Depressivitet - fortelle til andre?

[Gjest Huva]

I dag våkna jeg for første gang på lenge, på tanker om at livet er meningsløst, og på at kanskje det å drepe seg hadde vært det beste. Har hatt små tilbakefall før, men akkurat disse tankene har holdt seg unda. Hva skal jeg egentlig si til gutten min om dette her? Forsøke å skjule? Eller fortjener han ei forklaring på hvorfor jeg blir så initiativløs og nedstemt og ikke ønsker noen som helst planer på fremtiden?

[Gjest (ikke undertegnet)]

Hvor gammel er gutten din? Klart han må få noen forklaringer på hvorfor du er nedstemt eller lei deg - tilpasset hans alder. Jeg snakket mye med min datter på 11 år da jeg hadde en alvorlig depresjon. Jeg forklarte henne at jeg hadde vonde og vanskelige tanker og følelser. Jeg understreket veldig at det ikke hadde noe med henne å gjøre i det hele tatt. Unger har lett for å ta på seg skyld. MEN - jeg fortalte henne ALDRI at jeg hadde selvmordstanker !! Jeg mener at det ville være HELT FEIL å gjøre det. Hvordan i all verden skulle et barn kunne forstå det? Og tenk på all den engstelsen det ville skape hos barnet. Og ikke minst ansvarsfølelse - som barn selvsagt ikke skal ha på den måten. Det er ille nok at mamma er deprimert. Jeg la også veldig stor vekt på at datteren min IKKE hadde noe slags ansvar for meg eller at ting fungerte. Jeg var veldig bevisst på å stå opp hver morgen med henne, lage skolemat, lage middag og alle sånne ting. Og hun fikk spørre og snakke og gråte når hun hadde behov for det. Jeg fortalte også, og hun så jo selv, at jeg hadde voksne venner som hjalp meg både med praktiske ting og som jeg kunne snakke med. Utrolig viktig at barn forstår at det er viktig å be om og motta hjelp når man har det vanskelig. Da jeg begynte i behandling hos psykolog forklarte jeg henne så godt det lot seg gjøre hva han kunne hjelpe meg med. Det var trygt for henne at jeg søkte hjelp - og fikk det. Jeg poengterte også sterkt ovenfor henne at jeg kom til å bli frisk igjen. Jeg orket ikke å ta henne med på aktiviteter, besøk o.l. denne perioden. Dette godtok hun. Mamma var jo syk. Jeg tror ikke det er skadelig for barn. Det viktigste er at det daglige fungerer og at de blir møtt og forstått følelsesmessig, og at de ikke får ansvaret. Vær svært bevisst på hva og hvordan du informerer din sønn.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du kan fortelle til gutten din at du ikke føler deg vel, at du har lite energi, at det er tungt å gjøre ting, at du er litt trist og lei deg, at det ikke er hans skyld osv.

Du skal ikke dele dine dødsønsker og tanker med han.

[Gjest huva]

Hvor gammel er gutten din? Klart han må få noen forklaringer på hvorfor du er nedstemt eller lei deg - tilpasset hans alder. Jeg snakket mye med min datter på 11 år da jeg hadde en alvorlig depresjon. Jeg forklarte henne at jeg hadde vonde og vanskelige tanker og følelser. Jeg understreket veldig at det ikke hadde noe med henne å gjøre i det hele tatt. Unger har lett for å ta på seg skyld. MEN - jeg fortalte henne ALDRI at jeg hadde selvmordstanker !! Jeg mener at det ville være HELT FEIL å gjøre det. Hvordan i all verden skulle et barn kunne forstå det? Og tenk på all den engstelsen det ville skape hos barnet. Og ikke minst ansvarsfølelse - som barn selvsagt ikke skal ha på den måten. Det er ille nok at mamma er deprimert. Jeg la også veldig stor vekt på at datteren min IKKE hadde noe slags ansvar for meg eller at ting fungerte. Jeg var veldig bevisst på å stå opp hver morgen med henne, lage skolemat, lage middag og alle sånne ting. Og hun fikk spørre og snakke og gråte når hun hadde behov for det. Jeg fortalte også, og hun så jo selv, at jeg hadde voksne venner som hjalp meg både med praktiske ting og som jeg kunne snakke med. Utrolig viktig at barn forstår at det er viktig å be om og motta hjelp når man har det vanskelig. Da jeg begynte i behandling hos psykolog forklarte jeg henne så godt det lot seg gjøre hva han kunne hjelpe meg med. Det var trygt for henne at jeg søkte hjelp - og fikk det. Jeg poengterte også sterkt ovenfor henne at jeg kom til å bli frisk igjen. Jeg orket ikke å ta henne med på aktiviteter, besøk o.l. denne perioden. Dette godtok hun. Mamma var jo syk. Jeg tror ikke det er skadelig for barn. Det viktigste er at det daglige fungerer og at de blir møtt og forstått følelsesmessig, og at de ikke får ansvaret. Vær svært bevisst på hva og hvordan du informerer din sønn.

Hei..

Gutten min er en voksen mann. Tenkte ikke på barn, men partner egentlig...

Likevel, takk for svaret ditt!

Håper det går bra for deg og din datter nå

[Gjest (ikke undertegnet)]

Hei..

Gutten min er en voksen mann. Tenkte ikke på barn, men partner egentlig...

Likevel, takk for svaret ditt!

Håper det går bra for deg og din datter nå

Når det er en voksen mann og partner synes jeg du skal fortelle han hvordan du har det. Jeg mener det er viktig. Kanskje har også NHD svart med tanke på at det er et barn det dreier seg om ? Det er i hvertfall vanlig å anbefale å informere nærmeste familie og omgangskrets, som kan være til støtte og hjelp for deg.

Takk det går bra med meg og min datter. Jeg er helt frisk igjen.

Håper du får den nødvendige støtte og hjelp, og at du snart ser lysere på livet og fremtiden igjen.