Opp og ned og opp og ned igjen

[Gjest Deppa i dag]

Sukk... Hvorfor føles livet som en berg-og-dal-bane? Deppa så jeg nesten ikke klarer å stå opp noen dager, kommer meg gjennom det på en eller annen måte, har noen dager eller uker som er OK, og bare vet at om kort tid så er jeg langt nede igjen.

Samtaleterapi? Hva er poenget, så lenge jeg vet at etter denne depresjonen så kommer det en til og en til og en til.

Medisiner? Gå til lege? Tro'kke det. Legeskrekk er bare fornavnet, og det jeg har sett av psykologer til nå gjør at jeg ikke har lyst til å prøve igjen.

Hva gjør man da? Det føles så bortkastet å kjempe mot den depresjonen som jeg kjenner at kommer nå, når jeg bare vet at det er en til som bare venter på å kaste seg over meg noen uker senere.

Leve livet og glede meg over at jeg tross alt har det OK mellom bølgene med depresjon? Lett å si når jeg er oppe, vanskelig, veldig vanskelig å gjennomføre når jeg er nede.

Noen gode råd?

Om det spiller noen rolle - 27 år, kvinne, jobber og studerer, kristen.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Bet meg merke i det siste du skrev, at du er kristen. Har lest i bøker at det er ansett som et fortrinn å ha en religiøs overbevisning. Det skulle gjøre at en lettere kunne takle psykiske problemer.

For min del er det kristendommen (hos mine foreldre og øvrige slekt) som har skapt mye av mine psykiske problemer!

For dem så var alt synd, så det var ikke mulig å bevare noen god psykisk helse i det miljøet iallefall. Du var en synder før du fikk snudd deg. En straffende gud (i den grad jeg opplevde) kan umulig være noen fordel å tro på. Det må heller skape frykt, så vidt jeg kan skjønne.

Får håpe din gud er av den litt 'snillere' sorten, så det gir deg trøst istedenfor angst.

[Gjest pi@-m@rtine]

Kjenner meg så godt igjen i beskrivelsen din...........opp og ned , tar det aldri slutt?? Nei, jeg vet ikke, jeg tror ikke det, for min del, iallefall. Har begynt å akseptere at jeg har denne sykdommen (bipolar II), som svinger slik.

Jeg ville bare spørre om du har hatt nytte av medisiner? Selv bruker jeg ad, som hjelper godt. Jeg er inne i en depressiv fase nå og kjenner at det føles bedre, enn da jeg var deprimert uten ad.

Jeg syns du skal forsøke å tenke på at dette er en sykdom , du er ikke "skyldig" på noen måte, du er syk. Og du er ikke alene.

Jeg ser av innlegget ditt at du er kristen. Men husk at sykdommen spør ikke etter tro eller sosial status, den kan ramme alle! Prøv å se på deg selv som en god venn, som du vil ta vare på.

Lykke til!