Viktig om sorg og "sorgarbeid".

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Når en finner vitenskapelig dokumentasjon for meninger en selv har hatt i årevis på tvers av "korrekte meninger", må jeg innrømme at det gjør godt :-)

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/VisArtikkel.asp?ArtId=3033

[Gjest retvizan]

Jepp.

Grav deg ut i tide. Om nødvendig, bruk spade.

[Gjest malun]

Glimrende: Jeg har alltid pleid å tilby venner og bekjente i sorg en avvekslende tur på byen eller lignende. Nå har jeg til og med vitenskapelig belegg for det!

;o)

[Gjest Z@pvir]

Jepp.

Grav deg ut i tide. Om nødvendig, bruk spade.

Så vidt jeg kan se er dette "gammelt nytt" i min omgangskrets iallefall. Noen ganger er det godt å få prate litt og noen ganger gjøe det en trist isteden. Artige opplevelser og omgang med venner er godt for helsen enten en er i sorg eller ikke. For meg virker det som om folk intuitivt forstår og praktiserer dette. Vi har mistet mange rundt oss så jeg har litt erfaring.

Mulig jeg misforsto hele artikkelen.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Jada, jeg har jobbet og jobbet, vært med på aktiviteter osv. for å ikke bli sittende å gruble, og for å fortrenge smerten. Jeg har ikke snakket med andre om hvordan jeg har hatt det, men holdt det for meg selv. Kunne jo belaste andre. Har kjent lite på smerten når jeg har vært alene også, altfor vondt. Ja, så har det gåttt mer eller mindre over av seg selv. Tiden leger jo alle sår - det er da ikke noe nytt, men tvert i mot gammel visdom.

Men brått og uten forvarsel fikk jeg en dyp og alvorlig depresjon. Jeg som alltid har vært så psykisk sterk, og har taklet alt så bra. Snakket ikke med noen om det heller selvsagt, og klarte å holde maska ganske lenge. Men den sprakk til slutt - vet ikke om jeg skal si heldigvis eller ikke. For hadde jeg klart å holde maska en stund til så hadde jeg ikke sittet her i dag. Og det hadde antagelig vært det beste både for meg og andre. Jeg greier nemlig ikke å fortrenge følelser lenger, og sterke følelser kommer ofte når det passer minst. Jeg klarer ikke å ta meg sammen for å stoppe. Det er en stor belastning for meg selv - og andre.

Da jeg fikk depresjonen var sorgen og smerten så alvorlig fortrengt at jeg ikke engang forstod hva den kom av. Jeg trodde det var en depresjon uten utenforliggende utløsende årsaker. Da jeg kom i samtaleterapi hos en psykiater tok det lang tid før jeg i det hele tatt begynte å snakke om det som hadde skjedd meg. Jeg forstod ikke at det hadde noen sammenheng i det hele tatt. Det har letta litt på trøkket å snakke om den vonde opplevelsen og sorgen og smerten, og det er godt å få omsorg og forståelse fra andre. Selvom det også er vondt. Men det er tunge dager, og jeg vet ikke om det noen gang blir bedre.

Kanskje hadde det vært bedre å få snakket, bearbeidet det som hadde skjedd og vist følelser da opplevelsen var ny?

[Gjest Liza i London]

Jada, jeg har jobbet og jobbet, vært med på aktiviteter osv. for å ikke bli sittende å gruble, og for å fortrenge smerten. Jeg har ikke snakket med andre om hvordan jeg har hatt det, men holdt det for meg selv. Kunne jo belaste andre. Har kjent lite på smerten når jeg har vært alene også, altfor vondt. Ja, så har det gåttt mer eller mindre over av seg selv. Tiden leger jo alle sår - det er da ikke noe nytt, men tvert i mot gammel visdom.

Men brått og uten forvarsel fikk jeg en dyp og alvorlig depresjon. Jeg som alltid har vært så psykisk sterk, og har taklet alt så bra. Snakket ikke med noen om det heller selvsagt, og klarte å holde maska ganske lenge. Men den sprakk til slutt - vet ikke om jeg skal si heldigvis eller ikke. For hadde jeg klart å holde maska en stund til så hadde jeg ikke sittet her i dag. Og det hadde antagelig vært det beste både for meg og andre. Jeg greier nemlig ikke å fortrenge følelser lenger, og sterke følelser kommer ofte når det passer minst. Jeg klarer ikke å ta meg sammen for å stoppe. Det er en stor belastning for meg selv - og andre.

