Hva gjør jeg med sorgen NHD/andre ?

[Gjest fortvilet]

Jeg har lest innlegget om sorg og "sorgarbeid" - og artikkelen du henviser til. Jeg må si at den gjør meg ikke noe klokere. Jeg er mere forvirret enn noensinne. Ikke fordi jeg har taklet sorgen før, men nå vet jeg enda mindre hva som er riktig og bra.

Jeg var kun sykmeldt i kort tid etter det som skjedde. Begynte i jobb igjen fordi jeg ønsket det selv. Ingen presset meg til det. Det fungerer bra på jobben, og jeg kjenner at det gjør meg godt å jobbe. Jeg jobber med mennesker og har ingen problemer med å være helt konsentrert om dem.

Når jeg kommer hjem fra jobben faller jeg helt sammen. Sorgen skyller over meg, og det er så vondt og vanskelig at jeg vet ikke min arme råd. Jeg prøver å være i aktivitet men det kjennes vanskelig. Jeg orker ikke å gjøre noe i huset, annet enn det jeg er helt nødt til. Det går greit så lenge jeg kan ta meg av mine barn og være konsentrert om dem og deres venner. Men de er mye ute, og legger seg tidlig, og når jeg er alene kan jeg ikke stoppe tankene og følelsene.

På fridager er det ekstra vanskelig, og de er det mange av nå. Jeg pakker sekken med mat og godsaker og tar med barna på tur ut i naturen. Jeg prøver å åpne sansene og være blid og munter. Jeg ser blomstene, hører fuglene og ser den flotte naturen, men hvor gjerne jeg enn vil klarer jeg ikke å ta det innover meg og glede meg over det. Jeg føler at jeg går inne i en tåkesky, eller det er kanskje riktigere å si at jeg føler meg som en robot. Det er både vondt og slitsomt.

Jeg går i selskaper og på fester, og er sammen med gode venner. Jeg smiler, ler og prater, men jeg har ingen glede av det. Lengter bare etter å komme hjem. Når jeg kommer hjem er jeg veldig nedtrykt og har vondt i skuldre, nakke og får noen ganger migreneanfall (noe jeg aldri noensinne har vært plaget med før).

Som oftest klarer jeg å ta meg sammen når jeg er sammen med andre, men noen ganger bare skyller følelsene over meg uten at jeg kan styre det, og kan ikke stoppe gråten. Dette synes jeg er fryktelig pinlig og flaut, selvom jeg bare møter omsorg og forståelse. Når dette kommer over meg snakker jeg med en eller flere om hva som plager meg, og jeg synes det letter der og da, selvom det ikke løser noen av problemene mine . Men jeg føler meg elsket og at noen bryr seg om hvordan jeg har det. Det er sikkert egoistisk, men det føles godt - veldig godt. Nå har jeg lest i artikkelen at man i størst mulig grad bør beherske seg når man er sammen med andre, at det rett og slett kan skape flere problemer og forlenge sorgprosessen å involvere andre.

Hva vil du anbefale meg at jeg gjør? Jeg klarer ikke å beherske meg når det kommer over meg. Bør jeg holde meg hjemme til sorgen er blitt mer dempet?, eller skal jeg gå ut en tur eller en tur på do til jeg klarer å beherske meg igjen?, eller eventuelt si at det går snart over igjen og at jeg ønsker at folk skal overse det. Jeg merker jo at å begynne å snakke om det gjør at det tar lenger tid før jeg klarer å beherske meg igjen, men det føles samtidig som en lettelse å prate og vise følelser ovenfor andre. Uff, jeg vet ikke om du skjønner hva jeg mener? Dette var vanskelig å forklare, men jeg håper allikevel at du har noen gode råd å komme med. Jeg vil jo gjerne komme over sorgen så snart som mulig, og ønsker heller ikke å plage andre med mitt, men det er vel nettopp det jeg gjør når jeg ikke kan beherske meg.

