NHD - utsagn fra psykiateren

[Gjest (ikke undertegnet)]

Har gått der i to år. Kriseutløst depresjon med angst. Bestandig vært engstlig. Yrkesrettet attføring. Sliten bestandig. Tror jeg heller trenger ro og hvile.

Når jeg "sutrer" om skjebnen, sier fyren ting som:

..at han ikke kan hjelpe meg

..at han ikke har ansvar for meg.

Da føler jeg meg så liten og redd. har bestandig vært den som ordner opp for andre og er den sterkeste av alle.

NÅ trenger jeg at noen hjelper meg og tar ansvar for meg. Er for svak selv.

Er det en terapeutisk hensikt med å si slik tror du?

Jeg jobber (jobbet) i helsevesenet selv, og jeg følte både at jeg kunne hjelpe og hadde ansvar for pasientene mine. Skjønner ikke utsagnet. Hvorfor velge å bli psykiater når du verken kan hjelpe eller vil ha ansvar for pasientene dine.

Er fullstendig klar over at hver og en har ansvar for egen helse, så jeg står på så godt jeg kan på alle måter. Der legen ikke kan hjelpe, prøver jeg alternativ medisin. Men DA er det galt også. DET liker ikke psyker'n virker det som. Men for meg er det en måte å prøve å komme på beina på. Vil ikke gi opp heller.

Men kunne ønske noen kunne (eller ville/ønsket) å hjelpe MEG!

[Gjest Lines]

Det blir vel litt feil og si av ham at han ikke kan hjelpe deg. Han skal jo hjelpe deg slik at du kan hjelpe deg selv. Han skal hjelpe deg så du selv skal finne svar på dine problemer og det gjøres ofte ved at de stiller spørsmål som får deg til å tenke.

Har inntrykk av at en del pasienter selv ikke ser den hjelpen de får og kan si at de måtte gjøre alt sammen selv. Sannheten er da at de har komt seg p.g.a psykiateren har hjelpt de til å tenke selv. Sikkert ikke alltid like lett å ha en slik jobb, der psykiateren vet han/hun har hjelpt pasienten uten at pasienten ser det selv.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Psykiateren har ansvar for å stille korrekt diagnose samt gi deg best mulig behandling (farmakologisk og psykoterapeutisk) basert på denne diagnosen.

Skjebnen (om den finnes) kan som kjent ingen gjøre noe med. Dersom du velger å overgi deg til sutring om denne, er det lite psykiateren kan gjøre for å hjelpe deg.

Det er ditt ansvar å velge om det er skjebnen eller du selv som er din lykkes smed.

Jeg tror ikke det finnes noen som etter to år fortsatt trenger ro og hvile.

[Gjest anonym]

Jeg har også hatt kriseutløst depresjon. Jeg anbefaler deg å begynne å jobbe igjen. Det har ihvertfall for meg vært- og er fortsatt god terapi. Jeg begynte i jobb igjen etter 3 mnd sykmelding.

Men jeg trenger fortsatt å gå i terapi hos psykiater. Vi har gått mange runder med lignende ting som du nevner. Nå tror jeg ikke akkurat på skjebnen, men det var vel kanskje bare en yttrykksmåte for deg .

Behandleren min har sagt flere ganger til meg at "det kan jeg ikke hjelpe deg med . Det betyr ikke at jeg ikke VIL hjelpe deg, men bare at jeg innser min begrensning".

Jeg blir forbanna og føler meg misforstått og nesten krenket - hver gang. Vi har gått mange runder med det. Jeg ønsker egentlig at han skal være en trollmann, men det er han faktisk ikke. Han er en utrolig dyktig psykiater med masse erfaring.

Men disse episodene får meg også til å tenke etter hva jeg selv kan gjøre med problemet. Og når jeg gjør det og samtidig snakker med han, så kan han hjelpe meg videre, og plutselig ligger løsningen der. Og jeg får stadig aha opplevelser og bryter nye barrierer.

Det er som oftest sånn at når jeg ønsker at han skal servere meg ferdige løsninger, så har jeg en formening om at jeg vil, men ikke kan gjøre noe i forhold til problemet selv. Da er det umulig for han å hjelpe meg fordi utgangspunktet blir helt feil. Jeg tror ikke jeg ville følt det som noen hjelp heller hvis han bare fortalte meg hvordan jeg skulle løse problemet. Løsningen ville ikke da bli min, en del av meg, på samme måte som når jeg har funnet løsningen selv ved hjelp av han.

Jeg er ikke så god til å forklare meg, men forstår du hva jeg mener?

Jeg ønsker deg LYKKE TIL både med attføringen og terapien!

[Gjest (ikke undertegnet)]

Psykiateren har ansvar for å stille korrekt diagnose samt gi deg best mulig behandling (farmakologisk og psykoterapeutisk) basert på denne diagnosen.

Skjebnen (om den finnes) kan som kjent ingen gjøre noe med. Dersom du velger å overgi deg til sutring om denne, er det lite psykiateren kan gjøre for å hjelpe deg.

Det er ditt ansvar å velge om det er skjebnen eller du selv som er din lykkes smed.

Jeg tror ikke det finnes noen som etter to år fortsatt trenger ro og hvile.

Jeg HAR ikke hatt ro og hvile. Det er derfor jeg tenkte det kunne være verd å prøve. Har jobbet eller gått på skole det meste av tiden

Sykmelding har vært så godt som umulig å oppnå selv for korte perioder.

(Reagerer derfor med utro på slike ting som i nyhetene idag: Braathenansatte reagerte på oppsigelsesvarselet med å sykmelde seg. Hilke leger sykmelder på SLIKT grunnlag da. DET er ihvertfall misbruk av ordningen.)

Eller så var det med å sutre over skjebnen kun et uttrykk. Lett ironiske kommentarer kommer ikke til sin rett over internet. Hadde du sittet overfor meg hadde du skjønt poenget. Beklager.