Da jeg fikk depresjonen var sorgen og smerten så alvorlig fortrengt at jeg ikke engang forstod hva den kom av. Jeg trodde det var en depresjon uten utenforliggende utløsende årsaker. Da jeg kom i samtaleterapi hos en psykiater tok det lang tid før jeg i det hele tatt begynte å snakke om det som hadde skjedd meg. Jeg forstod ikke at det hadde noen sammenheng i det hele tatt. Det har letta litt på trøkket å snakke om den vonde opplevelsen og sorgen og smerten, og det er godt å få omsorg og forståelse fra andre. Selvom det også er vondt. Men det er tunge dager, og jeg vet ikke om det noen gang blir bedre.

Kanskje hadde det vært bedre å få snakket, bearbeidet det som hadde skjedd og vist følelser da opplevelsen var ny?

Du skriver om å "fortrenge smerten"....det er vel det som skaper problemer...akkurat som det å "sørge på heltid og gjøre det til livsinnhold" er like galt.

jeg synes denne artikkelen var betimelig!..og er hjertens enig med NHD!

Kunsten vi må lære oss...i alle livets sammenhenger....er å leve, med de gode følelsene liksåvel som med de vonde.

[Sør]

Du skriver om å "fortrenge smerten"....det er vel det som skaper problemer...akkurat som det å "sørge på heltid og gjøre det til livsinnhold" er like galt.

jeg synes denne artikkelen var betimelig!..og er hjertens enig med NHD!

Kunsten vi må lære oss...i alle livets sammenhenger....er å leve, med de gode følelsene liksåvel som med de vonde.

Du er en vis kvinne!

*klem*

PS: Er det høyre eller venstre sko som matcher ansiktsmasken i dag? ;-)

[Gjest (ikke undertegnet)]

Du skriver om å "fortrenge smerten"....det er vel det som skaper problemer...akkurat som det å "sørge på heltid og gjøre det til livsinnhold" er like galt.

jeg synes denne artikkelen var betimelig!..og er hjertens enig med NHD!

Kunsten vi må lære oss...i alle livets sammenhenger....er å leve, med de gode følelsene liksåvel som med de vonde.

Skal man bare kjenne på smerten når man er alene? Er det galt å snakke med andre om det som er vanskelig, og vise følelser? Jeg spør fordi jeg er helt i villrede. Psykiateren min mener det er viktig og riktig både å snakke og vise følelser . Ikke late som alt er bra bestandig. Men han mener selvsagt ikke at man skal sørge på heltid. Men å jobbe og være i aktivitet HELE tiden, og å late som alt er bra når det ikke er det, mener han er feil. Men han er kanskje gammeldags og ikke oppdatert? Er det også galt å gå i psykoterapi pga. dette? Er kanskje medisiner den beste løsningen.

[Gjest anonym]

Forstår på artikkelen at sorgarbeid går ut på å få mest mulig depressive følelser. Jeg trodde tradisjonelt sorgarbeid gikk ut på å få ut følelsene nettopp for IKKE å bli deprimert, og for ikke å bli passiv og tiltaksløs. Jeg tror fortsatt man lettere blir deprimert dersom man ikke lar følelsene komme fram, og dersom man ikke har noen man kan snakke med tankene og følelsene om. Jeg tror vi mennesker er skapt til å dele både gode og vonde følelser, og at vi er avhengig av det for å leve et bra liv. Jeg tror nettopp det motvirker grublerier. Jeg har aldri noen gang hørt noen si at det er sunt å bli deprimert, og jeg har snakket med mange fagfolk. Men å bli deprimert kan være en følge av nettopp at man har behersket seg for mye, og ikke uttrykt tanker og følelser i forbindelse med sorg og traumer.

[Gjest Liza i London]

Skal man bare kjenne på smerten når man er alene? Er det galt å snakke med andre om det som er vanskelig, og vise følelser? Jeg spør fordi jeg er helt i villrede. Psykiateren min mener det er viktig og riktig både å snakke og vise følelser . Ikke late som alt er bra bestandig. Men han mener selvsagt ikke at man skal sørge på heltid. Men å jobbe og være i aktivitet HELE tiden, og å late som alt er bra når det ikke er det, mener han er feil. Men han er kanskje gammeldags og ikke oppdatert? Er det også galt å gå i psykoterapi pga. dette? Er kanskje medisiner den beste løsningen.

Jeg mente ikke at man ikke skal dele smerten og sorgen med andre!

For all del, - jeg bruker ihvertfall de muligheter jeg har til å snakke og gråte..når det er det jeg behøver.

Det jeg mente er at vi må komme vekk fra tendensen til å sykeliggjøre sorg.

Sorg og smerte og savn er dessverre deler av vårt liv....heldigvis, kan vi nesten si - for de er prisen vi betaler for kjærlighet!