I tillegg til sorgen sliter jeg med hat, raseri (indre), bitterhet - og skyldfølelse fordi jeg har disse destruktive følelsene. Utrolig vondt. Har du noen ide om hvordan jeg skal komme over dette? Følelsene knytter seg til det som skjedde rundt tapet jeg opplevde, da det ikke skyldtes noen ulykke eller sykdom, men bevisst ondskap.

Jeg håper du/dere kan og vil gi meg noen gode råd om hva jeg bør gjøre.

[Zirine]

Hvorfor tillater du deg ikke å sørge?

Dette kan bli en slitsom vei for deg hvis du ikke snakker med noen og tar inn over deg det tapet du har lidd.

Kanskje du burde vurdere å gå i sorggrupper? Kikk her og se om du finner noe: http://www.google.com/search?q=sorggrupper&sourceid=opera&num=0&ie=utf-8&oe=utf-8

[Gjest Liza i London]

Kjære fortvilet,

det innlegget kunn jeg ha skrevet selv...nesten!

Du sier ikke noe om hvor lenge det er siden du opplevde tapet....men, det vi må akseptere er at det tar tid! Mye lengre tid for oss enn for dem som står litt fjernere.

jeg kan også plutselig begynne å gråte "umotivert"...jeg tror alle som sørger vil kjenne seg igjen i det. men kanskje er det en ide å ikke snakke om det.....bar la tårene trille....evt trekk deg litt unna til de stanser.

At du ikke har overskudd til mer enn det du gjør....jeg synes du gjør en masse...og du må ha tid og rom for deg selv og dine egne følelser!

Ikke still så store krav til deg selv!

Det _er_ tøft å gjennomleve en sorg.

Og jeg tror det er viktig for oss å huske på at det finnes ikke en fasit på hvordan vi skal sørge! Så ikke heng deg opp i den artikkelen, - den kommer som en velkommen motvekt til trenden med å gjøre oss hjelpetrengende pasienter når vi sørger.

Raseri, bitterhet.....det høres ut som du har en ytre grunn til å føle dette........Selv der hvor det ikke finnes annen grunn enn at noen - motvillig - dør fra oss, så er dette elementer av sorg. Det vi føler - det har vi både lov og rett til å føle. Og så kan vi - i enkelte lettere øyeblikk - koble inn tankene og gå i dialog med følelsene. det er de "ensomme" følelsene, de vi aldri tar på alvor og "snakker med" som senere skaper problemer for oss.

Uff, jeg skulle så gjerne sagt noe glupt til deg, noe som kunne hjelpe.....for sorg er...fortvilende grusomt., eller noe sånt......

[Gjest (ikke undertegnet)]

Å, Gud som jeg forstår deg. Har det AKKURAT på samme måten selv. Dette er smerter som man ikke kan sette ord på. Selv sitter jeg igjen med to små barn, som tydelig nok ikke var verdt å kjempe for.

Ta gjerne kontakt videre med meg hvis du vil. Det er godt å snakke med andre i samme situasjon.

[Gjest retvizan]

Kjære deg.

Jeg tror hverken forfatteren av artikkelen eller NHD har ment at innholdet skal oppfattes helt bokstavelig. Jeg tolket det mer i retning av en motvakt til denne "slipp følelsene løs over alt og alle" tendensen, som har vært dominerende de siste åra. Ytterpunkter er sjelden av det gode.

Jeg er langt på vei enig i at man skal forsøke å ikke la sorgen overmanne en fullstendig. Å erkjenne følelsene sine, og godta dem, er én ting. Å miste kontrollen over dem i lange perioder er noe ganske annet. Det er forskjell på å erkjenne at man sørger og å dyrke sorgen.

Du skriver at du går på jobb, er sammen med venner, går på tur med barna, alt uten å føle noen glede over det. Sånn vil det sannsynligvis også fortsette ei stund framover. Det tar tid før gleden slipper fram igjen. Husk også at de gledene vi opplever i dagliglivet som regel ikke er av det slaget som får oss til å sveve på skyer, de er mer av den stille, rolige typen som vi tar for gitt. Folk flest er raske til å oppdage at de har det vondt, men få av oss stopper opp for å virkelig kjenne på disse små, unnseelige hverdagsgledene. Ikke rart at sorgen får fritt spillerom.

