NHD - hva synes du om dugnader

[Gjest (ikke undertegnet)]

Av og til er det alright. Når det er frivillig. Men dette presset om at du skal stille opp til dugnad i idrettsforeningen, skolegården, barnehagen, musikkkorpset, velforeningen, you name it!

Jeg synes det blir veldig anmasende. Og så blir det hele tiden sagt et eller annet om at det er så sosialt, så hyggelig å gjøre noe sammen med barna (ja, det er det, men da velger jeg hva vi skal gjøre selv) og at pga det og det må vi stille opp. Jeg sitter igjen og føler meg ille tilmote, både når jeg er tilsted og verre er det igrunnen hvis jeg ikke er tilstede. Der går hun, liksom. Pek, pek. Bor på et lite sted, så det er ganske gjennomsiktig. Noen få ildsjeler som i tillegg er omgangsvenner, så for dem er det jo greit. Ville jo vært sammen allikevel i en eller annen setting.

NHD - er jeg et usosialt menneske som ikke liker dugnader? Er det virkelig noe så veldig negativt å ikke stille opp på dugnader rundt om?

[Berit]

Du er ikke nødvendigvis usosial selv om du ikke liker å gå på dugnad. Det er mange som bare er late eller egoistiske ( vil velge selv hva de skal gjøre ) .....ikke gidder å hjelpe lag og foreninger som barna er med på. De forventer at alle andre skal ta et tak, men unngår det selv.

En helt annen side er det å ikke tørre å møte andre mennesker. Men da kan man igjen få en sekundærgevinst ved å slippe å jobbe.

Lenge leve det solidariske mennesket ! :-)))

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

For å ta det minst viktige først: Dugnaders trivsel og glede er nok sterkt overdrevet av mange. Dog har jeg også deltatt i en del trivelige og sosiale dugnader.

Det viktige er at aktiviteter som korps, idrett osv er helt avhengig av penger. Dette kan kun skaffes på to måter, penger/kontanter og dugnader. Dersom en skulle betale alt i penger, ville en få sosiale forskjeller ved at mange barn ble utelukket grunnet foreldrenes økonomi. Derfor må en legge opp til betaling også ved dugnadsinnsats.

Å ikke stille på dugnad oppfatter jeg som grov usolidaritet. Det betyr at en lar andre betale/arbeide for seg. Jeg har ingen sans for dette!

[Gjest (ikke undertegnet)]

For å ta det minst viktige først: Dugnaders trivsel og glede er nok sterkt overdrevet av mange. Dog har jeg også deltatt i en del trivelige og sosiale dugnader.

Det viktige er at aktiviteter som korps, idrett osv er helt avhengig av penger. Dette kan kun skaffes på to måter, penger/kontanter og dugnader. Dersom en skulle betale alt i penger, ville en få sosiale forskjeller ved at mange barn ble utelukket grunnet foreldrenes økonomi. Derfor må en legge opp til betaling også ved dugnadsinnsats.

Å ikke stille på dugnad oppfatter jeg som grov usolidaritet. Det betyr at en lar andre betale/arbeide for seg. Jeg har ingen sans for dette!

Takk for svaret. Da vet jeg din mening på det.

Hovedgrunnen til unngåelsen er psykiske problemer hos oss som gjør det vanskelig å delta. Det nevnte jeg visst ikke.

Vi har også spurt om å få betale isteden. Prøvd å forklare grunnen. Men ingen forstår (eller vil forstå) problemstillingen.

Føler jo på å ikke delta. Det er jo DET som er problemet. Vil derfor delta på den måten VI greier. Økonomisk ytelse. Og vi har IKKE spesielt god råd, men det er den utveien vi ser. Den blir nektet oss.

Synes heller ikke det er riktig overfor våre barn å ikke la foreldrene hjelpe til når de vil, på den måten vi GREIER. Enden på dette blir kanskej at vi tar ungene ut, siden vi ikke klarer blikk og sladder. Og de er vel ikke slik det skal være.

[Gjest alternativer]

Takk for svaret. Da vet jeg din mening på det.

Hovedgrunnen til unngåelsen er psykiske problemer hos oss som gjør det vanskelig å delta. Det nevnte jeg visst ikke.

Vi har også spurt om å få betale isteden. Prøvd å forklare grunnen. Men ingen forstår (eller vil forstå) problemstillingen.

Føler jo på å ikke delta. Det er jo DET som er problemet. Vil derfor delta på den måten VI greier. Økonomisk ytelse. Og vi har IKKE spesielt god råd, men det er den utveien vi ser. Den blir nektet oss.

Synes heller ikke det er riktig overfor våre barn å ikke la foreldrene hjelpe til når de vil, på den måten vi GREIER. Enden på dette blir kanskej at vi tar ungene ut, siden vi ikke klarer blikk og sladder. Og de er vel ikke slik det skal være.

Men hvis de som arangerer dugnaden godtar det, er det mange måter man kan stille opp på! Enten vær ærlig og si det som det er (at du pga psykiske problemer ikke kan stille opp), eller si at du ikke kan denne dagen. Og be om at du feks. lager kaker til de som har dugnad, skaffer utstyr på forhånd, tar med deg noe hjem som skal vaskes / strykes (gardiner, tepper, uniformer) og gjør dette hjemme osv osv. Det er mange måter å stille opp på.

Hvis ikke alle i familien / begge foreldrene er syke, kan jo den som er frisk stille opp. Ellers er det helt ok å stille med en bestefar eller tante!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Takk for svaret. Da vet jeg din mening på det.

Hovedgrunnen til unngåelsen er psykiske problemer hos oss som gjør det vanskelig å delta. Det nevnte jeg visst ikke.

Vi har også spurt om å få betale isteden. Prøvd å forklare grunnen. Men ingen forstår (eller vil forstå) problemstillingen.

Føler jo på å ikke delta. Det er jo DET som er problemet. Vil derfor delta på den måten VI greier. Økonomisk ytelse. Og vi har IKKE spesielt god råd, men det er den utveien vi ser. Den blir nektet oss.

Synes heller ikke det er riktig overfor våre barn å ikke la foreldrene hjelpe til når de vil, på den måten vi GREIER. Enden på dette blir kanskej at vi tar ungene ut, siden vi ikke klarer blikk og sladder. Og de er vel ikke slik det skal være.

Selv om alle bør gjøre sin del, trenger ikke alle gjøre det samme.

Det burde være en utfordring for de som leder dugnadene at en finner tilpassede arbeidsoppgaver slik at alle kan delta uavhengig av fysiske eller psykiske lidelser.

Min erfaring (og den er stor) er at dette er mulig om en bare vil.