Hva kan jeg gjøre da egentlig?NHD, aner du hva dette kan være?

[Gjest Snart 18]

Hvorfor lengter jeg sånn etter døden.

Jeg er så lei meg, har det forferdelig vondt inne i meg. Det dumme er egentlig at det ikke synes på utsiden hvordan jeg har det på innsiden. I det siste har jeg begynt å si at "jeg har det bra/ok jeg", når sannheten egentlig ikke er helt sånn.

Vet ikke helt hvorfor jeg gjør dette. Eller....jo kanskje. Kanskje er det fordi jeg føler at ingen forstår meg. Det virker som om folk tar det som en selvfølge (eller hva jeg skal kalle det) at det er mye opp og ned i tenårene.

Og det tviler jeg ikke på, at det er mye humørsvingninger.....men jeg vil egentlig ikke kalle mine humørsvingninger for vanlige (for å si det sånn).

Jeg mener.....greit nok at det svinger....men det svinger utrolig fort med meg. Jeg kan f.eks. være glad og snakke mye og alt sånn, mens i neste øyeblikk så er jeg lei meg (iallefall innvendig) og jeg snakker ikke så mye.

I flere uker (flere måneder) har jeg tenkt på dette med døden. Og det verste av alt er at jeg savner....lengter etter døden. Aner ikke helt hvorfor jeg gjør det noen ganger.

Jeg mener.....når ting ikke er helt ok (når jeg opplever negative ting og sånne ting) så vil jeg bare dø, fordi jeg er sliten og skuffa, og sint. Men etterhvert har det liksom blitt slik at jeg lengter etter døden, uten at det trenger å ha noen grunn til det sånn sett liksom. Trenger ikke å ha skjedd noe, som gjør meg sinna eller lei meg. Likevel så vil jeg egentlig bare dø.

Jeg vil så gjerne bli kvitt denne lengselen....men jeg føler at det ikke er noe som jeg kontrollerer selv. Jeg tenker ikke på det fordi jeg har lysst liksom, men likevel så tenker jeg sånn. Jeg styrer liksom ikke disse tankene mine (men skulle så gjerne ønske jeg kunne).

Noe annet som jeg sliter med er dette med å finne en mening med livet. Hvorfor gidder jeg å leve egentlig, når det ikke interesserer eller frister meg......livet?

Selv om venninna mi får meg med ut og vi finner på ting, så klarer jeg ikke å glede meg over det. Sånn som igår f.eks: vi holdt på med badmington og spilte volleyball. Jeg synes det var morsomt før, og var glad, men det har forandra seg. Jeg klarte ikke å være glad. Jeg smilte og "var glad" (trodde hun), men egentlig så lengta jeg etter å dø.

Føler meg så oppgitt. Har ikke tro på at dette vil forsvinne noen gang, selv om jeg skulle ønske (selvfølgelig). Jeg snakker jo med flere (voksne / fagpersoner) om dette, og forteller hvordan jeg har det....men det hjelper jo ikke. Jeg mener....jeg kan snakke om dette, men føler at jeg ikke kommer noen vei likevel. Så hva er vits da? Hva kan hjelpe da? Hva og hvem kan hjelpe meg, slik at denne smerten inne i meg, og denne lengselen etter døden forsvinner? Går det an egentlig? Kan man bli kvitt det noen gang? Hva tror du NHD??

Hva kan jeg gjøre egentlig. Jeg snakker jo (som sagt) med folk (folk fra BUP, lege m.m.) om disse tingene, uten at de kan hjelpe. Jeg mener....de kan jo ikke fjerne tankene eller følelsene mine. Hadde de bare kunnet......

Jeg vil egentlig ikke dø, samtidig så vil jeg ikke annet. Jeg har det så forferdelig inne i meg. Som om hjertet mitt gråter. Ja, det er jo det det gjør. Jeg gråter inne i meg. Sjelen min har det ikke godt. Jeg har det ikke godt. Det virker nok sånn på utsiden, ja, men det er ikke sånn det er.

Er nå de siste ukene jeg har begynt å "smile og være glad, når jeg egentlig ikke er det".

Tror kanskje at det er fordi jeg føler at folk ikke forstår meg likevel. De tar ting så enkelt (eller er det jeg som tar ting for tung kanskje?).

Har gått på AD., men tok min siste tablett (iallefall for denne gang) på søndag. Jeg begynte med dem en uke før jul, og slutta som sagt nå nettopp. Følte ikke de hjalp, så.....

Og nå må jeg vente i 2 uker før jeg evnt. kan prøve ut noen nye.

Levert resten av tablettene til legen som jeg snakker med (tror folk iallefall), men egentlig så har jeg mer enn nok her hjemme. Har det som en reserve liksom, så om jeg føler for det.....så.....

Men egentlig så vil jeg ikke dø, eller jo....eller nei. Jeg mener.....hadde jeg viller og turt så hadde jeg nok ikke sittet her. Men jeg har det i tankene (det er det jeg ønsker) når jeg kutter meg selv. Men det blir aldri alvorlig. (Noen som både er bra, og ikke bra......synes jeg).

Herregud.....jeg er blitt gal. Men jeg ser ikke noen utvei.

Hva kan jeg gjøre for å slippe å lide sånn. For å slippe å ha det så vondt. Det hjelper ikke særlig å snakke (ikke i lengden iallefall), så hvilke muligheter har jeg da.

Noen som har noen ideer?? NHD/andre??

Men, NHD, kan du tenke deg hva dette kan skyldes?Jeg mener....hva som får meg til å ville dø hele tiden liksom.

Jeg tviler på at det er pga. av ting som har skjedd iløpet av livet mitt, for selv om jeg til tider tenker på dette, så føler jeg at dette har jeg kommet over (omtrent). Og det er ikke dette jeg tenker på heller, når jeg har denne lengselen.

Herregud.....skriver så innvikla.

Grunnen til at jeg lengter er nok fordi jeg ikke finner lite glede i livet. Selv om jeg gjør ting som er morsomme (var det føe iallefall) så er det ikke morsomt. (Men jeg later som om jeg synes det). Vil jo ikke gå rundt å vise at jeg er lei meg og sånn hele tiden heller, for da bli jo folk bare drittlei av meg.

"Men kan du ikke finne på noe du liker da, og som du synes er gøy". Hadde jeg bare visst hva det var, så hadde jeg gjort det. Men det er ikke lett å gjøre noe man liker, når man ikke vet hva det er.

Før så likte jeg f.eks. å være ute gå på rulleskøyter, sykle, gå tur o.l. Men nå føler jeg at jeg har mistet interessen over dette. Når folk spør meg "hva liker du å holde på med da?" så sier jeg bare noe, for at de ikke skal tenke som så at "for en kjedelig person". Men likevel.....jeg er jo egentlig kjedelig da (etter min meining). Livet er kjedelig, alt er kjedelig. Veldig sjeldent kan noe være litt morsomt.

Uff......hvor lenge må jeg holde ut sånn. Og ikke minst, hvor lenge skal jeg klare å holde ut sånn(?).