Fortsett å vær robot ei stund til, kjære fortvilet, gleden vil finne små smutthull etterhvert. Først få, så flere. Du må bare være litt tålmodig, vettu. :-)

Hilsen

[Gjest Guro21]

Et bra tips som hjalp meg veldig: mediter over sorgen og la raseriet få utløp! etter et par dager-uker vil det hjelpe! PRØV! det høres kansje idiotisk ut, men det funket for meg

[Gjest fortvilet]

Et bra tips som hjalp meg veldig: mediter over sorgen og la raseriet få utløp! etter et par dager-uker vil det hjelpe! PRØV! det høres kansje idiotisk ut, men det funket for meg

Sikkert et godt råd - problemet er at jeg ikke kan meditere. Har tom gått på kurs, men klarer det ikke.

[Gjest fortvilet]

Kjære deg.

Jeg tror hverken forfatteren av artikkelen eller NHD har ment at innholdet skal oppfattes helt bokstavelig. Jeg tolket det mer i retning av en motvakt til denne "slipp følelsene løs over alt og alle" tendensen, som har vært dominerende de siste åra. Ytterpunkter er sjelden av det gode.

Jeg er langt på vei enig i at man skal forsøke å ikke la sorgen overmanne en fullstendig. Å erkjenne følelsene sine, og godta dem, er én ting. Å miste kontrollen over dem i lange perioder er noe ganske annet. Det er forskjell på å erkjenne at man sørger og å dyrke sorgen.

Du skriver at du går på jobb, er sammen med venner, går på tur med barna, alt uten å føle noen glede over det. Sånn vil det sannsynligvis også fortsette ei stund framover. Det tar tid før gleden slipper fram igjen. Husk også at de gledene vi opplever i dagliglivet som regel ikke er av det slaget som får oss til å sveve på skyer, de er mer av den stille, rolige typen som vi tar for gitt. Folk flest er raske til å oppdage at de har det vondt, men få av oss stopper opp for å virkelig kjenne på disse små, unnseelige hverdagsgledene. Ikke rart at sorgen får fritt spillerom.

Fortsett å vær robot ei stund til, kjære fortvilet, gleden vil finne små smutthull etterhvert. Først få, så flere. Du må bare være litt tålmodig, vettu. :-)

Hilsen

Tusen takk for oppmuntring og gode råd.

[Gjest fortvilet]

Å, Gud som jeg forstår deg. Har det AKKURAT på samme måten selv. Dette er smerter som man ikke kan sette ord på. Selv sitter jeg igjen med to små barn, som tydelig nok ikke var verdt å kjempe for.

Ta gjerne kontakt videre med meg hvis du vil. Det er godt å snakke med andre i samme situasjon.

Hvordan kommer jeg i kontakt med deg?

[Gjest fortvilet]

Kjære fortvilet,

det innlegget kunn jeg ha skrevet selv...nesten!

Du sier ikke noe om hvor lenge det er siden du opplevde tapet....men, det vi må akseptere er at det tar tid! Mye lengre tid for oss enn for dem som står litt fjernere.

jeg kan også plutselig begynne å gråte "umotivert"...jeg tror alle som sørger vil kjenne seg igjen i det. men kanskje er det en ide å ikke snakke om det.....bar la tårene trille....evt trekk deg litt unna til de stanser.

At du ikke har overskudd til mer enn det du gjør....jeg synes du gjør en masse...og du må ha tid og rom for deg selv og dine egne følelser!

Ikke still så store krav til deg selv!

Det _er_ tøft å gjennomleve en sorg.

Og jeg tror det er viktig for oss å huske på at det finnes ikke en fasit på hvordan vi skal sørge! Så ikke heng deg opp i den artikkelen, - den kommer som en velkommen motvekt til trenden med å gjøre oss hjelpetrengende pasienter når vi sørger.