Men - det har i de senre år vært en lei tendens til at sorg er noe som må behandles...og da kan veien være kort til at det blir en "heldagsbeskjeftigelse", der man krysser av i læreboken når man har fullført stadie 1 osv.

Men, på den annen side, tillater man seg ikke å sørge...eller blir nektet av andre.....så tror jeg nok det skaper sår som på sikt må behandles.

Når vi opplever tap.og tilhørende smerte...så trenger vi i perioder mer omsorg enn ellers...og vi må tillate oss det. Men vi må ikke bli passive "sorg-pasienter!"

og det var slik jeg forsto artikkelen......hold på med ditt daglige liv, - og finn utløp for smerten i hverdagene.

At du senere møtte veggen, synes jeg ikke er rart,...fordi du ikke fikk det naturlige utløpet for sorgen din!

[Gjest Liza i London]

Du er en vis kvinne!

*klem*

PS: Er det høyre eller venstre sko som matcher ansiktsmasken i dag? ;-)

Ingen patologisk atferd så langt i dag!! :-)

Touch wood!

Kvelden er ung........

*Klem*

[Gjest (ikke undertegnet)]

Skal man bare kjenne på smerten når man er alene? Er det galt å snakke med andre om det som er vanskelig, og vise følelser? Jeg spør fordi jeg er helt i villrede. Psykiateren min mener det er viktig og riktig både å snakke og vise følelser . Ikke late som alt er bra bestandig. Men han mener selvsagt ikke at man skal sørge på heltid. Men å jobbe og være i aktivitet HELE tiden, og å late som alt er bra når det ikke er det, mener han er feil. Men han er kanskje gammeldags og ikke oppdatert? Er det også galt å gå i psykoterapi pga. dette? Er kanskje medisiner den beste løsningen.

når du er i sorg. Jeg ble puttet full av medisiner for at jeg skulle greie å gå på jobben. Et overgrep. Nå etter flere år har jeg sluttet med pillene, pilletåka har lettet og NÅ kjenner jeg på følelsene - noe jeg skulle gjort for mange år siden, hadde det ikke vært for de hersens pillene som la en demper på alt, både godt og vondt.

Sorg er naturlig. Blir mer og mer imot den fæle tendens til å bedøve normale livsproblemer som alle støter på med medisiner. Er liksom ikke lov å være "down" og uproduktiv en periode i dette samfunnet.

Noen ganger er det rett og slett det som skal til. Du kan gjerne bruke den "uproduktive" perioden til selskapelighet, fest og mye aktivitet ELLER fred og ro, litteratur, musikk og ettertanke hvis det passer deg. Ingen er like.

[andungen]

Godt, da slipper jeg å føle meg unormal.

har ikke hatt noen særlig sorgreaksjon etter at moren min døde, og har liksom gått og venta på at noe skulle skje. Men da trenger jeg kanskje ikke bekymre meg over det lenger.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Jeg mente ikke at man ikke skal dele smerten og sorgen med andre!

For all del, - jeg bruker ihvertfall de muligheter jeg har til å snakke og gråte..når det er det jeg behøver.

Det jeg mente er at vi må komme vekk fra tendensen til å sykeliggjøre sorg.

Sorg og smerte og savn er dessverre deler av vårt liv....heldigvis, kan vi nesten si - for de er prisen vi betaler for kjærlighet!

Men - det har i de senre år vært en lei tendens til at sorg er noe som må behandles...og da kan veien være kort til at det blir en "heldagsbeskjeftigelse", der man krysser av i læreboken når man har fullført stadie 1 osv.

Men, på den annen side, tillater man seg ikke å sørge...eller blir nektet av andre.....så tror jeg nok det skaper sår som på sikt må behandles.

Når vi opplever tap.og tilhørende smerte...så trenger vi i perioder mer omsorg enn ellers...og vi må tillate oss det. Men vi må ikke bli passive "sorg-pasienter!"

og det var slik jeg forsto artikkelen......hold på med ditt daglige liv, - og finn utløp for smerten i hverdagene.

At du senere møtte veggen, synes jeg ikke er rart,...fordi du ikke fikk det naturlige utløpet for sorgen din!

Kjære Liza !

Det du skriver her forstår jeg, og synes det høres riktig ut. Jeg ble virkelig i villrede da jeg leste artikkelen. Jeg har liksom nettopp brutt igjennom en slags barriere ved ikke å beherske meg hele tiden og å begynne å snakke med andre om det som er vanskelig, også skulle det også være galt.

Men det står da faktisk i artikkelen at det beste er å beherske seg. Men man får jo sile ut selv hva man tror er riktig. Det er også mulig at jeg overfortolker.

Behersk deg!

