.

Vennene mine oppfatter meg nok som veldig treg. Det er ikke slik jeg vil ha det. Men hva skal man gjøre?

Andre som har det på samme måte?

[Cellie]

Hei...

Jeg er nok sånn jeg også.. Men jeg er mer redd for at dersom jeg slipper noen inn på meg, så kommer de til å såre meg før eller senere, og jeg orker ikke det akkurat nå.

Jeg er ikke gift, men har en samboer, og de eneste jeg tør slippe innpå meg er familien min, og moren til sambo, og han naturligvis.. Åsså har jeg ett par andre venner, som av en eller annen grunn er menn/gutter.. Ikke vet jeg helt hvorfor det er sånn.. Jeg har vel blitt såret litt for mange ganger av folk jeg stolte på...

Klem fra

[Gjest Z@pvir]

Beskriver nesten mitt reaksjonsmønster.

Du er heldigere enn mange derimot som har to familiemedlemmer som du stoler helt på og som du trives med. Når den ene i tillegg er mannen din er du heldigere enn de fleste.

Jeg har kommet til at jeg er litt for "spesiell" for de fleste. Har ikke interesse for sladder og "lavpanne-ting" som de fleste slarver og prater om. Derfor blir jeg utafor. Av og til treffer jeg noen som "matcher" meg, og det er herlig.

Faktisk så har jeg lært meg at jeg rett og slett må finne meg i å lese litt Se & Hør og se på teite TV-programmer for i det hele tatt å ha noe å prate med folk om. Det hjelper faktisk (dessverre). Da kan jeg slenge inn en kommentar i godt selskap og slipper å sitte der som en noldus. Det irriterer meg å måtte "senke meg ned" på dette nivået, men jeg har funnet ut at det er bedre enn å føle seg totalt utenfor. Harvalgt ett av to onder med andre ord. Og det nytter ikke å forandre verden, når det er jeg som er i mindretall!

[Gjest calestia]

Beskriver nesten mitt reaksjonsmønster.

Du er heldigere enn mange derimot som har to familiemedlemmer som du stoler helt på og som du trives med. Når den ene i tillegg er mannen din er du heldigere enn de fleste.

Jeg har kommet til at jeg er litt for "spesiell" for de fleste. Har ikke interesse for sladder og "lavpanne-ting" som de fleste slarver og prater om. Derfor blir jeg utafor. Av og til treffer jeg noen som "matcher" meg, og det er herlig.

Faktisk så har jeg lært meg at jeg rett og slett må finne meg i å lese litt Se & Hør og se på teite TV-programmer for i det hele tatt å ha noe å prate med folk om. Det hjelper faktisk (dessverre). Da kan jeg slenge inn en kommentar i godt selskap og slipper å sitte der som en noldus. Det irriterer meg å måtte "senke meg ned" på dette nivået, men jeg har funnet ut at det er bedre enn å føle seg totalt utenfor. Harvalgt ett av to onder med andre ord. Og det nytter ikke å forandre verden, når det er jeg som er i mindretall!

den forstod jeg, ja..

er en søring selv.. greit å gjøre ting sammen med folk, men ikke sitte å prate og dulle og det styret..

Nå forsøker jeg så godt jeg kan å bli bedrekjent med ei annen jente, men jeg synes det er veldig vanskelig, selv om jeg liker henne godt.

det blir så "mye" når vi liksom alltid skal holde kontakten, osv.

jeg er jo håpløs som venninne, sender sms når det passer meg, gjrne med noen ukers mellomrom... eneste jeg har kommet ordentlig på bølgelengde med, er x-en, da vi var sammen, men nå så føler jeg at også han sklir litt bort, selv om vi egentlig er gode venner.. men det gode venner greiene. .. bånda holder ikke, enten er man helt nær, eller ikk ei det hele tatt..

uff.. jeg skulle bodd for meg selv langt oppi fjellet..

kanskje det har et navn også..??

klems.