Raseri, bitterhet.....det høres ut som du har en ytre grunn til å føle dette........Selv der hvor det ikke finnes annen grunn enn at noen - motvillig - dør fra oss, så er dette elementer av sorg. Det vi føler - det har vi både lov og rett til å føle. Og så kan vi - i enkelte lettere øyeblikk - koble inn tankene og gå i dialog med følelsene. det er de "ensomme" følelsene, de vi aldri tar på alvor og "snakker med" som senere skaper problemer for oss.

Uff, jeg skulle så gjerne sagt noe glupt til deg, noe som kunne hjelpe.....for sorg er...fortvilende grusomt., eller noe sånt......

Tusen takk for svaret Liza ! Det er god hjelp å høre hvordan andre takler sin sorg.

Det er 4 måneder siden jeg opplevde tapet - altså midt i januar. De sterkeste følelsene burde vel begynne å bli dempet nå?

Følelsene er fortsatt like sterke, men jeg går lettere ut av dem enn før, og de kommer ikke like hyppig. Jeg snakker altså ikke om den ulne robotfølelsen, men den vanvittige sorgen, hatet mot den som forårsaket tapet osv.

Hvordan går jeg i dialog med mine egne følelser? Jeg er ikke vant til å kjenne på følelsene mine eller tolke dem.

Jeg føler egentlig at det er godt å snakke med noen om følelsene og tankene mine innimellom - ikke flere ganger om dagen eller hver dag, men du mener altså at det ikke er så bra?

Jeg har lest om deg her på Dol Liza, og føler med deg i din sorg og smerte! Du er en sterk, tapper og klok kvinne. Jeg beundrer deg for at du klarer å hjelpe og råde andre oppi alt det fryktelige du har opplevd selv.

[Gjest fortvilet]

Hvorfor tillater du deg ikke å sørge?

Dette kan bli en slitsom vei for deg hvis du ikke snakker med noen og tar inn over deg det tapet du har lidd.

Kanskje du burde vurdere å gå i sorggrupper? Kikk her og se om du finner noe: http://www.google.com/search?q=sorggrupper&sourceid=opera&num=0&ie=utf-8&oe=utf-8

Jeg har tenkt på om kanskje gruppeterapi kunne være noe for meg. Fant ikke noe i linkene som er her i nærheten. Vet du hvor jeg kan henvende meg for å få vite mer? Er dette noe man må betale selv og er det i såfall dyrt?

[Gjest Liza i London]

Tusen takk for svaret Liza ! Det er god hjelp å høre hvordan andre takler sin sorg.

Det er 4 måneder siden jeg opplevde tapet - altså midt i januar. De sterkeste følelsene burde vel begynne å bli dempet nå?

Følelsene er fortsatt like sterke, men jeg går lettere ut av dem enn før, og de kommer ikke like hyppig. Jeg snakker altså ikke om den ulne robotfølelsen, men den vanvittige sorgen, hatet mot den som forårsaket tapet osv.

Hvordan går jeg i dialog med mine egne følelser? Jeg er ikke vant til å kjenne på følelsene mine eller tolke dem.

Jeg føler egentlig at det er godt å snakke med noen om følelsene og tankene mine innimellom - ikke flere ganger om dagen eller hver dag, men du mener altså at det ikke er så bra?

Jeg har lest om deg her på Dol Liza, og føler med deg i din sorg og smerte! Du er en sterk, tapper og klok kvinne. Jeg beundrer deg for at du klarer å hjelpe og råde andre oppi alt det fryktelige du har opplevd selv.

KJære fortvilet!

Fire måneder er jo svært så lite...nesten ingenting i vår sammenheng! Vi er vel egentlig nettopp begynt å møte hverdagene igjen, eller?

Jeg tror at det første året må bli en slags berg-og-dalbane....gode dager innimellom, så kommer merkedagene....de små, netsen glemte merkedagene...og de store, som fødseldager, bryllupsdag ( for vårt vedkommende) osv....alt må oppleves på nytt, uten den vi savner....

Men du skriver jo selv om små ting som forandrer seg....det ER jo forandring.....!

