Hvordan jobbe med angsten når

[Gjest calestia]

Jeg er deprimert.. Trodde det hadde gitt seg egentlig.. men så tok jeg et par tester.. og innså plutselig at det var like ille..

humøret er blitt helt sykt. har begynt å bli fryktelig aggressiv og irritabel til tider, har ødelagt endel ting nå..

i går la jeg merke til at hånsdkrifta mi plutselig hadde forandra seg, , det er så vanskelig å skrive, har vært sånn noen dager nå. har fått de verste ideene..

har pakka sekken, vet ikk ehelt hvor jeg hadde tenkt meg.. litt ulogisk ..

får ikke sove. tiltross for både vallergan og stilnoct. uten at jeg vil, forsøker jeg å snu på døgnet,

jeg skrur av alt lys stadig vekk, drar for gardinene, slår av tlf, og tv, og bare tulle rmg inn i teppet.

angsten er sterk nå, og jeg er alene, ingen i nærheten,

skal begynne å jobbe med angsten skikkelig nå, fått oppgaver å gjøre og slikt.

men jeg vet ikk eom det går. det er så mye annet. blir så sliten av alt det her, og av ikke å ha noe fast å gjøre, sliten av ikk eå ha nok penger, og føler meg så liten og skamfull over at jeg ikk eklarer å jobbe.

har sett etter jobb nå, bare noe lite, lett, men det lønner seg ikke, mister for mye av sos. støtta, så jeg kommer elendig ut av det, uansett hva jeg gjør.

jeg legges inn til uka. men det er fortsatt en helg + 1 dag til.

og jeg er forvirra, når en lege sier jeg aldri blir bra, men har ikke skrevet noe i journalen om det. Fik bare høre at jeg hadde en livslang lidelse. men ikk ehva.

jeg har lyst tilå gi opp nå, dagene er så tunge, jeg er alene og ensom, jeg vil ikke være med på dette her.

Hvordan er det mulig å bli så pysete, så redd for bare å ta en tlf, gå en tur?

være så .. skrullete i humøret, gjør de merkligste ting innimellom. det var ikke så ille før, selv om jeg alltid har vært ustabil og sving ganske mye, har det aldri vært så ille. Vært deppa mange ganger.. og det var sånn det begynte nå også. og nå er det snart ettårsdag. for en eneste lang sammenhengende, umedisinert depresjon og gud vet hva annet.

jeg kom meg alltid ., tidligere. tok et par-tre måneder, så begynte jeg å jobbe meg tilbake. hvorfor går det ikke lenger==???

[Paranoia]

Vet ikke hva jeg skal si.. (som vanlig).. men vil bare trøste deg litt. Høres ut som om du har det helt jævlig, og jeg håper du får den hjelpen jeg vet du trenger.

Ikke gi opp nå! Vi er her og støtter deg, uansett!

*klemmer i massevis*

[goliane]

Kjære deg!

Du er ei tøff jente. Du har levd med angst, depresjon og vært i psykisk ubalanse i ett år. Du har klart å holde ut. Du er i live, du har klart å ta vare på dyra dine og deg sjøl. Du har ikke fått medisiner, men likevel har du klart deg på et vis. Det er tøft.

Du har ikke noe å skamme deg over. Hadde du fått lungebetennelse hadde du ikke skammet deg. Da skal en heller ikke skamme seg over en psykiatrisk diagnose.

Om legen som sa du aldri blir bra:

Leger kan også ta feil!

Dessuten, det fins diagnoser som varer livet ut, men som det går an å lære seg å leve med. Jeg har psoriasis. Det varierer hvor mye utslett jeg har. Selv om jeg har mye utslett, lever jeg godt med den diagnosen.

Kjenner en kvinne med bipolar lidelse. Når hun tar medisinen, fungerer hun helt fint. Faktisk er hun en ressursperson!

Kjenner flere med borderline- diagnose. Noen har lært seg å mestre tilstanden, og tar sikte på studier og seinere et aktivt yrkesliv.

En diagnose trenger ikke være til hinder for et godt liv!

Syns det er fint at du nå får et behandlingstilbud. Håper legene og du finner en behandlingsmetode som er til hjelp for deg.

Er sikker på at du klarer dette. Firebird hilser til deg! To firbeint hilser til dine firbeinte

Kjempeklem fra