Terapiens lengde

[Gjest (ikke undertegnet)]

Jeg har uspesifisert (?) personlighetsforstyrrelse, GAD, depresjon og angst etter flere dødsfall i familien. Greier ikke jobbe nå. Alt dette skjedde for fire-fem år siden. Gått sporadisk i terapi, også gruppe. Siste to år individualterapi (psykiater) 1-3 ggr pr måned. Hvor lang tid pleier slike ting ta? Er det evigvarende?

Når det har vart så lenge allerede, mener jeg?

Har du noe håp å gi meg. Erfaringer fra egen praksis.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Får du medisiner og hvilke?

Jeg har mine tvil om det i det hele tatt skjer noe i terapi etter 5 år.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Innlegget mitt var visst litt uklart. Er først siste to år jeg har hatt ganske hyppig individualterapi.

Første kontakt var timer på psykiatrisk poliklinikk. Hendte det var 3 måneder imellom. Lite nytte for meg den gangen.

Fikk så to år i gruppeterapi. Diskuterte mest barn og rengjøring og de vanlige "samlivsproblemen" som vi også diskuterer i syforeningen. Og på samme overflatiske nivå. Så det hjalp meg heller ikke. Var hyggelig derimot, så vi holder kontakten enda. Men var vel ikke intensjsonen egentlig.

Min nåværende psykiater har ikke planer om å "oppgi" meg. Jeg tror stadig vekk at nå avslutter han behandlingen, men han nekter for slike tanker. Så da må jeg jo tro han ser et potensiale - fortsatt. Jeg har oppdaget to viktige ting om egne reaksjoner, som ødelegger mye for meg, og jeg har sett hvordan disse har oppstått. Så det er faktisk framgang, men veldig sakte. Kanskje fordi jeg alltid bagatelliserer mine plager ansikt til ansikt med hjelpen. Litt for stolt! Bestandig klart meg selv.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Får du medisiner og hvilke?

Jeg har mine tvil om det i det hele tatt skjer noe i terapi etter 5 år.

(tillegg til svarinlegg. Første svar til deg ble feilaktig lagt på mitt opprinnelige innlegg)

Må også nevne at min psykiater først sa at personligheten ikke kan forandres. Jeg hadde lest det motsatte, men han motsatte seg det. Nå etter to år har han forandret mening. Mener jeg er så sterk at jeg kan klare det. Så NOE har jeg jo.

Veldig sterk, veldig svak, veldig alt.

[Gjest (ikke undertegnet)]

(tillegg til svarinlegg. Første svar til deg ble feilaktig lagt på mitt opprinnelige innlegg)

Må også nevne at min psykiater først sa at personligheten ikke kan forandres. Jeg hadde lest det motsatte, men han motsatte seg det. Nå etter to år har han forandret mening. Mener jeg er så sterk at jeg kan klare det. Så NOE har jeg jo.

Veldig sterk, veldig svak, veldig alt.

Glemte å si at jeg lider av tvangsspising også. Og tvangshandling, holder meg borte fra butikker.

He, he. Nei det er kanskje ikke håp for meg allikevel?