Det jeg skrev om følelser og tanker...det jeg mente er at vi må la få følelsene være der, tillate oss å føle det vi gjør, ikke skynde oss å avlede, gjøre noe annet hele tiden. Men samtidig, vi er nødt til å imøtegå følelsene i blant. F.eks. : Når jeg er veldig langt nede, når jeg savner mannen min så intenst at jeg liksom ikke kan se for meg noen fremtid uten ham...panikken "jeg kommer ikke til å klare meg"....så må jeg etterhvert koble inn tankene, bli realistisk...f.eks har jeg virkelig ikke lyst på en fremtid?

Selvsagt har jeg det ! selv om jeg ikke kan forestille meg det. Men for min egen del er jeg nødt til å svare følelsene mine slik, ellers ville de ta makten over meg og livet mitt.

Jeg er hverken klok eller tapper, "fortvilet"...jeg er ganske enkelt et fortvilet menneske som forsøker å finne måter å gjennomleve sorgen på.

Det er ikke noe poeng å rase gjennom en sorgprossess ( et ord jeg avskyr!!!) Sorgen har nok, som resten av naturen, sine årstider, sin ebbe og flo.....det eneste vi kan gjøre er å følge rytmen i den. Naturen er vis - og motarbeider vi den ikke, tror jeg vi kommer gjennom sorgen også...slik vi kommer gjennom en kald og tåkete London-januar.

Jeg ønsker deg alt godt!!!

Ellers - jeg er tilgjengelig på meldinger! :-)

[Zirine]

Jeg har tenkt på om kanskje gruppeterapi kunne være noe for meg. Fant ikke noe i linkene som er her i nærheten. Vet du hvor jeg kan henvende meg for å få vite mer? Er dette noe man må betale selv og er det i såfall dyrt?

Hvilket fylke (evt. kommune) bor du i?

Henvend deg til legen din, Røde Kors, sykehus evt. andre og hør om de har noe å tilby. De sorggruppene jeg kjenner til har vært gratis, så det skal du ikke bekymre deg for.

[neuni]

KJære fortvilet!

Fire måneder er jo svært så lite...nesten ingenting i vår sammenheng! Vi er vel egentlig nettopp begynt å møte hverdagene igjen, eller?

Jeg tror at det første året må bli en slags berg-og-dalbane....gode dager innimellom, så kommer merkedagene....de små, netsen glemte merkedagene...og de store, som fødseldager, bryllupsdag ( for vårt vedkommende) osv....alt må oppleves på nytt, uten den vi savner....

Men du skriver jo selv om små ting som forandrer seg....det ER jo forandring.....!

Det jeg skrev om følelser og tanker...det jeg mente er at vi må la få følelsene være der, tillate oss å føle det vi gjør, ikke skynde oss å avlede, gjøre noe annet hele tiden. Men samtidig, vi er nødt til å imøtegå følelsene i blant. F.eks. : Når jeg er veldig langt nede, når jeg savner mannen min så intenst at jeg liksom ikke kan se for meg noen fremtid uten ham...panikken "jeg kommer ikke til å klare meg"....så må jeg etterhvert koble inn tankene, bli realistisk...f.eks har jeg virkelig ikke lyst på en fremtid?

Selvsagt har jeg det ! selv om jeg ikke kan forestille meg det. Men for min egen del er jeg nødt til å svare følelsene mine slik, ellers ville de ta makten over meg og livet mitt.

Jeg er hverken klok eller tapper, "fortvilet"...jeg er ganske enkelt et fortvilet menneske som forsøker å finne måter å gjennomleve sorgen på.

Det er ikke noe poeng å rase gjennom en sorgprossess ( et ord jeg avskyr!!!) Sorgen har nok, som resten av naturen, sine årstider, sin ebbe og flo.....det eneste vi kan gjøre er å følge rytmen i den. Naturen er vis - og motarbeider vi den ikke, tror jeg vi kommer gjennom sorgen også...slik vi kommer gjennom en kald og tåkete London-januar.

Jeg ønsker deg alt godt!!!

Ellers - jeg er tilgjengelig på meldinger! :-)

"Sorgen har nok, som resten av naturen, sine årstider, sin ebbe og flo.....det eneste vi kan gjøre er å følge rytmen i den."

