vonde følelser,(langt,syte)

[Gjest HPS]

Hallo jeg er en jente på snart 20 og mamma døde da jeg var 18, pappa kjenner jeg ikke, resten av slekta bor langt borte, og eneste tanta jeg har i Norge gjør ikke annet enn å tråkke på meg og psyke meg ned selv om hun ikke mener det vondt. Jeg føler ikke at jeg sørger direkte over mamma og livet mitt osv, men det sier psykiateren jeg sikkert egentlig ikke burde gått hos. Men jeg har masse vonde følelser som ødelegger mye, så jeg lurer på hvor lenge de varer, og om de ikke forsvinner om det finnes noen piller jeg kan ta!?

Jeg kommer aldri til å få noen varige forhold på noen som helst måte når jeg ofte skal ha det vondt og da vil snakke negativt som andre folk ikke vil høre om!

Samtaleterapi er liten nytte, hjelper i noen dager så er det på'an igjen. Dessuten har jeg litt angst,svingende humør og overspiser og skader meg. Ikke at dette er i noen alvorlig grad, så egentlig er det vel bare meg som er svak som ikke takler vonde følelser for det gjør jo andre, de er jo en del av livet, men jeg orker dem ikke! Er det legitimt å ta livet av seg når man har det som meg? Jeg har ingen familie som vil sørge i særlig grad over meg, og om noen blir lei seg om jeg dør, bryr jeg meg ikke. For jeg kjenner mange som har dødd selv, så da får dem vel tåle litt sorg dem å! Neida, jeg er egentlig ikke så ond som jeg høres ut nå altså. Men alle dør jo før eller siden lell, så om noen andre vil gå å dø fordi om jeg dreper meg selv-hva er problemet? De burde faen meg tåle det, for sånn er livet. Hvorfor skal jeg gidde å ta hensyn til folk med vanlige liv som ikke har følt min smerte, bare for at de skal fortsette å leve i det gode drømmelandet sitt. Så jeg må leke at jeg har det like fint som dem, så de ikke blir lei, ...falske lille skuespillverden.

Det er normalt å ha slike selvmordstanker når man har det jævlig, så jeg kommer ikke til å ta livet av meg uansett. Men jeg liker å snakke sånn. Jeg vil bare sitte foran datamaskina mi og høre på musikk med tekster som er like deprimerende og full av smerte som meg, for andre folk de fatter jo ikke bæret hvor jævlig alt er. Hvorfor skal de bare gå rundt å være glade og bli sure når jeg liksom "syter". Om det er normale følelser det jeg har, og det eneste som hjelper er å snakke om dem. Og aldri kommer jeg til å gidde å ta lappen og få en utdannelse, jeg gidder bare høre på musikk og spise. Jeg gidder ikke noe annet. Jeg kommer aldri til å orke å ta en utdannelse for da må jeg gjøre lekser. Jeg er russ nå, (ikke at jeg får noe vitnemål nei)og jeg elsker det for da kan jeg drikke å ha det gøy, herlig det!! Men jeg kan jo ikke fortsette å bare feste og sløve resten av livet, men når jeg ikke gidder annet så. Tragisk. Men kanskje det fins en eller annen deltidsjobb jeg kan få en eller annen gang. Men da kommer jeg til å bruke opp alle pengene mine, så må jeg vel sikkert selge huset mitt for å få råd til å betale skatten. Så da ender jeg vel bare opp i en pappkasse med resten av uteliggerne. Ganske tragisk hva, at jeg blir uteligger når bestefar og mamma var overleger. Snakk om å kaste vekk livet. JAda jeg er tragisk men jeg gidder jo ikke annet. Alle som leser dette tenker sikkert, 'herregud for et patetisk og umodent menneske, enn å kaste bort livet sitt på den måten og ikke jobbe med problemene og ta ansvar for seg selv'. Men men jeg bor i negativland i dag. *Tralla lej*