I 1999 publiserte Bonanno og Kaltman forskningsresultater som i enda sterkere grad brøt med det tradisjonelle synet. De hevdet at det å fortelle andre om de vonde følelsene, ikke gir noen god prognose. Tvert imot viser det seg at mennesker som undertrykker slike følelser, spesielt i samvær med andre, på sikt både er mindre deprimerte og mer veltilpassede.

Rådet fra Bonanno og Kaltman er at sørgende bør søke adspredelser, og bare i begrenset grad være åpne overfor andre om følelsene sine.

- Denne formen for unnvikende strategi ser ut til å kunne lindre lidelsen på både kort og lang sikt. Samtidig bør en ikke benekte dødsfallet og sine reaksjoner på det, men begrense omfanget av de følelsesmessige reaksjonene. Det gjør man ved å være i aktivitet, også sosialt, sier Lindstrøm.

[Gjest Liza i London]

Kjære Liza !

Det du skriver her forstår jeg, og synes det høres riktig ut. Jeg ble virkelig i villrede da jeg leste artikkelen. Jeg har liksom nettopp brutt igjennom en slags barriere ved ikke å beherske meg hele tiden og å begynne å snakke med andre om det som er vanskelig, også skulle det også være galt.

Men det står da faktisk i artikkelen at det beste er å beherske seg. Men man får jo sile ut selv hva man tror er riktig. Det er også mulig at jeg overfortolker.

Behersk deg!

I 1999 publiserte Bonanno og Kaltman forskningsresultater som i enda sterkere grad brøt med det tradisjonelle synet. De hevdet at det å fortelle andre om de vonde følelsene, ikke gir noen god prognose. Tvert imot viser det seg at mennesker som undertrykker slike følelser, spesielt i samvær med andre, på sikt både er mindre deprimerte og mer veltilpassede.

Rådet fra Bonanno og Kaltman er at sørgende bør søke adspredelser, og bare i begrenset grad være åpne overfor andre om følelsene sine.

- Denne formen for unnvikende strategi ser ut til å kunne lindre lidelsen på både kort og lang sikt. Samtidig bør en ikke benekte dødsfallet og sine reaksjoner på det, men begrense omfanget av de følelsesmessige reaksjonene. Det gjør man ved å være i aktivitet, også sosialt, sier Lindstrøm.

Jeg ville ikke tatt referatet her så bokstavelig....alle intervjuer har feilkilder!

det jeg _tror_ menes er å advare mot å la sorgen dominere i alle sosiale relasjoner, dvs tilnærmet det eneste man snakker om...da inntar man lett rollen som "den sørgende" ....og som alle andre roller kan den være vanskelig å komme ut av igjen.

Selv snakker jeg svært lite om min egen sorg. men når den blir for overveldende (mis)bruker jeg DOL hemningsløst. Det gjør igjen at jeg til hverdags fungerer "normalt".

Men - for all del - det som er riktig for meg, er det slett ikke for andre! :-)

[Gjest retvizan]

Jeg ville ikke tatt referatet her så bokstavelig....alle intervjuer har feilkilder!

det jeg _tror_ menes er å advare mot å la sorgen dominere i alle sosiale relasjoner, dvs tilnærmet det eneste man snakker om...da inntar man lett rollen som "den sørgende" ....og som alle andre roller kan den være vanskelig å komme ut av igjen.

Selv snakker jeg svært lite om min egen sorg. men når den blir for overveldende (mis)bruker jeg DOL hemningsløst. Det gjør igjen at jeg til hverdags fungerer "normalt".

Men - for all del - det som er riktig for meg, er det slett ikke for andre! :-)

Jeg har noenlunde samme reaksjonsmønster som deg, Liza. De gangene jeg har mista nære familiemedlemmer så har jeg hatt et stort behov for ha sorgen min i fred. Jeg har sørget, men ikke i alle sammenhenger og situasjoner. Det føltes ikke naturlig for meg. jeg hadde på et vis små sorghuler inni meg som jeg dukka inn i ved behov. Og kom ut igjen fra. Litt frynsete og tufs, men dog.

Klem til deg! :-)

[Gjest Liza i London]

Jeg har noenlunde samme reaksjonsmønster som deg, Liza. De gangene jeg har mista nære familiemedlemmer så har jeg hatt et stort behov for ha sorgen min i fred. Jeg har sørget, men ikke i alle sammenhenger og situasjoner. Det føltes ikke naturlig for meg. jeg hadde på et vis små sorghuler inni meg som jeg dukka inn i ved behov. Og kom ut igjen fra. Litt frynsete og tufs, men dog.

Klem til deg! :-)

Frynsete er ordet!!!

helt dekkende .-)

Klem til deg og fra