...trur dette er noko av det klokeste eg har lest på lenge. og at det gjelder for einkvar type sorg, enten det er sorgen over eit menneske som er borte fra verden, borte fra livet ditt, eller den indre sorgen over noko man ikkje veit kva er.

ønsker alt godt til både "fortvilet", Liza og alle andre som har opplevd tap - og alle andre med ein sorg. i egne tunge perioder hata eg uttrykket "tiden leger alle sår"...men eg ser etterkvart at det er sant. når det har vært ebbe og flo mange nok ganger...når mange nok årstider har passert...og man har komme rundt mange nok hjørner i livet med noko godt på den andre sida...den dagen man ser - ikkje bare kva tapet har lært ein - men også at man kan gi den hardt vunne livslærdommen videre...

bak all smerten ligger det ein slags visdom, eller noko...å være med på den aldri kvilende forminga av ein sjølv som menneske...

eg har no berre disse ordene....men om ikkje anna, så har eg da dei.

[Gjest Guro21]

Sikkert et godt råd - problemet er at jeg ikke kan meditere. Har tom gått på kurs, men klarer det ikke.

det er ikke vanskelig å meditere, det er bare det at alt stresset og påvirkningene i hverdagen gjør oss stresset og vi klarer ikke ta det emd ro og pleie sjelen.. Prøv å ha huset for deg slev, tenn et lys og bare la tankene fly,.. det er en form for meditering det oxo, å meditere er å ikke gjøre noenting, man kan ikke LÆRE å meditere, det er noe man har innebygd..

Lykke til, du klarer det nok!

[Gjest fortvilet]

KJære fortvilet!

Fire måneder er jo svært så lite...nesten ingenting i vår sammenheng! Vi er vel egentlig nettopp begynt å møte hverdagene igjen, eller?

Jeg tror at det første året må bli en slags berg-og-dalbane....gode dager innimellom, så kommer merkedagene....de små, netsen glemte merkedagene...og de store, som fødseldager, bryllupsdag ( for vårt vedkommende) osv....alt må oppleves på nytt, uten den vi savner....

Men du skriver jo selv om små ting som forandrer seg....det ER jo forandring.....!

Det jeg skrev om følelser og tanker...det jeg mente er at vi må la få følelsene være der, tillate oss å føle det vi gjør, ikke skynde oss å avlede, gjøre noe annet hele tiden. Men samtidig, vi er nødt til å imøtegå følelsene i blant. F.eks. : Når jeg er veldig langt nede, når jeg savner mannen min så intenst at jeg liksom ikke kan se for meg noen fremtid uten ham...panikken "jeg kommer ikke til å klare meg"....så må jeg etterhvert koble inn tankene, bli realistisk...f.eks har jeg virkelig ikke lyst på en fremtid?

Selvsagt har jeg det ! selv om jeg ikke kan forestille meg det. Men for min egen del er jeg nødt til å svare følelsene mine slik, ellers ville de ta makten over meg og livet mitt.

Jeg er hverken klok eller tapper, "fortvilet"...jeg er ganske enkelt et fortvilet menneske som forsøker å finne måter å gjennomleve sorgen på.

Det er ikke noe poeng å rase gjennom en sorgprossess ( et ord jeg avskyr!!!) Sorgen har nok, som resten av naturen, sine årstider, sin ebbe og flo.....det eneste vi kan gjøre er å følge rytmen i den. Naturen er vis - og motarbeider vi den ikke, tror jeg vi kommer gjennom sorgen også...slik vi kommer gjennom en kald og tåkete London-januar.

Jeg ønsker deg alt godt!!!

Ellers - jeg er tilgjengelig på meldinger! :-)

Tusen takk igjen Liza forat du vil dele dine tanker, erfaringer og kunnskaper. Jeg er helt analfabet ( i hvertfall har jeg betydelige lesevansker)når det gjelder mine egne følelser. Både å kjenne på dem og å "diskutere" med dem er helt ukjent for meg. Trodde jeg måtte prøve å fortrenge når de blir for sterke. Nå har jeg skrevet ut svarene dine, så jeg kan ta de fram når jeg trenger det.

Klemmer fra