Min sønn trenger hjelp

[Gjest (ikke undertegnet)]

...tror jeg. Selv nekter han å bli med til noen for å prate.

Faren har litt sosialangst i enkelte situasjoner. Moren (jeg) er litt nevrotisk av meg. (Høres hyggelig ut, ikke sant?) Det er derfor litt av problemet, kanskje ikke VI er de rette til å hjelpe HAN. Han har på en måte noen av farens, og noen av mine problemer. Selvfølgelig VIL vi gjelpe, men vi har jo ikke greid livet slik vi ønsker det skal blir for han for oss selv engang.

Han er 17. Mobbet på barneskolen. Veldig snill, forsiktig, engstlig, lite selvhevdende, dårlig selvfølelse. Pen, høflig, virker egentlig blid og fornøyd for tiden.

Men...

som alltid er han bare inne etter skolen. Sluttet på idretten delvis pga mobbingen. Har etter det ikke hatt noen fritidsaktiviteter. Virker på meg som han er REDD rett og slett for å gå noen steder. Innbiller meg at der er av frykt for å treffe "noen". Veldig unnvikende. Samme hva vi spør om, VET han aldri. Tar veldig sjelden initiativ overfor kamerater. Har ingen bestekamerat - noen HAN er nummer en hos. Der er en gjeng som har web-parties en helg av og til. Eller er han ikke med på NOE.

Vi har pekt på hans interesser, og foreslått aktiviteter i henhold til disse. Men nei, han vil ikke. Ber vi han gjøre noe, GREIER han ikke, VET ikke. Han er så USIKKER. Skremmer meg. Totalt TAFATT.

Kan han bli sterkere, mer selvhevdende uten hjelp tror dere?